bånsull

Det er ikke noe klart skille mellom bånsull og vuggevise, men det finnes enkelte forskjeller. Vuggeviser har vanligvis tekst, mens bånsuller kan være både med og uten tekst. Bånsullene inneholder oftere improvisasjon. Vuggeviser har på sin side en mer strofisk form (viseform) og en fastere rytmikk som gjerne tilsvarer vuggerytmen.

De mest typiske bånsullene er enkle melodier med et relativt begrenset toneomfang (ambitus). Ofte består de av korte melodiformler som settes sammen og varieres, både når det gjelder tekst og melodi. De enkelte melodi- og tekstvendingene kan komme i ulike kombinasjoner.

Det er klare likheter mellom melodier som finnes i norske bånsuller, og melodier som opptrer i lignende sanger i andre musikkulturer.

En jevn monoton rytme og mange repetisjoner er også karakteristiske trekk. I tillegg er improvisasjon er viktig element, noe som først og fremst skyldes at det kan ta en del tid før et barn sovner. Når den opprinnelige bånsullen tok slutt før barnet hadde sovnet, ble melodien gjerne endret og teksten videreutviklet relativt fritt.

Bånsuller skiller seg ut fra den øvrige vokale folkemusikktradisjonen ved at de hovedsakelig er definert ut fra det funksjonelle aspektet. De er melodier som utelukkende skal fungere for å få barnet til å sovne. Men når den som skulle legge barnet, ikke kunne særlig mange bånsuller og barnet fortsatt ikke viste tegn til å sovne, måtte man gjerne ty til det man ellers kunne av viser. Folkemusikksamleren Catharinus Elling skrev derfor i 1922 etter innsamlingsarbeidet sitt at «Det tør have været nogle besyndelige Vuggeviser, de små Skrighalse har faat høre af og til.»

Både bånsullene og vuggevisene har som regel tekster som passer spesielt for barn. De handler gjerne om de nære ting som far og mor, søster og bror, eller om dyr eller fugler som barna kjenner. Det kan være katt, rev, ku, sau, geit, gjøk og kråke. Noen bånsuller har tekster med motiv fra eventyr.

Det finnes i tillegg bånsuller som består av en blanding av temaer myntet på barn og et mer voksent innhold, der melodien og rytmen sammen med den kjente stemmen var det som først og fremst fungerte som sovemedisin.

Noen bånsuller og vuggeviser finnes over store deler av landet, mens andre har et mer regionalt eller lokalt preg. Bånsuller fra kystnære områder handler for eksempel oftere om fiske, eller gjenspeiler andre sider ved livet på sjøen.

I mange av vuggevisene blir det også lagt til en tekstlinje der man nevner navnet på barnet man synger for. Et eksempel på en slik vise er Ro, ro til fiskeskjær, ei vise som er kjent over store deler av Norden.

Andre former for bånsuller er ramser, regler og såkalte aukerim (aukeviser), hvor det blir lagt til nytt innhold for hvert vers, samtidig som innholdet i de tidligere strofene blir gjentatt. En kjent aukevise er Tippe, tippe tue og Ein telebondemann.

Av de norske bånsullene er Gjendines bådnlåt en av de mest kjente. Den var på bondekvinnen og folkesangeren Gjendine Slåliens repertoar av folketoner. Edvard Grieg hørte henne synge den i 1891 og skrev den ut for piano.

Andre utbredte bånsuller i Norge er Byssan lull (skrevet av Evert Taube) og Sulla meg litt.

En populær vuggevise fra nyere tid er So, ro, Lillemann (også kalt Klatremus' voggevise) av Thorbjørn Egner (tekst) og Christian Hartmann (melodi) fra Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. En annen er Vuggevise («Vinden rider høyt mot sky») av Jens Gundersen.

Bånsuller finnes også brukt i klassisk musikk. Mest kjent er trolig Johannes Brahms' sang Wiegenlied. I klassisk musikk brukes ellers gjerne betegnelsen «berceuse», som er et fransk ord for vuggevise.

• sang
• folkemusikk
• norsk folkemusikk