Sudans samtidshistorie

På 1980-tallet fortsatte innflytelsen til konservative islamske krefter å gjøre seg gjeldende, blant annet påvirket av Det muslimske brorskap. President Jafaar al-Nimeiri innførte islamsk sharia-lovgiving i 1983, mye som følge av islamistenes innflytelse også i det militære. Dette førte til mye misnøye spesielt sør i landet, og borgerkrigen i Sør-Sudan brøt ut på nytt i 1983.

Regimet i Khartoum svarte med et militært felttog særlig rettet mot sivilbefolkningen. Avlinger ble ødelagt, matforsyninger stanset og folk fordrevet fra sine hjem. Resultatet var utstrakt nød i Sør-Sudan og omfattende internasjonal fordømmelse.

I 1984 tillot presidenten flere tusen etiopiske jøder å bli evakuert til Israel. Samarbeidet med Israel svekket al-Nimeiris stilling ytterligere, og han ble avsatt i 1985. Etter en overgangsregjering ledet av forsvarssjef Abdel Rahman Swar al-Dahab ble det avholdt parlamentsvalg i 1986, som ble vunnet av tidligere statsminister Sadiq al-Mahdis Ummah-parti.

Al-Mahdi forsøkte å finne en fredelig løsning på krigen i Sør-Sudan, noe som mislyktes på grunn av motstand fra regjeringspartneren Hassan al-Turabi og National Islamic Front (NIF). Da al-Mahdi ble avsatt i et militærkupp i 1989 ledet av brigader Omar al-Bashir, fikk al-Turabi økt innflytelse og ble i 1990-årene ansett som Sudans reelle leder. Derved hadde den autoritære islamistiske opposisjonen vunnet frem og fått politisk makt.

I 1992 trådte en utpekt parlament på 300 medlemmer sammen, i det som skulle være første skritt på veien mot demokratisering. Nye politiske reformer i 1993 førte til at en sivil regjering dominert av NIF ble innsatt. Tre år senere ble det avholdt valg, der al-Bashir ble valgt til Sudans president og al-Turabi til parlamentspresident.

En ny grunnlov i 1999 ga noe større spillerom for politisk opposisjon. Samme år havnet al-Bashir og al-Turabi i en maktkamp som endte med at al-Turabi mistet sin formelle makt. Han satt senere fengslet i 2001–2003 og i 2004–2005. Al-Bashir oppløste parlamentet i 1999 og satte til side grunnloven. Parlamentet trådte sammen igjen i 2001 etter valget året før, men unntakstilstanden ble videreført.

Ved valget, som ble boikottet av opposisjonen, ble al-Bashir gjenvalgt, etter å ha slått tidligere president al-Nimeiri. Al-Bashirs parti Al-Mutamar al-Watany (Nasjonal kongress) vant 355 av 360 seter i nasjonalforsamlingen. Et mislykket kuppforsøk fant sted i 2003.

Konflikten i Darfur-provinsen hadde ulmet i lang tid før krigen brøt ut i 2003. Mye av bakgrunnen for konflikten er kulturell og økonomisk: Hele området er muslimsk, men folkegrupper som driver med ulik næring er kommet i konflikt på grunn av forverrede naturgitte forhold: nomadiske husdyrholdere (vesentlig «arabiske») mot fastboende jordbrukere (vesentlig «afrikanere»). Den arabisk-dominerte sentralregjeringen støttet lokal «arabisk» milits.

Situasjonen i Darfur ble i lange perioder regnet som den alvorligste humanitære krisen i Afrika, med omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. Anslag over antall drepte ligger på flere hundre tusen, og over to millioner mennesker er drevet på flukt.

Regjeringen ble beskyldt for å utnytte opprøret til å utføre etnisk rensing i Darfur. FN holdt Sudans myndigheter ansvarlig for katastrofen i Darfur, som USAs regjering i 2004 erklærte som et folkemord.

Daværende president al-Bashir ble siktet for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. En arrestordre ble utstedt i mars 2009.

Forholdet mellom nord og sør har dominert sudansk politikk siden selvstendigheten i 1956. I flere perioder hersket en omfattende borgerkrig frem til en våpenhvile ble inngått i 2005.

Den sørlige delen av landet, som er befolket av kristne og animister, har alltid følt seg neglisjert politisk og økonomisk av den herskende eliten i det islamske nord. Dette til tross for at mye av landets rikdom er å finne i sør, blant annet størstedelen av oljen.

Som følge av fredsavtalen i 2005 ble setene i parlamentet og regjeringen fra samme år proporsjonalt fordelt, samtidig som det autonome Sør-Sudan fikk sin egen regjering. Presidenten her, Salva Kiir, ble også visepresident i hele Sudan. 9. juli 2011 ble Sør-Sudan en selvstendig stat.

Krigene i Darfur og Sør-Sudan har ført til store flyktningstrømmer både ut av landet og internt i Sudan. Siden 2012 har antall internt fordrevne ligget på mellom to og tre millioner mennesker. Til sammen har flere millioner mennesker mistet livet, brorparten av dem i Sør-Sudan.

I tillegg til krigene i Sør-Sudan og Darfur har det vært konflikt og opprør i blant annet Nuba-fjellene samt andre deler av Kordofan og i nordøst. Opprørene startet i 2004, men konfliktene ble i stor grad løst ved en fredsavtale i 2006.

Les mer om borgerkrigen i Sør-Sudan

I april 2010 ble Omar al-Bashir gjenvalgt som president. Valget var det første med flere kandidater siden 1986. Likevel ble den politiske friheten ytterligere svekket i Sudan, blant annet med arrestasjoner av opposisjonelle og mer makt sentralisert rundt al-Bashir.

De humanitære krisene i de krigsrammede regionene førte samtidig til økonomisk stagnasjon og sult. Den prekære situasjonen gjorde at Sudan ble svært negativt stemplet internasjonalt, og den tæret etter hvert på Omar al-Bashirs politiske støtte.

Opptakten til valget i 2015 var svært omdiskutert, men Sudans sittende regjering fra partiet Nasjonal kongress ble utropt til vinnere med 94,5 prosent av stemmene. Al-Bashir fortsatte dermed som statsleder, men fremsto svekket.

Store demonstrasjoner forårsaket av mat- og bensinmangel, samt alvorlige økonomiske vanskeligheter for sudanere, ledet al-Bashir til å erklære unntakstilstand i Sudan 22. februar 2019. De folkelige demonstrasjonene fortsatte imidlertid, og 11. april ble Omar al-Bashir avsatt i et militærkupp.

Etter avsettelsen av al-Bashir ble en militær overgangsregjering stablet på bena. Denne regjeringen var lite populær i store deler av det sudanske folket, som heller ville ha et reelt regimeskifte og sivilt styre. Demonstrasjonene fortsatte – til tross for at protestene ble møtt med militærmakt. Ved flere anledninger mistet mennesker livet i sammenstøtene. Blant annet er maktbruken fra militæret 3. juni 2019 blitt omtalt som en massakre, der flere titalls mennesker ble drept.

Etter flere internasjonale meklingsforsøk og langt over hundre mennesker drept ble opposisjonen og militæret 5. juni enige om å dele makten frem til det kunne avholdes valg. Abdalla Hamdok ble i august utnevnt til statsminister for en overgangsregjering med både sivile og militære representanter.

Hamdoks samlingsregjering ble aldri populær, og det brøt jevnlig ut demonstrasjoner flere steder i Sudan. Hamdok ble sent i 2021 avsatt av de militære, før han ble gjeninnsatt etter en ny avtale om å dele makten med de militære. Avtalen møtte kraftig kritikk hos opposisjonen, og Hamdok trakk seg tidlig i 2022.

Siden 2019 har general Abdel Fattah al-Burhan vært Sudans mektigste person. Al-Burhan er sjef for det sudanske militæret (SAF) og leder av det såkalte suverenitetsrådet – et organ som er ment å lede overgangen til sivilt styre i Sudan. Al-Burhan startet karrieren i Darfur hvor han samarbeidet med generalen Mohamed Hamdan Dagalo, kalt Hemedti («lille Mohamed»). Hemedti leder Rapid Support Forces (RSF), en profesjonell hær som er beskyldt for folkemord i Darfur. Hemedti ble de facto den nest mest mektige personen i Sudan under de ustabile politiske forholdene som har rådet siden avsettelsen av al-Bashir.

Al-Burhan har hatt støtte fra Egypts president Abdel Fattah al-Sisi, som ser nabolandet i sør som et likesinnet regime, der militæret har full kontroll. Hemedti har på sin side knyttet forbindelser til både Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, som blant annet har importert gull fra områdene i Darfur som er under Hemedtis kontroll.

De siste årene har det pågått en maktkamp i det stille mellom de to generalene. Det har vært uenighet i hvordan Hemedtis styrker i RSF skal innlemmes i den regulære sudanske hæren og hvor lang tid en slik prosess eventuelt skal ta.

Forhandlingene strandet i begynnelsen av april 2023, og få dager etterpå brøt det ut kamper i Khartoum mellom den sudanske hæren og RSF. Ved utgangen av april er flere hundre sivile drept i krigshandlingene, og mye infrastruktur i hovedstaden er ødelagt.

• Sudans historie
• Sør-Sudans historie
• Sør-Sudans samtidshistorie
• Afrikas historie