Sudans utenrikspolitikk

Sudans strategiske beliggenhet, oljeforekomster og kontroll med nilvannet – samt at landet grenser til ni andre land – har medført at en rekke land har interesser i utviklingen der. Sudans utenrikspolitiske forbindelser har endret karakter med fremveksten av det islamistiske regimet på 1990-tallet og overgangen fra den kalde krigen til økt oppmerksomhet omkring internasjonal terrorisme. På 1970- og 1980-tallet var Sudan strategisk viktig i supermaktsrivaliseringen på Afrikas horn samt frigjøringskrigen i Eritrea, så vel som i forlengelsen av Midtøsten-konflikten.

Regionalt var krigen i Sør-Sudan et utenrikspolitisk anliggende, og med tiltagende islamisering ble land som Etiopia, Uganda og Kenya støttespillere for vestlige land som søkte å begrense innflytelsen til det sudanske regimet. I 1990-årene gav Sudan støtte til islamistiske grupperinger i flere land, som ledd i strategien til Hassan al-Turabi om å spre jihad og bidra til destabilisering og regime-endringer. Sudan ble fra slutten av 1990-tallet knyttet til internasjonal terrorisme, blant annet for å ha gitt tilhold for Osama bin Laden og den internasjonalt ettersøkte terroristen Ilich Ramirez Sanchez («Sjakalen»), utlevert til Frankrike 1994.

Sudan har under det islamistiske regimet etablert gode forbindelser til Iran og Libya. Dette har samtidig medført en viss internasjonal isolasjon, fremmet særlig av USA. Etter attentatforsøket mot Egypts president Hosni Mubarak i 1995, som Sudan ble beskyldt for å være delaktig i, vedtok FNs sikkerhetsråd i 1996 å innføre sanksjoner mot Sudan; i 1997 innførte USA i tillegg egne sanksjoner. Etter bombeattentatene mot USAs ambassader i Dar es Salaam og Nairobi i 1998, bombet USA samme år en kjemisk fabrikk nær Khartoum, som landet hevdet produserte kjemiske våpen (hvilket senere ikke har kunnet påvises). Etter terroranslagene mot mål i USA i 2001, ga Sudan sin støtte til kampen mot terrorisme. Forholdet til USA forble likevel anstrengt, og ble ytterligere forverret av krigen i Darfur. Ved siden av å ha Sudan på sin liste over stater som støtter terrorisme, fordømte USA i 2004 de militære aksjonene i Darfur som folkemord, og forsterket i 2007 sine sanksjoner mot Sudan. USA har også kritisert Sudan for ikke i tilstrekkelig grad å slippe til FNs fredsstyrke i Darfur.

Mens USA har innført økonomiske sanksjoner mot Sudan, har Kina i betydelig grad styrket sine forbindelser, fremfor alt motivert av ønsket om tilgang på Sudans oljeressurser; Kina er blitt den største kjøper av landets olje, og har også investert i andre deler av sudansk økonomi. Det er derfor øvd internasjonalt press på Kina for å påvirke Sudans regjering, spesielt i forhold til Darfur. Kina har selv stilt med soldater til FN-styrken der.

Den regionale stat med største interesser i Sudan er Egypt -- de to land har historiske forbindelser fra oldtiden og fortsatt tette bånd fra den nære historie. Forholdet til Egypt ble svekket etter militærkuppet 1985, da den avsatte president Jaafar Nimeiri søkte tilflukt i Egypt. Forholdet ble ytterligere svekket som følge av attentatforsøket mot president Mubarak 1995. Sudan og Egypt har felles interesser i forvaltningen av vannet fra Nilen, samtidig som Egypt er avhengig av at Sudan er med på et slikt samarbeid. Egypt har i tiltagende grad engasjert seg i fredsprosessen i Sudan, blant annet for å bistå i gjennomføringen av fredsavtalen med Sør-Sudan. De to land har en territoriell uoverensstemmelse over Halaib-triangelet.

Sudans borgerkriger har vide regionale implikasjoner, fremfor alt fordi nabolandene har støttet sudanske opprørere, mens Sudan har gitt støtte til opprørsgrupper i andre land. Enkelte naboland har også vært involvert i forsøk på å finne politiske løsninger på Sudans konflikter; fremfor alt Kenya og den regionale samarbeidsorganisasjonen IGAD. Særlig Uganda og Etiopia har vært indirekte involvert i krigen i Sør-Sudan. Uganda støttet i flere år SPLA, mens Sudan har latt ugandiske militsgrupper – Lord's Resistance Army og West Nile Bank Front – operere fra sitt territorium. Regulære hærenheter skal ha deltatt i operasjoner inn i det annet land. Diplomatiske forbindelser ble gjenopprettet 2001, og Uganda fikk Sudans tillatelse til å forfølge LRA inn i Sudan. Senere beskyldte Uganda Sudan for å gjenoppta støtte til gruppen, som har forårsaket en humanitær krise i Nord-Uganda. Mot slutten av 1990-årene lignet forholdet til Eritrea på forholdet til Uganda. Etter å ha hatt fritt leide over den sudanske grense under frigjøringskrigen, kom det til en spent situasjon mellom det selvstendige Eritrea og Sudan. Fra 1994 støttet Eritrea sudansk opposisjon, som følge av at Sudan stilte seg bak en militant eritreisk islamistisk gruppering, Eritrean Islamic Jihad (EIJ). Diplomatiske forbindelsene ble gjenopprettet i 2000. Som følge av det anstrengte forholdet til Eritrea tok Sudan i 1998 Etiopias side i krigen mellom Eritrea og Etiopia. Krigen førte til at om lag 570 000 eritreiske flyktninger tok seg over grensen til Sudan. Forholdet mellom Etiopia og Sudan – så vel som mellom Egypt og Sudan – kjølnet i 1995, da Sudan ble beskyldt for å være delaktig i et attentatforsøk mot Egypts president Hosni Mubarak i Addis Abeba. Forholdet forbedret seg som følge av Sudans støtte til Etiopia i krigen mot Eritrea. Under militærregimet ga Etiopia støtte til SPLA, hvilket førte til et anstrengt forhold til regjeringen i Khartoum. Fulle diplomatiske forbindelser ble gjenopprettet i 1999, og samarbeid innledet på flere områder, blant annet med oljeleveranser fra Sudan til Etiopia fra 2003.

Forholdet til Kenya har vært avmålt, både fordi Kenya støttet SPLA og fordi storstilt internasjonal nødhjelp til Sør-Sudan, som av Khartoum-regimet ble oppfattet som støtte til opprørerne, ble iverksatt fra Kenya. Tsjad er direkte berørt av krigen i Darfur, både gjennom politiske interesser, og ved at et stort antall sudanske flyktninger krysset grensen, samt at sudanske fly bombet mål også på tsjadisk side av grensen i 2004. Det tsjadiske regimet kom til makten etter geriljakrig ført fra baser i Darfur, og fra Tsjad tilføres begge parter i konflikten våpen. Tsjad har meklet mellom partene, men er også beskyldt for å støtte det sudanske regimet militært.

Eritreas meklerrolle i konflikten i det nordøstlige Sudan 2006 ble muliggjort av bedrede forhold mellom Eritrea og Sudan. Forholdet til Uganda i sør har også vært variabelt, men ble bedret 2006, da regjeringen i Sør-Sudan påtok seg å mekle mellom den ugandiske regjering og opprørsbevegelsen LRA. Under militærregimet gav Etiopia støtte til SPLA, hvilket førte til et anstrengt forhold til regjeringen i Khartoum. Forholdet til Kenya har vært avmålt, både fordi Kenya støttet SPLA og fordi storstilt internasjonal nødhjelp til Sør-Sudan ble iverksatt fra Kenya. Tsjad er direkte berørt av krigen i Darfur, både gjennom politiske interesser og ved at et stort antall sudanske flyktninger krysset grensen, samt at sudanske fly har bombet mål også på tsjadisk side av grensen. Det tsjadiske regimet kom til makten etter geriljakrig ført fra baser i Darfur, og fra Tsjad tilføres begge parter i konflikten våpen. Tsjad har beskyldt Sudan for å stå bak opprørere som i 2006 forsøkte å styrte landets president, mens regjeringen i Sudan anklager Tsjad for innblanding i Darfur. Diplomatiske forbindelser mellom de to land har flere ganger vært brutt, blant annet som følge av sudanske militære angrep mot mål i Tsjad, og Tsjad har svart med å erklære Sudan krig. Libya har meklet i konflikten, og det ble i 2008 oppnådd en avtale om at Sudan og Tsjad skulle avstå fra å støtte opprørsgrupper i det annet land. Regjeringen i Den sentralafrikanske republikk har også beskyldt Sudan for å støtte opprørsgrupper der.

Norges rolle

Norge har siden 1970-tallet spilt en aktiv rolle i Sør-Sudan, særlig gjennom frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og Norges Røde Kors. Fra 1990-årene spilte Norge en sentral rolle i fredsprosessen og utgjorde sammen med Storbritannia og USA den såkalte troikaen som koordinerte støtten til forhandlingene. Norges delegasjon til Sør-Sudans selvstendighetsmarkering i juli 2011 ble ledet av HKH Kronprins Haakon og utviklingsminister Erik Solheim. Norsk Folkehjelp var invitert med egen delegasjon, og organisasjonens innsats ble særlig fremhevet av landets ledelse. Norge anerkjente formelt Sør-Sudan i forbindelse med selvstendigheten.

Norge var i 2004 vert for et internasjonalt giverlandsmøte for å forberede gjenreisningsarbeidet i Sør-Sudan og koordinering av humanitær bistand til Darfur; et nytt slikt møte ble avholdt 2008, for å støtte opp om fredsavtalen fra 2005. Det internasjonale samfunn opprettet da Flergiverfondet for å koordinere innsatsen. Som følge av fredsprosessen er Sudan blitt en av de aller største mottakere av norsk utviklingssamarbeid, vesentlig til Sør-Sudan. I perioden 2007–2010 var Sudan den tredje største mottaker av norsk bistand; overføringene var i 2010 på 705 millioner kroner. Samarbeidet videreføres til Sør-Sudan etter selvstendigheten, med særlig vekt på statsbygging og forvaltning av landets oljeressurser gjennom Norads Olje for utvikling-program. Samtidig bidrar Norge gjennom internasjonale kanaler med nødhjelp, særlig til Darfur. Flyktninghjelpen ble i 2006 utvist fra Darfur; organisasjonen hadde da ansvar for å samordne hjelpearbeidet i de største leirene i regionen. Både FN og norske myndigheter protesterte mot utvisningen.

Norge engasjerte seg i å finne en løsning på konflikten i Abyei-regionen, og har bidratt til det internasjonale presset for å få en slutt på konflikten i Darfur. Norge tilbød seg å stille en avdeling til FN-styrken i Darfur, men dette ble avvist av Sudans regjering. Norge har derimot deltatt i flere fredsoperasjoner i Sudan og Sør-Sudan, med både militært personell og politi; Norge har i alt bidratt med personell til sju militære operasjoner i Sudan fra 2004. Tidligere statsråd Hilde Frafjord Johnson ble i 2011 leder for FNs samlede operasjon i Sør-Sudan, United Nations Mission in the Republic of South Sudan (UNMISS). Etter Sør-Sudans selvstendighet fremmet Kristelig Folkeparti krav om at Norge måtte stille med militære styrker i FN-operasjonen, etter at FN hadde henvendt seg til Norge med forespørsel om en infanteribataljon. Ut over et mindre antall offiserer, som allerede inngikk i UNMISS, ble kravet avslått av regjeringen under henvisning til andre engasjement.

Den norske diplomaten Tom Vraalsen ble 1998 utpekt til FNs generalsekretærs spesialutsending for humanitære anliggender i Sudan, og var 2005–2008 leder for en internasjonal fredskommisjon (Assessment and Evaluation Commission, AEC), med oppgave å overvåke fredsavtalen for Sør-Sudan samt følge utviklingen i Darfur. Norge har vært aktiv i forhold til flere sider ved utviklingen av fredsprosessene i Sudan, dels bilateralt, dels gjennom felles uttalelser og engasjement gjennom troikaen. Norge arbeidet i 2006–2007, sammen med Eritrea, for å finne en løsning på konflikten i Øst-Sudan.

Universitetet i Bergen har siden 1960-årene hatt et omfattende akademisk samarbeid med Universitetet i Khartoum.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg