Sudans utenrikspolitikk

Forholdet mellom det arabisk-muslimske nord og kristen-afrikanske sør dominerte både innenriks- og utenrikspolitikken i Sudan fra uavhengigheten fra Storbritannia i 1956 og frem til Sør-Sudan ble selvstendig stat i 2011.

Også mange naboland var involvert i større og mindre grad i krigen Sør-Sudan kjempet for uavhengighet. Ettersom regimet i Khartoum beveget seg i stadig mer islamistisk retning på 1980-tallet, ble land som Etiopia, Uganda og Kenya støttespillere for vestlige land som søkte å begrense innflytelsen til Sudan.

Sudans utenrikspolitiske forbindelser endret seg enda mer da islamiststyret i Khartoum ble mer autoritært utover 1990-tallet. Sudan støttet islamistiske grupperinger i flere land – som et ledd i strategien til Hassan al-Turabi om å spre jihad og bidra til destabilisering og regimeendringer. Sudan ble fra slutten av 1990-tallet knyttet til internasjonal terrorisme, blant annet for å ha gitt tilhold for Osama bin Laden og den internasjonalt ettersøkte terroristen Ilich Ramírez Sánchez («Sjakalen»), som til slutt ble utlevert til Frankrike i 1994. Bin Laden forlot Sudan og reiste videre til Afghanistan i 1996.

Det autoritære, religiøse styret og krigen i Darfur plasserte Sudan ute i kulden hos de fleste vestlige land utover på 2000-tallet og i USAs liste over land som støtter terrorisme.

Sør-Sudans uavhengighet i 2011 endret både geopolitikken for Sudan og den interne maktbalansen i landet. Sør-Sudan ble en av de viktigste aspektene i Sudans utenrikspolitikk.

Avsettelsen av Omar al-Bashir i 2019 og normalisering av forhold med Israel etter 23 oktober 2020 avtalen førte til at Sudan formelt ble fjernet fra USAs liste over land som støtter terrorisme.

Det militære regimet som tok makten etter 2019 revolusjonen var preget av interne konflikter mellom generalen Abdel Fattah al-Burhan, som er sjef for det sudanske militæret (SAF), og generalen Mohamed Hamdan Dagalo, kalt Hemedti («lille Mohamed»), som er leder for Rapid Support Forces (RSF). Konfliktene brøt ut den 15. april 2023 i krig med Khartoum som episenter. I disse konfliktene er hoved støttespillere til de to partene Egypt, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater.

I tiårene med islamistisk styre etablerte Sudan gode forbindelser til Iran og Libya. En konsekvens av dette var en delvis internasjonal isolasjon, fremmet særlig av USA. Etter attentatforsøket mot Egypts president Hosni Mubarak i 1995, som Sudan ble beskyldt for å være delaktig i, vedtok FNs sikkerhetsråd å innføre sanksjoner mot Sudan. I 1997 innførte USA i tillegg egne sanksjoner. Bombeattentatene mot USAs ambassader i Dar es Salaam og Nairobi i 1998 førte til at USA bombet en farmasøytisk fabrikk nær Khartoum. USA hevdet fabrikken produserte kjemiske våpen.

Sudan uttrykte støtte til kampen mot terrorisme i kjølvannet av terrorangrepene mot USA 11. september 2001, men forholdet til Washington ble likevel anstrengt. Krigen i Darfur gjorde lite for å bedre forholdet. Ved siden av å ha Sudan på sin liste over stater som støtter terrorisme, fordømte USA i 2004 de militære aksjonene i Darfur som folkemord. I 2007 skjerpet Washington igjen sanksjonene mot Sudan.

Til tross for den uavklarte politiske situasjonen etter avsettelsen av al-Bashir i 2019 ble Sudan i 2020 fjernet fra USAs liste over land som støtter terrorisme. Som hovedårsak for dette bør sees gjenkjennelsen av Israel.

I den væpnede konflikten som brøt ut i april 2023 har USA vært blant de viktigste aktorene som forsøker å forsone de to partene, SAF og RSF.

Mens USA innførte økonomiske sanksjoner mot Sudan, styrket Kina forbindelsene i betydelig grad – fremfor alt motivert av ønsket om tilgang til Sudans oljeressurser. Kina er blitt den største kjøper av landets olje og har også investert i andre deler av sudansk økonomi, blant annet bygningen av Merowedemningen på den fjerde katarakten i Nilen.

Av landene i regionen er det Egypt som har størst interesser i Sudan, som først var en egyptisk koloni fra tidlig på 1800-tallet før britene tok over mot slutten av århundret. Forholdet til Egypt ble svekket etter militærkuppet i 1985 da den avsatte presidenten Jaafar al-Nimeiri søkte tilflukt i Egypt. Forholdet ble ytterligere forverret etter attentatforsøket mot president Hosni Mubarak i Addis Abeba i 1995.

Sudan og Egypt har imidlertid felles interesser når det gjelder forvaltningen av vannet fra Nilen. Begge landene har sett med sterk skepsis på prosjektet Grand Ethiopian Renaissance Dam, der Etiopia demmer opp vannet fra Den blå Nilen. Både Sudan og Egypt frykter at dette vil føre til reduserte vannressurser for deres del.

De to landene har en territoriell uoverensstemmelse over Halaib-triangelet.

I årene etter avsettelsen av Omar al-Bashir har Egypts president Abdel Fattah al-Sisi vært en av general Abdel Fattah al-Burhans støttespillere. Al-Burhan er øverste sjef for militæret og leder det såkalte suverenitetsrådet som har styrt landet alene eller i samarbeid med den sivile regjeringen. Al-Sisi ser al-Burhan som en alliert som kan styre Sudan med basis i det militære, mye på samme måte som al-Sisi selv har styrt Egypt siden 2013.

Sudan har vært tilknyttet Saudi-Arabia siden sen middelalderen, fordi pilegrimsreisen til Mekka for muslimer i Afrika gikk gjennom Sudan og det Rødehavet. Dessuten har den sterke økonomien i Saudi-Arabia tiltrukket mange sudanere som utvandret for å finne bedre arbeidsvilkår enn i hjemlandet. Denne økonomiske avhengigheten angikk ikke bare det private livet, men gjennomsyret staten under al-Bashir regimet når både direkte ved store lån og indirekte ved investering i utviklingsprosjekter spilte Saudi-Arabia en viktig rolle i både den interne finansen og utenrikspolitikken i Sudan. Utenom den diplomatiske støtten som Sudan alltid ga Saudi-Arabia, bidro landet ved utsending av krigere for å kjempe for de saudiske interessene i krigen mot Jemen. RSF-milits ledet av Hemedti hadde der en sær rolle. Saudi-Arabia hevdes som én av de viktigste støttespillere til Hemedti i den væpnede konflikten som brøt ut den 15. april 2023.

De forente arabiske emirater har også hatt stor påvirkning i de økonomiske forholdene i Sudan, men aldri ble deres rolle så avgjørende som under utviklingene de årene at Hemedti har vært innflytelsesrik i Sudan. Hans enorme fortjenester fra gullgruver i Darfur (som al-Bashir tilba ham for å få hans militær støtte i de siste årene av det forrige regimet) har blitt plassert i bankene i De forente arabiske emirater, og det hevdes at fred i Sudan kan bare komme hvis disse bankene blokkerer Hemedtis investeringer.

Også Qatar har spilt en viktig rolle i den sudanske utenrikspolitikken. Qataris har investert gigantiske summer i infrastruktur og kultur i landet og har påvirket maktbalansen i diplomatiet som Sudan utviklet i 2010-tallet mot den arabiske verdenen, siden Qatar og Saudi-Arabia har ikke alltid funnet den rette tonen i deres egne diplomatiske utvekslinger.

Sudans borgerkriger har hatt vide regionale implikasjoner – fremfor alt fordi nabolandene har støttet sudanske opprørere, mens Sudan har gitt støtte til opprørsgrupper i andre land. Enkelte naboland har også vært involvert i forsøk på å finne politiske løsninger på Sudans konflikter – fremfor alt Kenya og den regionale samarbeidsorganisasjonen IGAD.

Særlig Uganda og Etiopia var indirekte involvert i krigen i Sør-Sudan. Uganda støttet i flere år SPLA, mens Sudan har latt ugandiske militsgrupper som Lord's Resistance Army (LRA) og West Nile Bank Front operere fra sitt territorium.

Eritrea støttet den sudanske opposisjon fra midten av 1990-tallet, som følge av at Sudan i 1998 tok parti med Etiopia i krigen mellom Eritrea og Etiopia. Krigen førte til at om lag 570 000 eritreiske flyktninger tok seg over grensen til Sudan.

Forholdet mellom Etiopia og Sudan kjølnet etter attentatforsøket på Mubarak. Forbindelsene ble noe bedret da Etiopia fikk Sudans støtte i krigen mot Eritrea. Fulle diplomatiske forbindelser ble gjenopprettet i 1999 og samarbeid innledet på flere områder, blant annet med oljeleveranser fra Sudan til Etiopia fra 2003. Dessuten har de to landene en territoriell uoverensstemmelse over Al-Fashaga regionen.

Forholdet til Kenya har vært avmålt, både fordi Kenya støttet SPLA og fordi storstilt internasjonal nødhjelp til Sør-Sudan som ble iverksatt fra Kenya, ble oppfattet som støtte til opprørerne av regimet i Khartoum.

Tsjad har vært direkte berørt av krigen i Darfur, både gjennom politiske interesser og ved at et stort antall sudanske flyktninger krysset grensen. Landene har vært uten diplomatiske forbindelser ved flere anledninger, blant annet som følge av sudanske militære angrep mot mål i Tsjad, og Tsjad har svart med å erklære Sudan krig. Libya har meklet i konflikten, og det ble i 2008 oppnådd en avtale om at Sudan og Tsjad skulle avstå fra å støtte opprørsgrupper i nabolandet.

Norge spilte en aktiv rolle i Sør-Sudan siden 1970-tallet, særlig gjennom frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og Norges Røde Kors. Fra 1990-årene var Norge sentral i fredsprosessen og utgjorde sammen med Storbritannia og USA den såkalte troikaen som koordinerte støtten til forhandlingene.

Norge engasjerte seg i å finne en løsning på konflikten i Abyei-regionen, og har bidratt til det internasjonale presset for å få en slutt på konflikten i Darfur. Norge tilbød seg å stille en avdeling til FN-styrken i Darfur, men dette ble avvist av Sudans regjering. Norge har derimot deltatt i flere fredsoperasjoner i Sudan og Sør-Sudan, med både militært personell og politi. Norge har i alt bidratt med personell til sju militære operasjoner i Sudan fra 2004.

I perioden 2007–2010 var Sudan den tredje største mottakeren av norsk bistand.

Universitetet i Bergen har siden 1963 hatt et omfattende akademisk samarbeid med Universitetet i Khartoum. Universitetsbiblioteket i Bergen forvalter en av de største samlingene av arkivmateriale om Sudan.

• Sudans historie
• Sudans politiske system
• Sudans samtidshistorie
• Sør-Sudan