Krigen i Darfur

Darfurs historie strekker seg tilbake til 1200-tallet da det første lokale kongedømmet vokste frem, der befolkningen allerede hadde konvertert til islam. Enten under det mektige Kanem-Bornu-riket eller som uavhengig sultanat var Darfur en viktig spiller i Sahel mellom Tsjad og Sudan. På slutten av 1800-tallet ble Darfur inkorporert først av Det osmanske riket, så av det britiske imperiet og til slutt av republikken Sudan. Som den vestligste regionen i Sudan med stort etnisk mangfold var integrering i den sudanske staten problematisk. Situasjonen ble verre på grunn av endrede naturgitte forhold og de økonomiske problemene i landet, hvor makten dessuten er sentralisert. Dermed økte misnøyen i periferien og konflikter oppstod stadig.

Dessuten har krigen i Darfur bidratt til å understreke de dype kulturelle konfliktlinjer i Sudan, med motsetninger mellom vanskelig definerbare etniske grupper, og som har lange historiske røtter. Skillet mellom muslimer og kristne er tydelig, men i motsetning til Sør-Sudan har ikke krigen i Darfur den religiøse dimensjonen; mesteparten av befolkningen i Darfur er muslimer, i likhet med det politiske regimet i Khartoum. Det vil si at det som kjennetegner konflikten i Darfur er det etniske skillet mellom «arabere» og «afrikanere», som er langt fra tydelig, særlig siden «araberne» gjennom flere hundre år er inngiftet med «afrikanske» folkeslag og ikke utgjør noen entydig eller distinkt gruppe. Likevel kan konflikten i Darfur sees til dels som et utslag av en politikk der «arabiske» grupper har som ønske å fordrive «afrikanere» fra området.

Siden 2010 er Darfur delt opp i fem stater (Sentral-Darfur, Øst-Darfur, Nord-Darfur, Sør-Darfur og Vest-Darfur), hvor fur er den største etniske gruppen. Zaghawa, messalit, beja, daju, kaitinga og tunjur er andre viktige «afrikanske» grupper. Disse jordbruksfolkene har i tiltagende grad kommet i konflikt med sudanske nomader fra det arabiskdominerte nord. Mens nomadene tidligere fikk tilgang på beiteområder i jordbruksområdene, i samforstand med de bofaste bøndene, ble det strid om denne ressursen etter at flere tørkeperioder på 1980-tallet hadde redusert beitelandet, hvorpå nomadene under sine vandringer trengte seg inn i nye landområder. Tilstedeværelsen av rizeigat arabere (tilhørende de nomadiske baggara) hjalp ikke situasjonen. Rizeigat støttet regjeringen i konfliktene som ledet til den humanitære krisen i Darfur.

Etter to tiår med krig i Darfur har også de militære styrkene som har drevet med væpnet slåssing utviklet seg i aktører som påvirker politiske utviklinger i Darfur og i Sudan forøvrig. Først og fremst dette gjelder Janjaweed som ble organisert i Rapid Support Forces (RSF) i 2013 og er ledet av Mohamed Hamdan Dagalo, kalt Hemedti, som tilhører Rizeigat-gruppen. I april 2023 angrep Hemedti i Khartoum den de facto lederen i Sudan, generalen Abdel Fattah al-Burhan og konflikten pågår.

Tidlig på 2000-tallet utviklet motsetningen mellom de ulike befolkningsgruppene seg til et væpnet opprør mot de sentrale myndigheter. Opprøret bunnet, som i andre deler av Sudan, vesentlig i opplevd marginalisering, med liten investering i utvikling av regionen. Krigen i Darfur regnes å ha startet i 2003, med angrep fra opprørsgrupper mot installasjoner tilhørende regjeringen, først mot flyplassen i delstatshovedstaden El Fasher, hvorpå regjeringen iverksatte en militær og politisk kampanje i regionen.

To geriljagrupper, Sudan Liberation Movement Army (SLMA) og Justice and Equality Movement (JEM), har utfordret regjeringens kontroll i Darfur militært. SLMA, dannet i 2001 som Darfur Liberation Front, står sør-sudanske SPLA nær, mens JEM var knyttet til islamistlederen Hassan al-Turabi (1932-2016). Dermed har JEM hatt politisk-religiøse mål og kjemper for et nytt Sudan, hvor ledelsen blir rullerende mellom sjefene for hver region i landet. SLMA er en sekulær bevegelse og ønsker et forent, demokratisk Sudan.

SLMA og JEM rettet begge militære angrep mot sudanske myndigheter i Darfur og ble møtt av en arabisk milits, Janjaweed, som regjeringen har satt inn mot geriljaen, men vesentlig mot sivile mål. Janjaweed var ingen organisasjon med politiske mål, men et militært instrument for regjeringen, som imidlertid aviste at den hadde kontroll over gruppen. Den militære forbindelsen mellom regjeringen og Janjaweed, i form av våpenforsyninger og direkte støtte under operasjoner, var dog påvist fra flere internasjonale hold. Dessuten ble Janjaweed organisert i 2013 under navnet Rapid Support Forces (RSF), ledet av Hemedti. Hemedtis kobling til al-Bashir regime er utvilsom: al-Bashir pleide å kalle ham "Hemauyti", som betyr "min beskyttelse" og brukte ham og hans militære styrker aktivt både i Darfur og senere i Khartoum da revolusjon som avsatt al-Bashir brøtt ut.

Janjaweed og RSF anses langt på vei for å utføre systematisk bandittvirksomhet, og den har tatt i bruk utstrakt terror mot og overgrep overfor sivilbefolkningen, med ran og voldtekt, ødeleggelse av landsbyer og fordriving av folk. Regjeringen er beskyldt for å utnytte opprøret til å iverksette en etnisk rensing i Darfur, og til å stille folkegrupper opp mot hverandre. FN har holdt Sudans myndigheter ansvarlig for katastrofen i Darfur, som USAs regjering i 2004 erklærte som et folkemord.

Situasjonen i Darfur brakt gradvis flere aktører inn i konflikten. Den afrikanske union satte inn observatører i Darfur, AU Mission in Sudan (AMIS). Samtidig ble FN-styrken UNAMIS gitt i oppdrag å støtte AMIS og følge regjeringens forpliktelser. FNs generalsekretær etablerte en kommisjon for å undersøke rapporter om brudd på internasjonal lov og vurdere påstanden om folkemord. I sin rapport fra 2005 konkluderte kommisjonen med at regjeringen og Janjaweed var skyldig i alvorlige brudd på internasjonal rett og på menneskerettighetene, og at de fleste angrep var målbevisst rettet mot sivile og nærmet seg forbrytelser mot menneskeheten, men ikke at det ble ført en politikk for folkemord.

Ulike forsøk til løsning av konflikten mellom 2004 og 2006 munnet ut i lite annet enn våpnehviler som førte ikke til opphør i krigshandlingene, som eskalerte i 2006–2007. Tusenvis av AU- og FN-styrker ble sendt til Darfur, noe som utløste sterke reaksjoner fra al-Bashir som snakket om "rekolonisering av Sudan". I motsetning til hans forventninger, begynte Den internasjonale straffedomstolen i 2008 en etterforsking av al-Bashir for krigsforbrytelser. Han ble da påtvunget til å kunngjøre våpenhvile i november 2008.

Selv om den daværende lederen for UNAMID, Martin Luther Agwai, i 2009 erklærte at krigen var over, fortsatte væpnede konflikter i Darfur. Derfor ble det nødvendig å igangsette nye forhandlinger for å oppnå fred. En ny runde begynte i Doha i 2010, hvor det ble signert en ny fredsavtale for Darfur i 2011 uten at situasjonen ble betydelig endret likevel.

Angrep fra begge sider fortsatte i årene fram til den sudanske revolusjonen i 2018/2019, og det ble til og med rapportert i 2016 at den sudanske regjeringen brukte kjemiske våpen mot sivilbefolkningen i Darfur, som drepte blant annet flere barn. Det nye regimet erklærte behov for en ny fredsavtale som ble signert i Juba den 31. august 2020. Flere grupper avsto fra forhandlingene og signering av avtalen, og resultatet kan sees i fortsettelsen av væpnede konflikter til 2022.

Likevel pekte EU-prosjekter for reetablering av jordbruk, samt en FN-evaluering av land-administrasjon i Darfur mot en ny forståelse av krisens virkelige årsaker og mot alternative veier til fredelige, langvarige løsninger.

Disse ble ikke funnet og Darfur så en ny runde av i 2023 som en del av den væpnede konfilkten mellom Hemedtis RSF og al-Burhan SAF.

Krigen har ødelagt store deler av det sosiale nettverket i regionen, og overgrep mot sivilbefolkningen – inkludert enormt antall tilfeller av vold mot kvinner og barn – ventes å ha langvarige påvirkninger i det sivile samfunnet når krigen tar slutt. Fordrivingen av jordbruksbefolkningen førte til at store områder ble lagt brakk, og bidro til ytterligere matmangel. Menneskerettighetsorganisasjoner, FN og flere stater har påpekt den alvorlige humanitære situasjonen. Krigen i Darfur etter 2003 er ansett som den alvorligste humanitære krise i Afrika, med anslagsvis mer enn 300 000 drepte og mer enn to millioner mennesker drevet på flukt i en befolkning på 7,5 millioner.

• Darfur
• Sudans historie
• Sudans samtidshistorie

• FN: Konflikten mellom Sudan og Darfur