Rollag stavkirke. Av . Begrenset gjenbruk

Rollag stavkirke

Av /※.
Rollag stavkirke
Av /via Arfo forlag.

Det meste av skipets skjelett er bevart med sviller, hjørnestaver og stavlegjer. Korets opprinnelige størrelse er ukjent. Tegningene viser tverrsnitt mot vest og lengdesnitt mot sør

Rollag stavkirke
Av /via Arfo forlag.

Artikkelstart

Rollag stavkirke er en stavkirke i Rollag kommune i Numedal, ca. 7 km sørøst for Veggli.

Kirken virker større enn den er, med alle sine påbygg og utvidelser. Den dype, gylne fargetonen røper at den tjærebredde bygningen en gang har vært rødmalt. Store, kantstilte steinheller danner kirkegårdsgjerde mot den smale veien på nordsiden, og noen jernringer til å tjore hester i er fremdeles på plass. Kirkestedet ligger ved den gamle ferdselsveien gjennom dalen og bygda, mens nyveien går på den andre siden av Numedalslågen.

Vekslende bruk og behov gjennom tidene har ført til ombygginger og utvidelser i de fleste trebygningsteknikker. Skrittvis har kirken endret form, og det er lite igjen av den opprinnelige stavkirken. Skipet er tydelig forlenget i vest, der en skorstein stikker opp. Korte, butte korsarmer i stavverk fra 1690-årene går ut i nord og sør – noen omfar med laft øverst i veggene røper at taket siden er blitt hevet. Over krysset sitter en åttekantet takrytter med kjegleformet hjelm. Koret i øst har lavere tak med slakere vinkel enn skipet og tverrskipene. På nordsiden har koret et åpent bislag, og ved siden er det laftet opp et sakristi. Dette bygningsmessige mangfoldet forsterkes ytterligere av smårutete vinduer i forskjellige størrelser, plassert i ulike høyder. De mange takflatene er tekket med uglaserte takstein.

Rollag stavkirke ligger fredelig inntil den gamle gjennomfartsveien i Numedal. I tidens løp er kirken påbygget og ombygget i de fleste trebygningsteknikker. Som en av få stavkirker har den fremdeles pipe

Rollag stavkirke
Av /Arfo forlag.

Kirkebygget og stavkonstruksjonen

Den gamle stavkonstruksjonen danner kirkens kjerne, men er ikke lett å skjelne.

De høye, trapesformete veggsvillene ligger på plass med hjørnestavene tappet over. I øst og vest er stavlegjene bevart i full lengde. På langsidene er de kappet på hver side av korsarmene, som også har tatt med seg store deler av veggplankene. Tre–fire planker mot hjørnene er alt som står tilbake, resten er brukt om igjen i tilbyggene. Middelalderens takverk er også forsvunnet.

De bevarte delene viser at stavkirken har hatt en enkel, rektangulær form, om lag 5,2 meter bred og 8 meter lang. Det er uvisst om den har hatt et mindre kor i øst, slik det er kjent fra en rekke andre enkle stavkirker. De forsvunne stavkirkene i Veggli, nabosoknet, og Svene litt lenger ned i dalen var noe bredere i forhold til lengden. Kanskje kan det tyde på at Rollag opprinnelig var uten korutbygg, men bare hadde et indre korskille, slik som for eksempel steinkirken i Eidfjord. Både dette spørsmålet og spørsmålet om kirken opprinnelig hadde takrytter, må stå ubesvart. Derimot er det spor som viser at kirken har hatt svalgang, uten at vi vet mer om den.

I det hele finnes det få bevarte bygningsdetaljer fra middelalderen. Om kirken hadde lysåpninger, og i så fall hva slags, er uvisst. Vi vet heller ikke noe om antallet døråpninger, plasseringen og eventuelle utskårne portaler. Annen dekor er det også sparsomt med. Hjørnestavene har enkelt utformete, høye, sylindriske baser som er avsluttet med hulfas og vulst. Veggplankene har ujevnt opptrukne profiler og forskjellig utforming og behandling som vitner om varierende håndverksmessig kvalitet.

Interiøret

Skipet sett mot koret i øst. Kirkerommet domineres av farger og inventar fra 1600 og 1700-årene. Prekestolen med sine skarpere farger og svungne former skiller seg ut mot det mer robuste benkene

Rollag stavkirke
Av /Arfo forlag.

Skipet sett mot vest. Stavlegjene spenner over åpningen mot korsarmene. Hjørnestavene kan skimtes mellom vinduene under galleriet

Rollag stavkirke
Av /Arfo forlag.

Interiøret bærer omskiftelsenes preg, men er likevel mer tuktet enn det ytre. Ved første øyekast er det det lutherske kirkerom fra 1600- og 1700-tallet som tar imot, for de bevarte delene av stavkirken er godt skjult bak nyere innredning og dekor. Kirkebenkene bærer navnet til de gårdene som brukte dem fra gammelt av. Tverrbjelker bærer den flate himlingen, som er dekorert med hvitt og blått skymaleri fra 1760-årene.

Gallerier fyller kirkerommet på tre sider. Brystningsfeltene inneholder bilder av navngitte apostler, og ett felt har påskriften «Jesus gud’s søn». Over korbuen henger et krusifiks, trolig et tysk arbeid fra 1400-tallet, men malt om senere. Ved siden av det henger en senmiddelaldersk kalvariegruppe, en korsfestelse med Maria og Johannes, montert på en minnetavle som er datert 1653. Som en slående kontrast til det rustikke interiøret står den litt forfinete rokokkoprekestolen med sine svungne former og særegne fargeprakt i blått og lysegult.

Blåfargen på veggene i skipet er fra 1700-tallet, og står i slående kontrast til den dominerende gule okeren fra århundret før i koret. Der er tømmerveggene dekorert fra gulv til tak med malte arkader, blomster og frukter, utført i 1683. Samme dekor ble også malt i Nore stavkirke og Uvdal stavkirke lenger opp i dalen. Den timeglassformete døpefonten i massivt tre er muligens også fra middelalderen, selv om fargene er av nyere dato. Den rikt dekorerte altertavlen fra 1670-årene ble malt opp i 1722. Ett av de tre billedfeltene på altertavlen har et senmiddelaldersk relieff av Maria med Jesusbarnet. Antakelig er det et nordtysk arbeid fra slutten av 1400-tallet.

Soknepresten Parelius la ikke fingrene imellom i kallsboka etter at utvidelser og utbedringer var gjennomført i 1760: «alt dette med megen Møye faaet giort, som man veed at Der intet almuerne meere ere uvillige til end at bygge Guds huus og bekoste noget til helligdommens prydelse». Videre heter det at han anskaffet «Laase for begge Kirckedørene at holde Almuen i Kircke til guds Tienesten er endt, som de hafde dend uskik her som i andre Sogner at løbe ud og ind under Prædicken».

Like fra landskapslovene og Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 ble det ikke betalt tiend i Numedal i likhet med Vest-Telemark og deler av Agder, det såkalte Skattlandet. Uten tiend ble det heller ingen kasse til vedlikehold av kirkene. Det ligger i kortene at når menigheten måtte betale og yte direkte til vedlikehold, kunne løsningene bli enkle og på tvers av prestens ønsker for et standsmessig gudshus, slik Parelius’ kommentarer vitner om.

Om det er lite stavkirke igjen i Rollag, er det mye bygdekirke: Nøktern, for ikke si nødtørftig, i sine påbygg og utvidelser forteller den også om vilkårene som har formet kirken gjennom århundrene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg