Misunnelse er i vanlig språkbruk et sterkt ønske om noe en annen er i besittelse av, har oppnådd eller lignende. Det er omstridt hvordan misunnelse skal defineres helt nøyaktig. Det kan forstås både som en følelse og som en preferanse. Begrepet er relevant innen filosofi, psykologi, økonomi og i flere religioner.
Forståelser av misunnelse
Helt generelt kan misunnelse forstås som en ubehagelig følelse av at noen man sammenligner seg med har, eller har mer av, et gode en selv mangler og som er viktig for en. Goder som misunnes kan være alt mulig – en fin bil, utseendet, sportslige eller akademiske prestasjoner, talent og så videre. Personen som misunnes kan kalles «rivalen».
«Ondartet» misunnelse
Et stort stridsspørsmål er om misunnelse alltid innebærer en ond vilje overfor «rivalen» og et ønske om å ødelegge for ham eller henne. Dette er den vanligste forståelsen innenfor filosofi og flere religioner.
Man finner dette synet i klassiske eksempler på misunnelse slik som Kains misunnelse av Abel i Bibelen og Satans misunnelse av Jesus i John Miltons Det Tapte Paradis. Et annet mye brukt eksempel er små barn som er misunnelige på andres leker og ødelegger dem: siden de ikke selv kan få et gode som de misunner de andre for (leken), så vil de ikke at noen skal ha det. Den misunnelige foretrekker her at ingen har godet fremfor at bare «rivalen» har det.
Misunnelse blir på denne bakgrunn ansett som en last – et dårlig karaktertrekk – i de fleste filosofiske og religiøse tradisjonene. Det er for eksempel en av de syv dødssyndene i kristendommen.
«Vennligsinnet» misunnelse
Noen argumenterer for at det i tillegg til misunnelse som innebærer fiendtlighet overfor «rivalen» («ondartet misunnelse») også finnes en mer vennligsinnet form. I dagligtale er det vanlig å si at man misunner noen uten å mene at man har et ønske om å ødelegge for personen. Det gir for eksempel mening å si at man misunner forbildene sine som man forsøker å etterligne, men ikke ødelegge for.
Den vanligste forklaringen på hva som avgjør om misunnelsen blir ondartet eller vennligsinnet, ifølge de som forsvarer at det finnes flere typer, er om den misunnelige føler seg i stand til å oppnå godet som misunnes. Om hen gjør det, ønsker hen ikke nødvendigvis å ødelegge for «rivalen», ifølge denne posisjonen. Men om den misunnelige føler at hen ikke kan oppnå gode selv, så vil hen ha et visst ønske om å trekke «rivalen» ned – selv om moralske, vennskapelige og andre overveielser kan overstyre dette ønsket.
Misunnelse og selvaktelse
Den misunnelige baserer sin selvaktelse helt eller delvis på hvor godt hen gjør det i forhold til sine rivaler med tanke på gode som misunnes. Selvaktelse er kort sagt hvor fornøyd man er med seg selv. Den misunnelige føler at det å være dårligere enn rivalen som sådan gjør hennes ressurser, prestasjoner eller egenskaper mindre verdt.
Dronningen i eventyret om Snehvit og de syv dverger føler for eksempel at Snehvit er bedre enn henne med tanke på skjønnhet, og siden det å være den skjønneste er viktig for dronningen, går det utover hennes selvaktelse at Snehvit er skjønnere. Hen blir derfor misunnelig på Snehvit. Dette aspektet av misunnelse er særlig tydelig i konkurransesammenheng (for eksempel «tenk at jeg skulle tape for hen der!», og så videre).
Lav selvaktelse og utrygghet om sin egen verdi kan samtidig være en årsak til misunnelse. Ofte bryr man seg mer om hvordan andre gjør det når man er usikker på ens egne kvaliteter og prestasjoner, eller ens evne til å oppnå de målene som betyr noe for ens identitet og selvaktelse. Personer med lav selvaktelse er derfor mer tilbøyelige til å misunne andre, selv om de selvsagt ikke må gjøre det.
Sammeligninger og sosialt miljø
Man er disponert til å misunne dem man sammenligner seg med. Hvem man sammenligner seg med har i sin tur med hvilke miljøer man er en del av, og hvilke ting man bryr seg om å gjøre det bra i. Idrettsutøvere sammenligner seg typisk med (og eventuelt misunner) andre idrettsutøvere de er på lag med eller konkurrerer mot. For studenter er det for eksempel naturlig å sammenligne seg med (og eventuelt misunne) andre studenter i samme klasse, fag eller miljø. Dette har med at forskjellige ting er viktig for forskjellige folk sin selvaktelse. Det er viktig for idrettsutøvere å gjøre det bra i konkurranser. Det er ofte viktig for studenter hvordan de gjør det på skolen, i alle fall sammenlignet med andre i samme klasse og miljø. Idrettsutøvere og studenter er derfor disponerte til å misunne forskjellige folk for forskjellige ting.
Et viktig poeng er at de man sammenligner seg med, og eventuelt misunner, er de som er relativt like en selv på en relevant måte. Dersom en person er på amatørnivå i løping, så vil hen eventuelt misunne andre amatørløpere som er litt bedre enn henne. Hen er mindre tilbøyelig til å misunne en eliteløper som for eksempel Jakob Ingebrigtsen. Dette er fordi at forskjellen mellom hva hen og Ingebrigtsen har av løpeferdigheter er så stor – godene er for ulike på det punktet.
Hvem andre sammenligner en med og hvem man omgås med i hverdagen, har også betydning. Man er for eksempel mer tilbøyelig til å misunne ens nabo enn en fremmed person. Nærhet er med andre ord også en viktig bakgrunn for misunnelse. Enkelte har derfor hevdet at sosiale medier fører til mer misunnelse i den grad det gjør at folk opplever mer nærhet til personer som gjør det bedre i ting som er viktige for deres selvaktelse, eller blir sammenlignet med dem.
Misunnelse og rettferdighet
Forholdet mellom misunnelse og rettferdighet er mye diskutert, både i filosofisk og økonomisk sammenheng. En velkjent innvending mot teorier om rettferdighet, især egalitære teorier som er opptatt av økonomisk likhet, er at de er basert på misunnelse. Det er vanlig å skille mellom to versjoner av denne innvendingen. Den første går ut på at forestillinger om rettferdighet har blitt utviklet som et resultat av følelser av misunnelse, den andre er at de som er opptatt av økonomisk likhet egentlig bare er misunnelige.
Ifølge Sigmund Freud har ideen om rettferdighet sitt opphav i følelser av misunnelse i barndommen. Barn innser etter hvert at deres interesser ikke teller mer enn andres – at de ikke er spesielle – og vil derfor at ingen andre heller skal få være spesielle. Dette utvikler seg etter hvert til en forestilling om rettferdighet som en slags form for likebehandling.
Friedrich Nietzsche hevder den moderne forestillingen om rettferdighet som bygger på likeverdighet har sin rot i jødedommen og kristendommen som ble utviklet blant slaver og andre undertrykte i antikken, som et resultat av at de misunte deres undertrykkere og andre bedrestilte borgere. Det sentrale poenget er at kristne og moralske ideene som menneskers likeverd, belønning i himmelen, og at de fattige skal arve jorden, var en psykologisk kompensasjon for deres relativt dårlige livskår, og en slags måte å straffe deres undertrykkere.
Den andre versjonen handler om hva som faktisk motiverer de som kjemper for en jevnere fordeling av sosiale goder. Av og til hører man at de som vil ha høyere skatter for de rike bare er misunnelige. Denne kritikken ser ut til å være at de som vil ha høyere skatter egentlig ikke har noen gode grunner for deres posisjon, men ganske enkelt er plaget av at andre har det bedre enn dem selv og ute etter å «ta» dem.
Det vanligste svaret på slike anklager om misunnelse, er at kritikerne forveksler misunnelse med en følelse av urettferdighet. De som vil ha en mer lik fordeling av økonomiske goder er ikke nødvendigvis ute etter å «ta» de rike. En annen mulighet er at de oppriktig føler at en mer egalitær fordeling er rettferdig. Dette kan for eksempel være fordi de tror det vil øke levestandarden til de som har minst, eller fordi de oppriktig mener at likhet er et mål i seg selv.
Dette skillet kan likevel være vanskelig å få øye på i praksis. Siden misunnelse er en følelse forbundet med sosialt stigma, er det vanlig å bortforklare den som noe annet. Man forteller gjerne seg selv, mer eller mindre ubevisst, at det man ikke liker med situasjonen er at den er urettferdig, selv om man egentlig er misunnelig. En annen komplikasjon er at det er mulig å både være misunnelig og samtidig føle at situasjonen er urettferdig.
Rasjonaliteten av misunnelse
Misunnelse, eller den ondartede varianten, blir typisk regnet som irrasjonelt i filosofiske og religiøse tradisjoner. Den misunnelige ønsker som sagt å ødelegge for rivalen. Hen foretrekker at ingen har gode det er snakk om fremfor at bare rivalen har det. Kritikken er at denne preferansen alltid er irrasjonell. Argumentet er at det som virkelig betyr noe og som man burde bry seg om, er hva en selv har av goder og ikke hva andre har. Det kan derfor ikke være bra for en å ødelegge for andre (i alle fall ikke utover at man kanskje blir kvitt den ubehagelige følelsen av ondartet misunnelse).
Dette klassiske synet på misunnelse har i nyere tid blitt utfordret av filosofer og andre fagfolk som hevder at misunnelse kan være rasjonelt under visse omstendigheter. Argumentene de bruker viser til hvordan hvor mye andre har kan påvirke verdien av en persons andel.
Ett eksempel gjelder goder som gir fordeler i konkurransesammenheng. Anta at den misunnelige konkurrerer med rivalen om å gjøre det best på skolen, og at begge kjøper seg timer hos privatlærere. Anta videre at rivalen har råd til flere timer, og at dette gir henne en avgjørende fordel. Man kan i slike tilfeller hevde at det gir mening for den misunnelige å misunne rivalens inntekt og ønske at rivalen hadde dårligere råd. For i så fall kunne hennes egen inntekt vært tilstrekkelig med tanke på å vinne konkurransen. Den misunneliges inntekt hadde vært mer verdifull i så måte.
Et annet brukt eksempel gjelder markedsverdien av goder. Når det gjelder markedsverdi, er det en direkte sammenheng mellom hvor mye andre har og verdien av din andel. Hvor høy markedsverdi en gitt sum kroner har påvirkes blant annet av hvor mange kroner som er i sirkulasjon (tenk på inflasjon). Hvor verdifullt et samleobjekt er, påvirkes av hvor mange objekter av samme type som finnes eller er eid av andre.
Selv om man går med på at misunnelse kan være fornuftig på denne måten, kan følelsen likevel kritiseres. Ondartet misunnelse innebærer et ønske om å ødelegge for en annen person som ikke er motivert av et hensyn til rettferdighet og kan derfor anklages for å være en last. Andre har kritisert mangelen på selvaktelse som misunnelse innebærer for å være irrasjonell: det en burde være stolt over, eller skamme seg over, er hva man selv har fått til og ikke hvordan man gjør det i forhold til andre. Det man bør basere sin selvaktelse på, er de tingene man selv er ansvarlig for.
Forkjempere for rasjonaliteten av misunnelse har her argumentert for at også verdien av de tingene vi er ansvarlige for avhenger i alle fall delvis av hvor mye andre har. Anta man er ansvarlig for ens arbeidsmoral. Dette argumentet sier at om man har god arbeidsmoral likevel avhenger delvis av hvor god arbeidsmoral andre har. Det er litt som rikdom – om en person er rik kommer an på hvordan hen gjør det sammenlignet med andre.
Et annet poeng som fremheves er at misunnelse er en uunngåelig del av menneskers sosiale liv, enten det er en last eller ikke. Det er umulig å oppnå et samfunn uten misunnelse. Og de fleste vil kjenne på misunnelse i løpet av et normalt liv.
Det man kan gjøre om man kjenner på misunnelse, er å forholde seg til denne følelsen på konstruktive måter. Følelsen signaliserer at man bryr seg om gode det er snakk om, og at denne interessen på en eller annen måte er truet av at rivalen har mer av det. Enkelte har hevdet at om gode er verdifullt, det gir mening for den misunnelige å sammenligne seg med rivalen, og det er mulig å utligne forskjellen mellom dem på en konstruktiv og rettferdig måte, så er misunnelse rasjonelt.
Les mer i Store norske leksikon
Litteraturliste
- Knapp, Morgan (2014). Economic Envy. Journal of Applied Philosophy, 31(2), 113–126. Tilgjengelig på: https://www.jstor.org/stable/24355949.
- Protasi, Sara, (2021). The Philosophy of Envy. Cambridge: Cambridge universitetsforlag.
- Smith, Richard H, red.: Envy: Theory and Research, 2008. Oxford: Oxford universitetsforlag.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.