Området som utgjør dagens Tsjad har vært bebodd fra førhistorisk tid og spilte en viktig rolle for tidlig handel mellom denne delen av Afrika og landene nord for Sahara. Handelsruter gikk fra området ved Tsjadsjøen nordøstover via byene Abéché og Darfur videre til Kairo og Mekka. Viktige handelsvarer var salt, gull, slaver, og fra 1800-tallet også våpen.

Den største, viktige statsdannelsen i området som i dag utgjør Tsjad var kongeriket Kanem. Kanem ble grunnlagt allerede på 800-tallet av etniske Zaghawa som klarte å underlegge seg en rekke andre folkegrupper, blant annet Kangu, Ngalaga og Tomagra. Zaghawa-kongen, kalt Kakrh, ble regnet som hellig og kunne kontrollerte regn, avling og død. Kanem-riket var preget av fredelig sameksistens mellom jordbrukere, fiskere og nomader med geiter, kveg eller dromedarer. Samtidig var det et klart hierarki i staten med de nomadiske Zaghawaene på toppen som de absolutte herskerne. Kongen og hans stormenn kontrollerte en stor hær, hovedsakelig bestående av slaver. Fra det 11. århundre var Kanem en ledende islamsk stat som både bidrog til utbredelsen av islam og til økt handel. Fra Kanem gikk en direkte handelsrute til Middelhavet via kongedømmet Fezzan i Libya. Andre handelsveier gikk via Nildalen, gjennom Darfur og Kordofan i dagens Sudan, mot Kairo og Mekka. Kanem opphørte som rike i løpet av 1300-tallet som følge av konflikter rundt valg av kongeetterfølgere, tørke og påfølgende dårligere avlinger samt mindre handelsinntekter som følge av uro i deler av Nord-Afrika.

Rundt 1635 etablerte Abd al-Karim det muslimske riket Wadai og etablerte Abéché som rikets hovedstad. Wadai-riket grenset til Darfur-riket (i dagens Sudan). Wadai var på slutten av 1800-tallet et av Afrikas mektigste, og herskeren (kalt kolak eller sultan) hadde en stor slavehær. Franske kolonialister kom til området i 1906, men måtte kjempe i tre år for å overvinne kolaken i Wadais hær. Ni år senere, i 1918, uttalte franske koloniadministratorer at de ennå ikke hadde noen effektiv kontroll over Wadai.

Landområdet som i dag utgjør Tsjad ble tildelt Frankrike under Berlinkonferansen i 1884–85. Frankrike begynte å kolonisere området i 1892. Både i sør og nord møtte kolonimakten motstand, mer omfattende i nord enn i sør. I sør hadde misjonærer virket, og en liten del av befolkningen var omvendt til kristendommen. De kristne som kunne lese og skrive ble brukt i koloniadministrasjonen som bindeledd mellom myndighetene og bøndene. I 1900 ble dagens hovedstad (N'Djamena) etablert under navnet Fort-Lamy, noen dager etter at den franske generalen Amédée-François Lamy var blitt drept i et slag like ved.

Først rundt 1920 var Nord-Tsjad under fransk kontroll, etter at motstanden fra muslimske befolkningsgrupper nord i landet var slått ned. Landet fikk da en sivil administrasjon. Franskmennene lot likevel sultanatene, inkludert Wadai, i nord bestå. I sør var ikke befolkningen samlet i egne riker, men fungerte sammen i mindre slektsbaserte enheter.

Landet ble 1910 innlemmet i Fransk Ekvatorial-Afrika. I 1929 ble regionen Tibesti (nordvest i dagens Tsjad) overført fra Fransk Vest-Afrika til Fransk Ekvatorial-Afrika.

Den franske koloniadministrasjonen satset stort på eksport av bomull, og bønder i store deler av Tsjad ble tvunget til å omlegge sine åkrer til bomullsproduksjon. Bomullsplantasjer ble etablert ved hjelp av tvangsarbeid som ble brukt som alternativ skattlegging. Franske selskaper ble gitt monopol på handel med bomull og import av forbruksvarer.

Nasjonalistiske krav vant frem etter den andre verdenskrig, da flere tusen soldater fra Tsjad kjempet på fransk side, og forhandlinger om selvstyre ble innledet i 1956 under ledelse av François Tombalbaye, leder for Parti Progressiste Tchadien (PPT). 11. august 1960 ble Tsjad selvstendig med Tombalbaye som landets første president. Det politiske og administrative apparat var dominert av folk fra sør, og i 1962 forbød Tombalbaye alle andre politiske partier enn PPT. Det repressive styresettet og den etniske favoriseringen til Tombalbaye førte til misnøye i nord, og i 1963–65 brøt det ut opprør flere steder i landet. I 1966 ble en opposisjonsgruppering, Front de Libération National du Tchad (FROLINAT), dannet i Sudan. Den kjempet mot Tombalbayes franskvennlige og etniskbaserte styre og for bruk av arabisk språk i undervisning og administrasjon. FROLINAT hadde størst oppslutning i det muslimsk-dominerte nord og startet en væpnet kamp mot regjeringen. Frankrike intervenerte i krigen 1968–69, men trakk seg ut i 1972 uten at FROLINAT var slått. I 1971 begynte Libya å forsyne FROLINAT med våpen, og FROLINAT ble den største militære styrken i Tsjad. I 1973 okkuperte Libya den mineralrike Aouzoustripenhelt nord i Tsjad, ved grensen til Libya. En kjennelse i den internasjonale domstolen i 1994 gav Tsjad råderetten over Aouzou og Libya trakk seg ut.

Tombalbaye ble 1975 drept i et militærkupp, og general Félix Malloum ble ny president i Tsjad. Splittelse internt i opprørsbevegelsen FROLINAT vanskeliggjorde motstanden mot det sittende regimet. I 1978 startet FROLINAT en ny offensiv mot regjeringsstyrkene, og landet ble praktisk talt delt mellom FROLINAT og regjeringen i N'Djamena. Fremmarsjen ble stanset gjennom fransk intervensjon. FROLINAT ble splittet i ulike grupperinger og Goukouni Oueddei, lederen for en av dem, Forces Armées Populaires (FAP), tok over som president i landet 1979. Goukouni Oueddei fikk full støtte av Libya, men lovet samtidig bort store deler av kontrollen over Tsjad til Libyas leder Gaddafi. Dette vakte sterk motstand i Tsjad. I november 1981 satte Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) inn en fredsbevarende styrke i Tsjad. Libyerne trakk seg ut av landet, unntatt fra Aouzoustripenpå grensen til Libya. Den afrikanske styrken og OAU mislyktes i å skape fred, og i juni 1982 tok opprørerne hovedstaden N'Djamena, og Hissène Habré overtok presidentstillingen fra Goukouni Oueddei som flyktet.

I juni 1983 gjenopptok Goukouni Oueddei borgerkrigen med libysk støtte, og Habré fikk militær hjelp fra Frankrike og USA for å stå imot den libyske innblandingen. Med støtte fra USA intervenerte Frankrike til fordel for Habré og hans Force Armée Nationale Tchadienne (FANT). I 1984 brøt det ut kamper i Sør-Tsjad, og i 1986 iverksatte Libya en ny offensiv i nord. Dette førte til at Habré igjen ba om fransk hjelp, og Frankrike sendte fly og tropper for å forsvare N'Djamena, og bombet en nybygd libysk flystripe i Nord-Tsjad. Nye libyske angrep, og påfølgende franske gjengjeldelsesaksjoner, fant sted i 1987, da også en offensiv iverksatt av FANT påførte Libya omfattende militære nederlag. I 1989 deserterte en av Habrés rådgivere, Idriss Déby, til Sudan. Herfra bygget han opp en hærstyrke, Mouvement Patriotique du Salut (MPS), under omfattende støtte fra Gaddafi. I november 1990 rykket MPS under ledelse av Idriss Déby inn i Tsjad og allerede i desember hadde han styrtet president Habré og inntatt presidentpalasset i N'Djamena. Hissène Habré var kjent for sine grove brudd på menneskerettighetene mens han var president i Tsjad og er anklaget for tortur og forbrytelser mot menneskeheten.

Etter nærmere 30 års borgerkrig var Tsjad utarmet og rangert som ett av de aller fattigste landene i verden. Mange i Tsjad så derfor med optimisme på Débys statskupp og lovnader om fred og demokratisering. En midlertidig regjering ble etablert med Déby som president og arbeidet med en ny, demokratisk grunnlov startet. I 1993 ble det avholdt en nasjonal konferanse med nyetablerte politiske partier hvor maktfordelingsprinsipper ble heftig diskutert. Fidèle Moungar ble utpekt til statsminister i overgangsregjeringen mens Déby fortsatte som president. En folkeavstemning i 1996 vedtok den nye grunnloven, som blant annet fastsatte at en president kun kan sitte i to perioder à fem år, og landets første demokratiske presidentvalg fant sted. Sittende president Déby ble valgt for partiet Mouvement Patriotique de Salut (MPS). Déby ble gjenvalgt også i 2001. I forkant av presidentvalget i 2006 besluttet parlamentet, etter sterkt press fra Déby, å omgjøre grunnloven slik at en president kunne stille til gjenvalg så mange ganger han måtte ønske det. Déby ble gjenvalgt i 2006 og i 2011, begge gangene i valg boikottet av de viktigste opposisjonspartiene og preget av omfattende valgfusk.

President Débys autoritære styre på tross av en demokratisk grunnlov, samt hans motstand mot å dele makt og ressurser med andre, førte fra midten av 1990-tallet til økt uro i Tsjad. Flere av Débys støttespillere i regjeringen og viktige statlige bedrifter, inkludert hans nevøer Tom og Timan Erdimi, tok avstand fra ham. Tom Erdimi ledet oljeutbyggingen i landet mens Timan hadde vært direktør for både presidentkabinettet og det nasjonale bomullsmonopolet SODECOTON, før de begge røk uklare med president Déby i 1996. Begge ble dømt til døden for landsforræderi i 2007. Da bodde Tom Erdimi i Boston hvor han blant annet driftet den regimekritiske bloggen Tchadactuel, mens Timan Erdimi hadde etablert en væpnet motstandsbevegelse fra sin base i Sudan. Regimet i Sudan støttet en rekke væpnede opposisjonsgrupper i Tsjad fra 2003 til 2010, mens regimet i Tsjad støttet opprørsgrupper i Darfur i samme tidsrom.

Frankrike støttet hele tiden president Déby, både diplomatisk og militært. USA etablerte antiterroravdelinger i Tsjad som støttet opp om president Déby og hans politikk mot Sudan. Libya, og Gaddafi personlig, forsøkte en rekke ganger, uten varig suksess, å mekle i konflikten mellom Tsjad og Sudan på 2000-tallet. Samtidig med meklingsforsøkene mellom Tsjad og Sudan, støttet Gaddafi flere opprørsbevegelser i Tsjad. Den politiske situasjonen i Tsjad og i regionen rundt var med andre ord både uklar og meget spent på 2000-tallet.

Flere hundre tusen flyktninger fra Darfur søkte tilflukt i det østlige Tsjad. Samtidig fikk Tsjad flere og flere internt fordrevne som flyktet fra kampene mellom den nasjonale hæren og opprørsbevegelser i landet. Situasjonen på grensen mot Darfur ble så uoversiktlig, farlig og krevende at president Déby ba EU og FN om fredsbevarende styrker til landet. Noen måneder før EU-styrken kom på plass i begynnelsen av 2008, kom det siste store forsøket på statskupp fra opprørsgruppene i landet. I begynnelsen av februar 2008 klarte en samling av tre ulike opprørsgrupper nesten å ta kontroll over N'Djamena. President Déby ble reddet av fransk og libysk militærhjelp i siste liten, mens opprørsgruppene etter sigende kranglet om hvem av deres ledere som skulle innta presidentembetet.

EU-styrken EUFOR/Tsjad ble etablert i mars 2008 og bestod av 3700 soldater, hvorav 2100 fra Frankrike. Denne styrken ble erstattet av den fredsbevarende FN styrken MINURCAT i mars 2009.

Norge bidrog med et feltsykehus, Norwegian Deployable Hospital, til MINURCAT-styrken i ett år fra april 2009. Hele MINURCAT ble avviklet i slutten av 2010 fordi president Déby ikke ønsket deres tilstedeværelse lenger. En nyetablert Tsjadisk politistyrke, Détachement intégré de sécurité (DIS), fikk deretter hovedansvaret for sikkerheten i flyktningeleirene.

Frankrike har helt siden kolonitidens slutt hatt et nært forhold til de ulike regimene i Tsjad. Både landets strategiske posisjon i Afrika, men spesielt funn av olje og mulighetene for andre mineralfunn (gull og uran), gjør Frankrike interessert i landet. Til tross for at Frankrike og Tsjad har en gjeldende avtale fra 1977 om at Frankrike skal forsvare sittende president uansett, har forholdet landene imellom blitt satt på prøve noen ganger under president Débys regime. Første gang var da Tsjad utviste Frankrikes ambassadør fra landet i 2000, angivelig fordi han uttalte seg kritisk om president Déby, men i realiteten fordi det franske oljeselskapet ELF ikke ville delta i utvinning av olje i Tsjad. Neste store prøve var da den franske bistandsorganisasjonen Arche de Zoé forsøkte å smugle ut 103 angivelig foreldreløse barn fra Abéché til Paris. Dette ble oppdaget, utløste store folkelige protester i Tsjad og seks franske bistandsarbeidere ble dømt til mange års fengsel i Tsjad høsten 2007. Forholdet ble bedre igjen da Frankrike hjalp Déby under kuppforsøket mot ham i februar 2008 og enda bedre da Déby sendte soldater fra Tsjad for å hjelpe Frankrike i Mali under konflikten der i 2013.

Forholdet mellom Tsjad og Sudan var fra 2003 til 2010 preget av konflikt og gjensidige beskyldninger om støtte til regimekritiske opprørsgrupperinger. Etter fredsavtalen mellom president Déby i Tsjad og president Omar el Bashir i Sudan, signert 15. januar 2010, har forholdet mellom landene vært bedre. Déby har blant annet neglisjert FNs internasjonale arrestordre mot el Bashir og ved flere anledninger mottatt ham i N'Djamena.

Tsjad har et godt forhold til USA som følge av landets offisielle politikk om å arbeide mot internasjonal terrorisme. Dessuten er amerikanske oljeinteresser sterke i Tsjad, og USA ønsker politisk stabilitet i landet, nærmest for enhver pris.

Under hele Débys regime har Tsjads forhold til Libya vært meget godt. Déby og Gaddafi var venner, og Gaddafi støttet Déby allerede før han tok makten i 1990. Libya investerte mye i Tsjad, spesielt i olje- og turistsektoren. Libya under Gaddafi meklet gjentatte ganger mellom ulike opprørsgrupper og Débys regime på 2000-tallet, men uten langvarig suksess. Da store deler av det internasjonale samfunnet kjempet mot Gaddafis regime i 2011, var Tsjad et av de siste landene som ikke anerkjente det nye regimet i Libya. Mange av Gaddafis støttespillere har etter hans fall, søkt tilflukt i Tsjad hvor de har blitt mottatt med åpne armer av regimet.  

  • Bawuro Barkindo (1985) «The early states of the Central Sudan: Kanem, Borno and some of their neighbours to c 1500 A.D.» J. Ajayi & M. Crowder (red.) History of West Africa. London: Longman.
  • Marielle Debos (2016) Living by the gun in Chad. London: Zed Books.
  • Ketil Fred Hansen (2013). «A democratic dictator’s success: How Chad’s president Deby defeated the military opposition in three years (2008-2011)», Journal of Contemporary African Studies. London: Routledge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.