Rettspraksis er den praksis domstolene etablerer og følger i sine avgjørelser.
I rettskildelæren brukes uttrykket 'rettspraksis' i en mer spesifikk betydning. Der brukes det om hvordan domstolene har tolket rettsreglene i sak etter sak. Som sådan fungerer all rettspraksis som rettskildefaktor.
At rettspraksis tjener som rettskildefaktor vil si at måten som domstolene har forstått og brukt vedkommende rettsregel på, blir argument for hvordan denne rettsregelen skal tolkes. Det blir ikke nødvendigvis det avgjørende argument, men jevnt over rimelig tungtveiende.
Er dommen fra Høyesterett, har rettssetningen som Høyesterett har uttalt, nesten samme tyngde som den rent språklige forståelsen til ordlyden. Det vil si høyesterettsavgjørelser som staker opp den rettslige tolkingskursen. Se prejudikat. Unntaksvis kan høyesterettsavgjørelser til og med bety mer enn en ren språklig forståelse av lovteksten. Se lovteksten og dens betydning.
Rettspraksis, og da fortrinnsvis Høyesteretts praksis, er derfor en svært tungtveiende rettskildefaktor. Underrettenes rettspraksis er av betydning, men langt mindre viktig for lovforståelsen.
Rettspraksis er vel og merke betydningsfull ikke bare for domstolene selv, men også for forvaltningen og for andre som skal forstå og anvende vedkommende rettsregel.
Disse latinske betegnelsene brukes til å skille mellom ulike avsnitt i domsgrunnene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.