Sudans politiske system

Revolusjonen i 2018–2019 avsatte president Omar Hassan Ahmad al-Bashir og startet overgangsperioden 2019–2022, hvor staten ledes av Suverenitetsrådet som består av elleve medlemmer. Foto fra mars 2020.

Artikkelstart

Sudan er en republikk i Nord-Afrika. Landets nåværende politiske system er resultat av revolusjonen i 2018–2019, som avsatte president Omar Hassan Ahmad al-Bashir og startet overgangsperioden 2019–2022, hvor staten ledes av Suverenitetsrådet som består av elleve medlemmer. I overgangsperioden har landet ingen president.

Ifølge den nåværende konstitusjonen er landet en selvstendig, suveren, demokratisk, parlamentarisk, pluralistisk, desentralisert stat. Den konstitusjonelle pakten (grunnloven) ble signert 4. august 2019 av Overgangsmilitært råd (Transitional Military Council) og Makter for frihet og endring (Forces for Freedom and Change), de to viktigste partene som ble dannet som følge av revolusjonen. Pakten opphevet den midlertidige grunnloven av 2005, og skal være gyldig som høyeste lov i landet til den er opphevet eller endret etter overgangsperioden i 2019–2022.

Tidligere forfatninger

Omar al-Bashir tok makten i Sudan i et kupp i 1989, og ble selv avsatt av militæret 30 år senere.

Av /AP.
En gruppe sudanere står i kø for å stemme ved valget i 2010.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Sudan fikk sin første forfatning i 1973. Den ble suspendert etter et militærkupp i 1989. Det tok ni år før kupplederen Omar Hassan Ahmad al-Bashir startet prosesser for å vedta en ny grunnlov, og den ble ferdig 1. juli 1998. Ifølge forfatningen av 1998 var Sudan en islamsk enhetsrepublikk.

Dette var i strid med tradisjoner og ønsker fra sørsudanere og var blant årsakene til borgerkrig. I 2005 ble det signert en fredsavtale, og en egen grunnlov ble innført for Sør-Sudan. Etter denne grunnloven ble Sør-Sudans leder visepresident i Sudan, og det ble opprettet en nasjonal samlingsregjering og en midlertidig nasjonalforsamling med en prosentvis fordeling av de 450 mandatene. I henhold til fredsavtalen ble det i 2011 avholdt folkeavstemning om uavhengighet i Sør-Sudan. Resultatet ble at Sør-Sudan ble etablert som selvstendig stat med egen forfatning.

Etter fredsavtalen i 2005 ble det også signert en midlertidig grunnlov som gjaldt i Sudan frem til revolusjonen i 2019 som avsatte al-Bashir.

Konstitusjonell pakt

Etter en omdiskutert valgprosess ble det 27. april 2015 annonsert at Sudans president Omar al-Bashir fortsatte som statsleder. Store demonstrasjoner forårsaket av alvorlige økonomiske problemer for sudanere, førte til at Omar al-Bashir erklærte unntakstilstand i Sudan 22. februar 2019. 1. april ble Omar al-Bashir avsatt ved et militærkupp, og etter flere måneders demonstrasjoner, konflikter og forhandlinger ble det 17. august signert en avtale om en sivil overgangsregjering.

Det militære overgangsrådet (Transitional Military Council) og Makter for frihet og endring (Forces for Freedom and Change) signerte 4. august 2019 den konstitusjonelle pakten som opphevet den midlertidige grunnloven av 2005, og den skal være gyldig som øverste lov i landet til den blir opphevet eller endret etter overgangsperioden i 2019–2022. De to partene samarbeider i utøvelsen av statens makt.

Maktfordeling

Ifølge den konstitusjonelle pakten er Suverenitetsrådet statens leder og symbolet for Sudans enhet. Rådet består av elleve medlemmer; fem sivile valgt av Makter for frihet og endring, fem militære valgt av Det militære overgangsrådet, og én sivil som er valgt av begge parter.

Et kabinett er den øverste utøvende myndighet i Sudan. Det består av statsministeren, som er valgt av Makter for frihet og endring og ansatt av det militære overgangsrådet, og ministrene, som kan være opptil 20. Statsministeren ansetter ministrene etter utvalget av Makter for frihet og endring, utenom forsvars- og innenriksminister, som er nominert av de militære medlemmene i Suverenitetsrådet.

Det legislative overgangsrådet har den lovgivende makten i Sudan etter 2019. Rådet består av (ikke mer enn) 300 medlemmer. De skal representere hele det sudanske samfunnet, med unntak av medlemmer fra al-Bashirs parti Nasjonal kongress og andre politiske partier som støttet det forrige regimet. Minst 40 prosent av rådets medlemmer skal være kvinner.

Ifølge den konstitusjonelle pakten er den dømmende myndigheten i Sudan uavhengig av den utøvende og lovgivende makten, og den dømmende makten er styrt av Det øverste rettslige rådet.

Rettsvesen

Inntil 1983 hadde landet et delt sivilt og islamsk rettssystem. Så ble et rent islamsk system (sharia-rett) innført av Jaafar al-Nimieris regjering under ledelse av islamisten Hassan al-Turabi. I 1986 ble Sadiq al-Mahdi valgt som statsminister og han forsøkte å gå vekk fra sharia. Dette var et av hovedargumentene for militærkupp ledet av al-Bashir i 1989. Al-Turabi hadde fremdeles stor innflytelse, og forfatningen av 1998 bekreftet sharia-retten. Konflikten med Sør-Sudan eskalerte og endte med en fredsavtale signert i 2005. Etter fredsavtalen ble sharia-systemet opprettholdt bare i nord, og var ikke lenger gjeldende i sør. Etter revolusjonen i 2019 og avsettelsen av al-Bashir ble det gjort nye forsøk på å sekularisere forfatningen. Den konstitusjonelle pakten nevner ikke islamsk lov, mens religion bare er nevnt i forbindelse med «frihet uansett religion».

Ifølge pakten er rettsvesenet styrt av Det øverste rettslige rådet. Rådet velger presidenten og medlemmer til forfatningsdomstolen, samt formann og dommer til Høyesterett som begge har sete i Khartoum. Det finnes også militære domstoler som dømmer hæren, politiet og sikkerhetstjenesten, men bare når det gjelder brudd på de militære lovene. Lovbrudd mot sivilbefolkningen avgjøres i sivile domstoler. Tradisjonell lovgiving er høyt respektert i Sudan, både i nord og i sør.

Administrative inndelinger

Administrativt er Sudan inndelt i 18 stater eller provinser (som på arabisk kalles wilāyat): Khartoum, Provinsen nord, Elven Nil, Blå Nil, Hvit Nil, Gezira, Sennar, Al Qadarif, Kassala, Rødehavet, Darfur sentral, Darfur nord, Darfur sør, Darfur vest, Darfur øst, Kordofan nord, Kordofan sør og Kordofan vest.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg