Motivasjon, samlebetegnelse for de faktorer som setter i gang og som styrer atferden i mennesker og dyr. Det første omtales ofte som motivasjonens energikomponent (hva som setter oss i sving, og hva som bestemmer innsats og utholdenhet), det andre handler om motivasjonens retning (hvilke mål vi setter oss, og hvilke valg vi tar).

I eldre filosofisk psykologi kan man skille mellom voluntaristiske motivasjonsteorier, som forklarer menneskelige handlinger ved å vise til en hypotetisk viljekraft, og hedonistiske teorier, som sier at både mennesker og dyr velger sine handlinger ut fra prinsippet om å oppnå lyst og unngå smerte.

I nyere psykologi finner vi spørsmål om motivasjon behandlet blant annet innenfor personlighetspsykologi, biologisk psykologi og læringspsykologi.

I personlighetspsykologien handler det særlig om hva som er grunnleggende motiver, hva forholdet er mellom disse, og hvordan de kan få sin individuelle utforming hos den enkelte.

Freud antok at all menneskelig motivasjon kan føres tilbake til to grunnleggende drifter, livsdriften (herunder seksualitet) og dødsdriften (herunder aggresjon og destruktivitet). Driftene har etter hans mening en begrenset mengde energi til rådighet, men kan ellers forvandles, bindes til ulike objekter, tøyles, sublimeres, eller komme til uttrykk gjennom ulike nevrotiske symptomer.

Andre personlighetsteoretikere har vært mer opptatt av å se atferden som samspill mellom et større antall grunnleggende motiver, som ikke nødvendigvis behøver å stå i konflikt med hverandre (Henry Alexander Murray, Abraham Maslow). Et viktig tema har også vært spørsmålet om hvordan individet utvikler nye motiver, og i hvilken grad slike motiver er selvstendige i forhold til de drifter og behov som opprinnelig fremkalte atferden (Gordon Willard Allport, Frederick Herzberg).

Innenfor biologisk psykologi har en vært mer opptatt av hvilke organiske prosesser i kroppen og hjernen som styrer tilfredsstillelsen av grunnleggende fysiologiske behov, som sult, tørst, søvn, temperaturregulering og seksualitet. Disse teoriene hadde tidligere homeostaseprinsippet som utgangspunkt. Dette prinsippet, som ble klart formulert av den amerikanske fysiologen Walter B. Cannon, innebærer at organismen søker å opprettholde en tilstand av likevekt, og at avvik fra denne tilstanden automatisk blir regulert eller kompensert for ved ulike fysiologiske mekanismer. På lignende måte kan man tenke seg at hvis avvikene blir større enn det kroppen kan regulere internt, vil individet motiveres for ytre atferd (slik som for eksempel hunger motiverer en til å finne noe å spise).

I nyere biologisk psykologi har man også vært opptatt av organismens grad av generell aktivering eller «arousal», et begrep utformet av den kanadiske nevropsykolog Donald O. Hebb i 1950-årene. Arousal henviser til hjernens våkenhetstilstand og generelle aktivitetsnivå, fra søvn og hviletilstander til hyperaktivitet. Det er nærliggende å se en parallell mellom grad av arousal og motivasjonens energi-komponent.

Homeostasemodellen, og senere aktiveringsmodellen, har også inspirert ulike behavioristiske motivasjonsteoretikere. For eksempel antok Clark L. Hull at all atferd opprinnelig var motivert av drivkrefter (drives) med utspring i organiske behov, som gjennom læring ville bli knyttet til ulike målobjekter (insentiver) i omgivelsene. Her blir motivasjonens energi knyttet til driv-begrepet, mens retningen bestemmes av insentivene. Et viktig spørsmål innenfor læringsteori er for øvrig i hvilken grad motivasjon ikke bare er avgjørende for hva individet gjør, men også hva det lærer, for eksempel gjennom å bestemme hva som virker forsterkende på individet. Se også læring og forsterkning.

Felles for de psykoanalytiske og homeostatiske teorier er at de betrakter atferd som igangsatt av oppståtte spenningstilstander i organismen, mens målet for atferden tar sikte på å tilfredsstille behov og dermed redusere spenningen. Slike teorier kalles derfor spenningsreduksjons-teorier om motivasjon. Disse teoriene kan kritiseres for at de i liten grad forklarer såkalt spontanmotiverte, eller «indre» motiverte aktiviteter, som lek, utforskning og skapende virksomhet. Både humanistiske og kognitivt orienterte psykologer har derfor villet supplere de homeostatiske motivene med motivasjonskilder som i sterkere grad fokuserer på utvikling («selvaktualisering»), intensjoner, planer, personlige målsettinger og mestringsmotivasjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.