veving i Norge

Oppstadgognen er den eldste av de opprettstående vevstoler i Norge. Her spennes renningen med vevtyngder, og det veves ovenfra og nedover. Bildet er fra Fitjar i Hordaland, 1956.

Av /KF-arkiv ※.
Av .

Artikkelstart

En rekke ulike redskaper har gjennom tidene vært benyttet til veving i Norge. Når det gjelder større tekstiler, har disse dels vært utført på opprettstående vevstol, hvor varpet spennes ut vertikalt, og dels på flatvevstol, hvor varpet ligger horisontalt.

Opprett vevstol

To typer opprettstående vevstoler er kjent i Norge. Oppstadgognen, hvor varpet strammes med vevtyngder, og det veves ovenfra og nedover, er den eldste. Denne formen for vev kom til Europa i forhistorisk tid og har i Norge overlevd frem til i dag i Kåfjord i Troms og på Stord i Hordaland.

Oppstadveven med to bommer har også vært i bruk inn i vår egen tid. Her strammes varpet mellom to horisontale bommer og det veves nedenfra og oppover. Denne vevstolen kom antagelig til Norge på 1500-tallet og var opprinnelig et spesialredskap til billedveving.

Flatvev

Flatvevstolen må ha vært kjent i Europa på 1000-tallet og kom sannsynligvis fra Lilleasia. Flatveven medførte at veving ble et mannsyrke. Dette nye redskapet var det nemlig menn som brukte, mens den eldre oppstadgognen ble brukt av kvinner. Fra 1200-tallet kjenner vi avbildninger av flatvevstolen i Europa. Når vevtypen kom til Norge vet vi ikke, men det var en tid etter at den ble introdusert i Vesten.

Veving av bånd

Veving av bånd har også vært utført på flere typer redskap, og bruk av brikker eller båndgrind er nå det vanligste. Begge redskapene har en lang historie. Firkantete brikker med hull som varpet tres inn i, og hvor man får skill ved å dreie brikkene en kvart gang rundt, møter vi i Norge for første gang i Tegle-funnet fra Time på Jæren fra 400-tallet evt. I det danske Egtved-funnet fra eldre bronsealder (1500–1000 fvt.) er et snorskjørt delvis laget ved bruk av brikker. Hvor gammel teknikken opprinnelig er, vet man ikke.

Veving på båndgrind går ikke så langt tilbake i tid som brikkeveving. Båndgrind er er en ramme hvor spiler med hull veksler med åpne spalter, og annenhver varptråd tres i hullet, annenhver i spalten. Slike båndgrinder ble ofte gitt i kjærestegaver, og de kunne være rikt utskåret og dekorert.

De eldste bevarte båndgrindene er funnet i Pompeii, men i Norden har typen antagelig ikke forekommet før i middelalderen. Også andre båndvevingsredskaper som kjennes i Europa fra middelalderen, har overlevd i Norge. Det gjelder en opprettstående båndvevramme, «bandstøre» eller «bandvevrei» som brukt i Telemark og Setesdal, samt en kasselignende «bandstol» som særlig har vært populær i Hallingdal. I tillegg til de nevnte redskapene har det vært brukt ulike båndvevstoler med hovler eller fastmontert grind.

Både grind- og brikkevev er teknikker som i dag er særlig utbredt i forbindelse med den norske bunadtradisjonen og vi finner eksempler på teknikkene i store deler av landet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Audun Dybdahl

Jeg synes ikke valg av illustrasjon er heldig, da det er plassert en ekstra slagbom inne i veven. MVH Audun Dybdahl

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg