Hytte i Troms av /Statskog. CC BY NC 2.0

hytte

Hytter ligger gjerne på fjellet eller ved sjøen. På Lindøya og Nakholmen i Oslo ligger det mange, fargerike hytter, som målt etter moderne standard er relativt små.
De siste tiårene har hyttene blitt stadig større og fått et luksuriøst preg med de fleste bekvemmeligheter som mange har hjemme. Slike «hyttepalasser» finner man særlig rundt de store skianleggene, som her i Trysil, og i andre etablerte hyttefelt og hyttelandsbyer.
Av /Trysil.
Lisens: CC BY 2.0

Hytte er et norsk begrep som tradisjonelt har blitt brukt om en mindre bygning, særlig til fjells, ved sjøen eller ute i skog og mark, beregnet for kortvarig overnatting og med få eller ingen moderne bekvemmeligheter.

Faktaboks

etymologi:

fra nedertysk hütte, 'lite/fattigslig hus'.

Senere har «hytte» også fått den mer utvidede betydningen fritidsbolig eller fritidshus, med høy grad av komfort, og kan derfor også omfatte store, villalignende bygninger. De største får ofte tilnavnet «hyttepalass».

Den klassiske, norske hytta var av beskjeden størrelse, ofte ikke mer enn 30–40 m2. Nybygde hytter er i 2020 i gjennomsnitt 96 m2 store, men det er ikke uvanlig med en størrelse på 120–150 m2 og mer.

Den tradisjonelle hytta lå gjerne ensomt og uveisomt beliggende. I dag ligger en typisk hytte i tilrettelagte hyttefelt med god infrastruktur og nærhet til sportsanlegg og servicetilbud. Enkelte kommuner, særlig i fjellet, har så mange hytter at de omtales som «hyttekommune».

I 2020 var det registrert cirka 440 000 hytter/fritidsboliger i Norge, og årlig bygges det rundt 5000 nye hytter i landet. Hvaler i Viken (Østfold) var i 2020 den kommunen med høyest tetthet av hytter, med 48 fritidsboliger per km2, og Ringsaker i Innlandet var kommunen som hadde flest antall hytter med 7251.

Dersom man ser bort fra Oslo kommune, er Færder i Vestfold og Telemark den kommunen med høyest gjennomsnittspris for hytter. I 2019 kostet var gjennomsnitts salgspris på hytter i Færder 4,5 millioner kroner. I den samme kommunen finner man også prisrekorden for hytte ved sjøen, på 35 millioner kroner fra 2011.

Én spesiell type hytte er turisthytter. Disse varierer i størrelse fra små tømmerkoier med et par sengeplasser til hotellignende bygninger med mange titalls sengeplasser. Turisthyttene eies av private, av frivillige organisasjoner eller av staten og kan benyttes av allmenheten som ferdes i fjell og mark. Den største eieren av turisthytter er Den Norske Turistforening (DNT).

Hyttehistorie

Fram til godt ut i andre halvdel av 1900-tallet ble hytter særlig brukt som overnattingssted for fangst, fiske- og sanketurer langt fra folk og bygder. Ved hytteveggen sitter Thoralf Nilssen (født 1894 i Ålgård), til venstre står hans søstersønn Martin Haabeth (født 1915 i Åsen) med fiskestang, hov og bærplukker.
Av /Tore Haabeth/Åsen Museum og Historielag.
Lisens: CC BY 2.0

Allerede på 1600- og 1700-tallet ferierte overklassen i de norske byene ved egne landsteder. Den norske hyttetradisjonen har dels sine kulturelle røtter derfra. I tillegg har seterlivet på 1800-tallet og rorbuene langs kysten spilt en viktig rolle i norsk hyttehistorie. I mellomkrigstiden fikk de fleste arbeidstakere rett til betalt ferie gjennom tariffavtaler og ferieloven, og dette førte til at flere fikk mulighet til å skaffe seg en fritidsbolig. De små øyene i Oslofjorden ble da tatt i bruk av hovedstadens arbeiderklasse, og i denne perioden ble det oppført flere hundre bittesmå og fargerike trehus på Bleikøya, Nakholmen og Lindøya.

Andre steder i landet var det på denne tida enkelte som kjøpte opp kasserte jernbanevogner, flyttet dem til sjøen og innredet dem som hytter. Sørlandet opplevde på 1930-tallet en stor økning i antall turister som besøkte regionen. Velstående byboere fra steder som Oslo og Stavanger, kjøpte da opp hvite trehus i gamle uthavner og tok dem i bruk som feriebolig.

På 1960-tallet ble hytter for alvor ble et massefenomen i Norge. Velstandsutvikling, lenger ferier og økt mobilitet førte til at vi opplevde det historikere har kalt for en hytteboom. Frem til da hadde en egen privat, fritidsbolig vært en luksus få hadde råd til, men mot slutten av dette tiåret ble det bygget opp mot 15 000 hytter årlig. Gjennomsnittsstørrelsen på en hytte lå da på 52 m2.

Da hytteutbyggingen begynte å skyte fart oppstod det en frykt for at mange hytter kunne legge press på naturen. Kommunalminister Andreas Cappelen fra Arbeiderpartiet ba om en utredning av problematikken. En gruppe med eksperter fra forskjellige fagfelt, ledet av geografen Axel Sømme, fikk i oppgave å utarbeide en rapport om saken. Gruppens undersøkelser førte til at Fjellplankomiteen ble nedsatt. Denne begynte arbeidet med å legge til rette for at enkelte områder i fjellet ble bevart, mens andre områder kunne brukes til større hyttegrender. Slik kunne man organisere kloakk og renovasjon som et fellestiltak, noe som ville føre til mindre forurensing. I 1976 tok tidligere statsminister Per Borten fra Senterpartiet til orde mot denne typen hyttebebyggelse i et intervju med et hyttemagasin: «Noen steder har man klumpet sammen så mange hytter på ett og samme sted at det ligner en småby, og det er vel ikke meningen med hyttelivet?»

Mange av hyttene som ble oppført på 1960-tallet lå ved sjøen. Så man ønsket også å unngå videre utbygging som kunne føre til at allmenheten ble fratatt mulighet for friluftsliv langs kysten. Den tiltagende hytteboomen, og frykten for at allemannsretten i praksis kunne forsvinne i strandsonen, var foranledningen til at Strand- og fjellplanloven ble endelig vedtatt i 1971. Et kjent punkt i loven er forbudet mot oppføring av nye fritidsboliger i et hundremetersbelte langs kysten. Dette forbudet ble begrunnet med at naturen skulle være tilgjengelig for alle nordmenn. Ifølge SSB fantes det i 2019 cirka 93 000 fritidsboliger i strandsonen i Norge.

Hyttekultur

Hytter er tradisjonelt enkelt innredet, og har ofte en hyttebok der gjester kan skrive om sine opplevelser av besøket, vær og vind.
Av /Statskog.
Lisens: CC BY NC 2.0

Livet som leves på hytta karakteriseres ofte av nærhet til naturen og en avstand til det livet som leves i byen. Den tyske forfatteren og norgesvennen Hans Magnus Enzensberger gav uttrykk for at hyttelivet var selve definisjonen på lykke for en nordmann. I boka Norsk utakt (1984) skrev han: «Den norske lykken ligger ved fjorden, minst tre timer unna nærmeste storby. Dens tempel er en sommerhytte, så gammel som mulig, med utsikt over skjærgården.»

Norges statsminister gjennom mange år, Einar Gerhardsen, er blant dem som har omfavnet hyttekulturen og friluftslivet. Gerhardsen gav ved flere anledninger uttrykk for at hytteliv kunne føre til bedre folkehelse, og han tok i 1972 til orde for at alle dem som ønsket det, burde ha en hytte. I et intervju med magasinet Hyttefolk sa han at det var «ytterst viktig at folk som ønsker det kan skaffe seg hytte», og begrunnet dette med at man på et slikt sted kunne «koble av fra maset i byen». Noen år senere utdypet han resonnementet: «Jeg har erfart at når du drar fra byen og kontoret, og opp til hytta, så skjer det en slags dimensjonsforskyvning: de problemene du satt og bekymret deg over ved arbeidsbordet nede i byen, de viser seg på hytta ikke å være så enorme og viktige allikevel.»

Den norske filosofen Arne Næss beskrev hyttelivet på lignende vis, og i et intervju med det ovennevnte magasinet, beskrev han sine lange opphold ved Hallingskarvet som «et brudd med det hverdagslige». Næss var blant dem som understreket verdien av å leve et liv med enkle midler på hytta.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Christensen, Arne Lie (2015). Ut i det fri – Livet på setra, hytta og landstedet. Pax Forlag.
  • Helgerud, Magnus (2020). Knytta til hytta – På sporet av den norske lykken. Aschehoug.
  • Jørgensen, Finn Arne (red.) (2011). Norske hytter i endring – Om bærekraft og behag. Fagbokforlaget.
  • Lien, Marianne og Abram, Simone (2019). Hytta – fire vegger rundt en drøm. Kagge.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg