Øst-Turkestan, landskap i det midtre Asia, nord for Kashmir og Tibet, omfatter egentlig bare Tarimbekkenet (Tarim Pendi), men er blitt brukt også om hele Xinjiang.

Landskapet avgrenses mot nord av Tian Shan-fjellene og mot sør av Kunlun Shan-fjellene, strekker seg fra Pamir i vest til Gansu i øst. Sentrale deler av Øst-Turkestan består av den store ørkenen Taklimakan Shamo.

Øst-Turkestan var også i gammel tid bebodd av indoeuropeiske stammer og oppdelt i mange bystater. Mellom 200 f.Kr. og 200 e.Kr. kjempet kineserne og hunerne om området. Fra 500-tallet e.Kr. ble Øst-Turkestan trukket inn i forskjellige tyrkiske statsdannelser, tyrkiske kolonister trengte inn og den gjenværende indoeuropeiske befolkning ble gradvis språklig assimilert.

Fra 1141 var Øst-Turkestan under de såkalte karakitaienes rike, og fra 1218–20 under Dsjagatais og Øgødeis mongolske delriker (til 1309). På 1500-tallet grep et islamsk teokrati makten, og 1680–1759 hersket dsungarene.

Siden 1759 har området vært under kinesisk overhøyhet, bortsett fra under Yakub beg i 1860- og 1870-årene. Etter 1950 slo flere kinesiske kolonister seg ned i Øst-Turkestan, og et større antall tyrkisk-talende innbyggere flyktet vestover til de sentralasiatiske republikkene i Sovjetunionen.

I den kinesiske Xinjiang-provinsen dannet militante uigurer i 1990-årene Øst-Turkestans islamske bevegelse (ETIM), som har gjennomført terroraksjoner og sabotasje, med påfølgende kraftige straffetiltak fra kinesiske myndigheter. ETIM-grupper har også vært aktive i Kasakhstanog Kirgisistan. ETIMs mål skal være gjenopprettelse av Yakub begs rike.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.