Friluftsloven, inneholder de viktigste reglene om allemannsretten, som består av ferdselsretten, oppholdsretten og høstingsretten. Friluftsloven ble vedtatt i 1957 og er endret flere ganger, senest i 2013.

Lovens innhold er presisert og avklart gjennom flere prinsippavgjørelser fra Høyesterett. Man vil derfor ikke få en dekkende forståelse av reglenes innhold bare ved å lese lovteksten.

I dag består friluftsloven hovedsakelig av regler om allemannsrettens innhold og begrensninger (kapittel I og II), regler om friluftsforvaltningen (kapittel III), en bestemmelse om tilrettelegging for friluftsliv mot grunneierens vilje (kapittel V) og regler om overtredelse og straff (kapittel VI). Opprinnelig inneholdt friluftsloven også flere bestemmelser om byggeforbud og meldeplikt i forbindelse med bygging (kapittel IV): Disse bestemmelsene er opphevet, men gjenfinnes innholdsmessig i plan- og bygningsloven.

I 1996 ble friluftsloven tilføyet en ny formålsparagraf der det står at lovens formål er: «å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.» Loven har imidlertid ingen bestemmelser som i praksis benyttes for å sikre friluftslivets naturgrunnlag. Vern om friluftsområder gjøres primært med hjemmel i annen lovgivning, først og fremst naturmangfoldloven og plan- og bygningsloven.

Friluftsloven § 2 gir uttrykk for allemannsrettens hovedregel, og sier at: «I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.» Det er imidlertid mange unntak fra dette. Friluftsloven § 19 presiserer at begrensninger som følger av andre lover og forskrifter går foran. Eksempler på dette kan være ferdselsbegrensninger av hensyn til naturvern eller badeforbud som følge av drikkevannsrestriksjoner.

Ferdselsretten gjelder hovedsakelig i utmark, men loven har også enkelte unntaksbestemmelser om ferdselsrett i innmark. Blant annet kan man ferdes til fots eller på ski i innmark når marken er frosset eller snølagt, men uansett ikke i tiden 30. april–14. oktober. Det er også tillatt å ferdes på opparbeidet sti eller vei gjennom innmark som leder til utmark.

Som innmark regnes gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite med videre, samt område for industrielt eller annet særlig øyemed. Hustomtbegrepet er presisert av Høyesterett, som blant annet har slått fast at hustomten bare skal regnes som den private sonen rundt bebyggelse og ikke hele tomtearealet. Høyesterett har også uttalt at den som etablerer seg i strandsonen må akseptere å få allmennheten tettere inn på seg enn det som gjelder i områder hvor allmennhetens behov for ferdsel er mindre. Alt som ikke faller under definisjonen for innmark er etter friluftsloven å anse som utmark. Dette kan i dag føre til problematiske klassifiseringsspørsmål, blant annet i tettbygde strøk, på asfalterte områder, golfbaner med videre. Det avgjørende for ferdselsretten i slike tilfeller vil i praksis da ikke være om området skal regnes som innmark eller utmark etter friluftsloven, men hvilken bruk som er forutsatt for arealet med grunnlag i annen lovgivning. Plan- og bygningsloven er her sentral.

For områder hvor utfarten er stor, kan kommunen med samtykke fra eieren eller brukeren fastsette atferdsregler med sikte på å opprettholde ro og orden, verne dyre- og planteliv og fremme helsetiltak og sanitære forhold. Når det gjelder særlig utsatte områder, kan kommunen med samtykke fra eieren for inntil fem år om gangen bestemme hel eller delvis sperring av eiendommen, og eieren kan i særlige tilfeller kreve området innløst.

Hensynsregelen er sentral, den kommer blant annet til uttrykk i friluftsloven § 11 som foreskriver at enhver som ferdes eller oppholder seg på annenmanns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade og ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han plikter å sørge for at stedet ikke etterlates i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe. Grunneieren kan vise bort folk som opptrer hensynsløst og kan kreve erstatning for skade eller ulempe etter vanlige regler.

Grunneieren kan ikke uten tillatelse sette opp stengsel eller på annen måte vanskeliggjøre den ferdsel som loven tillater, med mindre det tjener en berettiget interesse. Uten særskilt hjemmel må ingen sette opp skilt eller på annen måte kunngjøre at ferdsel eller bading er forbudt på områder hvor det er adgang til det etter loven. Se også gjerde.

Ferdselsretten er ikke til hinder for at det kan kreves en rimelig avgift for adgang til opparbeidet friluftsområde, for eksempel en tilrettelagt badestrand eller teltplass med sanitærfasiliteter, et skiområde opparbeidet med kunstsnø eller lignende (§ 14). Slik avgift kan bare innføres etter tillatelse fra kommunen. Kommunen kan stille vilkår for å gi tillatelse, for eksempel at barn og ungdom skal gå gratis, at avgiftsområdet ikke skal sperre for adgang til utmarka, eller at avgiften er tidsbegrenset. Avgiften må ikke stå i misforhold til de tiltak som er truffet på området til fordel for friluftsfolket.

Sykling og ridning er som hovedregel bare tillatt på sti og vei i utmark, men over alt på fjellet.

Motorisert ferdsel er i utgangspunktet ikke en del av allemannsretten. Friluftsloven (§ 4) har likevel en bestemmelse om at det er tillatt å parkere i utmark langs offentlig vei såfremt det ikke volder nevneverdig skade eller ulempe. Lov av 10. juni 1977 om motorferdsel i utmark og vassdrag supplerer friluftsloven. I utmark er bruk av bil, traktor, motorsykkel, beltebil, snøscooter og lignende forbudt, med mindre det er unntakshjemmel i loven. Blant direkte unntak er motorferdsel i forbindelse med politi- og redningstjeneste, post- og teletjenester, nødvendig person- og godstransport til og fra faste bosteder og i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring. Traktor kan således brukes i skogsdriften, men ikke til transport av mat frem til en hytte. Ferdsel med motorfartøy er som regel tillatt på innsjøer som er 2 km2 eller større. I tillegg kan kommunen ved forskrift gi generelle tillatelser, for eksempel til nødvendig transport i forbindelse med jakt, fangst og fiske. Og dertil kan kommunen gi særlige tillatelser, for eksempel i forbindelse med oppføring av en hytte.

På havet er ferdsel med båt fri for enhver og ferdsel på islagt hav er likeledes fri. Om ferdsel på innsjøer og elver (åpne eller islagte) gjelder reglene i vannressursloven av 24. november 2000. Se også vassdragsrett. Etter friluftsloven kan man for kortere tid under ferdsel dra i land båt på strandstrekninger i utmark, men det er ikke tillatt å nytte kai eller brygge uten eierens samtykke.

Oppholdsretten omfatter blant annet bading, rasting og telting.

Om bading gjelder at enhver har rett til å bade i havet fra strand i utmark eller fra båt når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus (hytte) og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre. For bading i innsjø eller annet vassdrag gjelder reglene i vassdragsloven. Om rasting og telting er det bestemt at plass til rasting, solbad, overnatting eller lignende ikke må tas i innmark uten eierens samtykke. I utmark må plass som nevnt ikke tas når det kan volde skade eller ulempe, for eksempel på skogen, og telt må ikke settes opp så nær bebodd hus (hytte) at det forstyrrer beboernes fred og i hvert fall ikke nærmere enn 150 meter. Telting eller annet opphold er ikke tillatt i mer enn to døgn om gangen uten eierens samtykke, med mindre det gjelder opphold på høyfjellet eller på område fjernt fra bebyggelse.

Retten til å plukke ville vekster var tidligere en ulovfestet sedvanerett som kom til uttrykk i straffelovgivningen. Gjennom en lovendring i 2011 ble høstingsretten lovfestet i friluftsloven § 5a som innledes slik:

«Under ferdsel i utmark kan allmennheten høste ville nøtter som skal spises på stedet og plukke og ta med seg ville blomster, planter, bær og vill sopp, samt røtter av ville urter, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.» Straffeloven fra 2005 (vedtatt, men ikke i kraft) § 323 regulerer også høstingsretten, og sier at tilegnelse av naturprodukter, herunder stein, kvister, vekster med videre av liten eller ingen økonomisk verdi, under utøvelse av lovlig allemannsrett ikke er straffbart. 

I Nord-Norge gjelder enkelte særbestemmelser.

Se også bærplukking og multebærland.

Merking og skilting av stier, preparering av skiløyper og annen tilrettelegging for friluftsliv må ha grunneierens tillatelse. Uten samtykke kan kommunen likevel gi tillatelse til mindre inngripende tiltak som merking og skilting, såkalt inngrepsløyve (friluftsloven § 35). Bestemmelsen gjelder bare i utmark.

Forvaltningsorganene som har myndighet etter friluftsloven er Klima- og miljødepartementet, Miljødirektoratet, samt de respektive fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner.

Kapittel VI i friluftsloven fastsetter straff av bøter blant annet for den som forsettlig eller aktløst ulovlig ferdes på eller under ferdsel volder skade eller ulempe på annen manns grunn.

  • Reusch, Marianne: Friluftsloven med kommentarer, 2016, (Finn boken).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.