motivasjon

I personlighetspsykologien handler det særlig om hva som er de grunnleggende motivene, hva forholdet er mellom disse, og hvordan de kan få sin individuelle utforming hos den enkelte.

Freud antok at all menneskelig motivasjon kan føres tilbake til to grunnleggende drifter: livsdriften (herunder seksualitet) og dødsdriften (herunder aggresjon og destruktivitet). Driftene har etter hans mening en begrenset mengde energi til rådighet, men kan ellers forvandles, bindes til ulike objekter, tøyles, sublimeres, eller komme til uttrykk gjennom ulike nevrotiske symptomer.

Andre personlighetsteoretikere har vært mer opptatt av å se atferden som samspill mellom et større antall grunnleggende motiver, som ikke nødvendigvis behøver å stå i konflikt med hverandre (Henry Alexander Murray, Abraham Maslow). Et viktig tema har også vært spørsmålet om hvordan individet utvikler nye motiver, og i hvilken grad slike motiver er selvstendige i forhold til de driftene og behovene som opprinnelig fremkalte atferden (Gordon Willard Allport, Frederick Herzberg).

Innenfor biologisk psykologi har en vært mer opptatt av hvilke organiske prosesser i kroppen og hjernen som styrer tilfredsstillelsen av grunnleggende fysiologiske behov som sult, tørst, søvn, temperaturregulering og seksualitet. Disse teoriene hadde tidligere homeostaseprinsippet som utgangspunkt. Dette prinsippet, som ble klart formulert av den amerikanske fysiologen Walter Bradford Cannon, innebærer at organismen søker å opprettholde en tilstand av likevekt, og at avvik fra denne tilstanden automatisk blir regulert eller kompensert for ved ulike fysiologiske mekanismer. På lignende måte kan man tenke seg at hvis avvikene blir større enn det kroppen kan regulere internt, vil individet motiveres for ytre atferd (slik som for eksempel sult motiverer en til å finne noe å spise).

I nyere biologisk psykologi har man også vært opptatt av organismens grad av generell aktivering eller «arousal», et begrep utformet av den kanadiske nevropsykologen Donald Olding Hebb i 1950-årene. Arousal henviser til hjernens våkenhetstilstand og generelle aktivitetsnivå, fra søvn og hviletilstander til hyperaktivitet. Det er nærliggende å se en parallell mellom grad av arousal og motivasjonens energikomponent.

Homeostasemodellen, og senere aktiveringsmodellen, har også inspirert ulike behavioristiske motivasjonsteoretikere. For eksempel antok Clark Leonhard Hull at all atferd opprinnelig var motivert av drivkrefter (drives) med utspring i organiske behov, som gjennom læring ville bli knyttet til ulike målobjekter (insentiver) i omgivelsene. Her blir motivasjonens energi knyttet til driv-begrepet, mens retningen bestemmes av insentivene. Et viktig spørsmål innenfor læringsteori er for øvrig i hvilken grad motivasjon ikke bare er avgjørende for hva individet gjør, men også hva det lærer, for eksempel gjennom å bestemme hva som virker forsterkende på individet. Se også læring og forsterkning.

Felles for de psykoanalytiske og homeostatiske teoriene er at de betrakter atferd som igangsatt av oppståtte spenningstilstander i organismen, mens målet for atferden tar sikte på å tilfredsstille behov og dermed redusere spenningen. Slike teorier kalles derfor spenningsreduksjonsteorier om motivasjon. Disse teoriene kan kritiseres for at de i liten grad forklarer såkalt spontanmotiverte, eller «indre» motiverte aktiviteter som lek, utforskning og skapende virksomhet. Både humanistiske og kognitivt orienterte psykologer har derfor villet supplere de homeostatiske motivene med motivasjonskilder som i sterkere grad fokuserer på utvikling («selvaktualisering»), intensjoner, planer, personlige målsettinger og mestringsmotivasjon.

• læring
• forsterkning
• mestring