Somalia som moderne statsdannelse er et resultat av den europeiske koloniseringen av Afrika på 1800-tallet. Før dette hadde det i flere hundreår vært en rekke bystater og sultanater i det samme området, hvorav flere ved kysten var sentrale handelssentra i middelalderen. Somalias beliggenhet ved Adenbukta og Det indiske hav gir landet en strategisk viktig posisjon som i flere perioder har vært ettertraktet av utenlandske makter, ikke minst gjaldt dette under den kalde krigen.

Somalia har en av Afrikas eldste dokumenterte historie, med tidlig bosetting og omfattende kontakt med andre områder gjennom utstrakt handel.

Arkeologiske utgravninger og skriftlige nedtegninger viter om tidlig bosetting, så vel som sivilisasjoner i Somalia for flere tusen år siden. Det er blant annet funnet spor etter gravplasser som er rundt 6000 år gamle, og hulemalerier blant annet ved Hargeisa som er om lag 5000 år gamle. Mye av den tidlige sivilisasjonen er nært knyttet til etiopiske kulturer i vest og arabiske i øst.

Det er også funn av pyramidestrukturer, mausoleer og steinmurer som forteller om kontakt med det gamle Egypt og det mykenske Hellas. Slike kulturminner, koblet til nedtegnelser, indikerer at det sagnomsuste oldtidens Punt kan ha ligget i den nordøstlige delen av dagens Somalia. Her fantes en sivilisasjon som handlet med blant annet gull, elfenben, myrra og røkelse – med egyptere, fønikere, babylonere og romere, så vel som med indere og kinesere. Ett av de eldste kongedømmene, Makrobia, styrte store deler av dagens Somalia i årtusenet før vår tidsregning.

De handelsbaserte statene utvidet sine nettverk blant annet ved å forbedre sine handelsfartøyer, og ved å temme dromedaren som transportmiddel. Enkelte handelssentra var mellomledd i handel mellom Øst-Asia og Midt-Østen.

På 700-tallet ble Somalia trukket med i en ekspanderende arabisk handel som også var rettet mot innlandet. Herfra var særlig gull, slaver og elfenben ettertraktet. Arabiske og persiske handelsmenn etablerte seg på kysten, og bidro til utviklingen av handelssentra.

Somaliere spredte seg på Afrikas horn, ut over grensene til dagens stat. Området ble tidlig islamisert av jemenittiske innvandrere, fra andre halvdel av 600-tallet. Flere sterke sultanater vokste fram både i nordøst og lenger sør, blant dem Adal og Mogadishu, som på 1400-tallet inngikk i Ajuran-imperiet. Et av de andre store sultanatene var Warsangali. Enkelte av dem kom i kontakt – og konflikt – med det kristne Abyssinia (Etiopia) i vest, med militære kampanjer begge veier.

Tegning som illustrerer den gamle handelsbyen Zelia; en av flere havner på Somalias kyst som knyttet landet sammen med Sør-Asia og Midt-Østen.

Zelia. av G. Massaia. Falt i det fri (Public domain)

Med sin strategiske beliggenhet og posisjon som handelssenter har Somalia i flere hundreår også vært et område med konflikt, blant annet som følge av kamp om innflytelse. Dette gjorde seg gjeldende allerede før den europeiske kolonialismen på 1800-tallet. Før europeernes ankomst var det kamp mellom stater i området; deretter kom særlig portugisiske handelsinteresser til kysten, og ble møtt med motstand.

Fra 1527 la Adal-sultanatet under seg områder både sørover i dagens Somalia og vestover i det senere Etiopia. Etter å ha inntatt store deler av det østlige Etiopia ble invasjonen slått tilbake av abyssinerne med portugisisk hjelp, og flere somaliske byer, deriblant Zeila, ble ødelagt.

Portugiserne søkte kontroll med handelen i Det indiske hav, men ble drevet tilbake. Somaliske herskere fikk støtte fra Det osmanske riket, herunder Egypt. Somalisk-osmanske styrker angrep portugisiske handelsstasjoner også lenger sør, i dagens Kenya. Somaliske styrker inntok også Zanzibar, og kontrollerte Lamu. Den somaliske handelen fortsatte å vokse, blant annet med det kinesiske Mingdynastiet.

På midten av 1800-tallet tiltok de europeiske stormaktenes interesse for Afrikas horn og Somalia. Storbritannia bygde ut Aden som en viktig forsyningshavn for handelen med India, fra 1839, og var avhengig av import av kjøtt fra Somalia. Frankrike etablerte en forsyningsstasjon i Obock på afarkysten i 1862, og bygde ut en havn i Djibouti. Italia åpnet en stasjon i Assab i 1869. Dette, og ikke minst byggingen av Suezkanalen (1859–1870), gjorde at Somalia fikk økt strategisk verdi. Samtidig ble de sterke bystatene og sultanatene svekket. Den egyptiske khediven, Ismail Pasha, hevdet en gammel rett på rødehavskysten, og tok i 1875 kontroll over de viktige havnebyene i nord, og Harrar i innlandet. Egypt evakuerte Somalia i 1885, og i 1887 ble Harrar tatt av den keiser Menelik 2 av Etiopia.

Under Berlinkonferansen i 1884–1885 ble det somaliske området delt mellom de europeiske maktene. Frankrike fikk kontroll over Fransk Somaliland; det senere Djibouti. Storbritannia gjorde den nordlige delen av landet til et protektorat som Britisk Somaliland, etter å ha inngått avtaler med de viktigste klanene. I 1888 inngikk Frankrike og Storbritannia en avtale som regulerte forholdet mellom deres somaliske besittelser. Italia etablerte protektorater i nordøst i 1889, fikk deretter overdratt kontrollen over den sørlige del av landet fra britiske interesser – og etablerte med det en italiensk koloni kalt Italiensk Somaliland. I 1896–1897 undertegnet de tre stormaktene respektive avtaler med keiser Menelik, der Italia oppga sine krav på det somaliske Ogaden, som senere har tilhørt Etiopia. Somaliske områder lengst sør ble inkorporert i den britiske besittelsen Kenya.

Antikoloniale opprør fant særlig sted mot det britiske styret, ledet av Sheikh Muhammad ibn Abdullah Hassan. Hans dervisj-opprørere slo flere ganger britiske styrker i 1900–1904, og britene klarte først i 1920 å slå ned opprøret og vinne kontroll over innlandet. Italia fikk kontroll over hele sin koloni i 1927. Italiensk Somaliland og den italienske besittelsen Eritrea ble brukt som springbrett for Italias angrep på Abyssinia i 1936, hvorpå de tre territoriene ble innlemmet i Italiensk Øst-Afrika.

Det offisielle våpenskjoldet (merket) til Britisk Somaliland, 1950–1960.

Våpenskjold. av Offisielt våpenskjold.. Gjengitt med tillatelse

Det offisielle våpenskjoldet (merket) til Italiensk Somaliland til 1960.

Våpenskjold av Offisielt våpenskjold.. Gjengitt med tillatelse

Somalias nyere historie, fram mot selvstendighet i 1960, tok i praksis til med den andre verdenskrig, som ble innledningen til avkoloniseringen. Somalia var ett av områdene i Afrika som ble åsted for kamper mellom de i Europa stridende parter.

I Somalia inntok italienske styrker i 1940 Britisk Somaliland, men året etter ble de italienske besittelsene inntatt av allierte styrker og lagt under britisk militæradministrasjon. Samtidig ble Britisk Somaliland tilbakeført til britisk kontroll. Med unntak av Fransk Somaliland ble de somaliske områdene samlet under britisk administrasjon, til områdene i Ogaden og Hawd ble avgitt til Etiopia.

Som en del av fredsavtalen fra 1947 mistet Italia all rett til Italiensk Somaliland, og frasa seg retten til området. Like fullt ble Italia i 1950 gitt i oppgave å lede territoriet, som nå var mandatområde under FN, i en tiårsperiode, fram til selvstendighet i 1960.

Den somaliske nasjonalismen vokste fram etter 1945, blant annet gjennom Somali Youth League (SYL), som fikk flertall ved valgene til lovgivende forsamling i Italiensk Somaliland i 1959.

Britisk Somaliland ble selvstendig 26. juni 1960; Italiensk Somaliland 1. juli. Samme dag, 1. juli 1960, ble de to områdene slått sammen til den selvstendige staten Somalia. De to nasjonalforsamlingene ble slått sammen, og Abdirashid Ali Shermake fra Somali Youth League (SYL) ble statsminister; president fra 1967. SYL, med base i sør, gikk sammen med Somali National League (SNL) i nord i den første somaliske regjeringen. SYL vant deretter valgene i 1964 og 1969.

Etter valget i 1969 kom det til opptøyer, og 15. oktober ble president Shermake myrdet av sin livvakt. Dette førte til at de militære grep makten i et kupp 21. oktober, og et militært revolusjonsråd under ledelse av generalmajor Siad Barre erstattet regjering og parlament. Siad startet en prosess for å gjøre Somalia til en sosialistisk stat, basert på en form for såkalt vitenskapelig sosialisme, med elementer fra både marxisme og islam.

Flere reformer for å motvirke de regionale og etniske skillene ble gjennomført, og i moderniseringsprogrammet inngikk utarbeidelsen av et somalisk skriftspråk. I 1976 ble revolusjonsrådet erstattet med det statsbærende partiet Somali Revolutionary Socialist Party (SRSP). Under Siad og SRSP var Somalia en ettpartistat og i tiltagende grad en politistat, som knyttet seg særlig til Sovjetunionen.

Militærregimet fremmet krav på de områder i det nordøstlige Afrika med somalisktalende befolkning, det tidligere Fransk Somaliland (som i 1977 ble selvstendig som Djibouti), Ogaden-området i Etiopia og nordlige deler av Kenya. Etter den militære maktovertakelse i Etiopia i 1974 utviklet konflikten mellom landene seg i 1977–1978 til full krig (Ogaden-krigen). Somaliske styrker invaderte Ogaden, men ble drevet tilbake i 1978 da Etiopia fikk våpenhjelp fra Sovjetunionen og militær støtte fra kubanske tropper.

Nederlaget i Ogaden-krigen forsterket misnøyen med Siads regime. Opposisjonen organiserte seg i flere grupper, blant annet Somali National Movement (SNM), som hadde sin basis i isaak-klanen i nord. Fra midten av 1980-årene begynte SNM sin militære kamp mot sentralregjeringen.

US Army Rangers under operasjonen i Mogadishu i 1993, som forsøkte å pågipe opprørslederen Mohamed Farrah Aidid, men som endte i amerikanske tap, og påfølgende uttrekking. Episoden ble filmatisert i "Black Hawk Down".

Amerikanske soldater. av Joe Thomas, US Army. US public domain

SNMs motstand utviklet seg fra 1988 til full borgerkrig. I en av de første store operasjonene ble den SNM-kontrollerte byen Hargeisa bombet av flyvåpenet; anslagsvis 40 000 ble drept og 400 000 flyktet til Etiopia.

I 1989 oppsto en ny opposisjonsgruppe, United Somali Congress (USC), ledet av Mohamed Farrah Aidid og med basis i hawiye-klanen. Også den grep til våpen mot regimet. I sør ble Somali Patriotic Movement (SPM) dannet. I andre halvdel av 1990 samordnet SNM, USC og SPM sin motstand, og i november–desember inntok styrker fra USC Mogadishu.

27. januar 1991 flyktet Siad Barre fra hovedstaden. USC utnevnte Ali Mahdi Muhammad til ny, midlertidig president. SNM tok over kontrollen i nord og utropte 17. mai 1991 den nordlige delen av landet til en selvstendig republikk under navnet Somaliland, med SNM-formann Abd ar-Rahman Ahmed Ali Tur som president. Siad forsøkte fra sine baser i den sørvestlige delen av landet å gjenerobre makten, men mislyktes. Han dro i eksil først til Kenya, og så Nigeria.

Etter erobringen av Mogadishu gikk krigen inn i en ny fase – en krig mellom nord og sør og senere en krig mellom ulike klaner i sør. Både SNM og SPM motsatte seg utnevnelsen av Mahdi til president. En avtale mellom de ulike militsgrupper, inngått i Djibouti i 1991, la opp til våpenhvile og etablering av en klanbalansert nasjonalforsamling, men denne ble ikke satt ut i livet på grunn av kamper innad i USC.

USC valgte Mohamed Farrah Aidid til leder, og rivalisering mellom ham og president Ali Mahdi førte til væpnede sammenstøt. Aidid og Mahdi tilhørte begge USC – og dertil samme klan, hawiye, men to forskjellige underklaner av denne, henholdsvis habir gedir og abgal. Kampene i og rundt Mogadishu i 1991–1992 førte til flere tusen drepte; rundt 100 000 flyktet. Etter megling ble en våpenhvile mellom partene undertegnet i mars 1992. I april vedtok FN å sende militære observatører til landet, i United Nations Operation in Somalia (UNOSOM).

Våren 1992 hadde rundt én million somaliere flyktet fra Somalia, og en femdel av den gjenværende befolkning sto i fare for å sulte i hjel. FN og USA besluttet å iverksette en sivil–militær nødhjelpsoperasjon, hvor distribusjon av mat og medisiner ble gitt militær beskyttelse. USA sendte 20 000 soldater under FN-flagg til Somalia i desember 1992, og 21 land bidro med tropper til Unified Task Force (UNITAF). Denne forsøkte å føre Aidid og Mahdi sammen til fredsdrøftinger, og påbegynte en avvæpning av deres styrker.

Etter trefninger mellom UNITAF og militsgruppene besluttet USA å trekke seg ut og overlate ansvaret til FN. Den fredsopprettende FN-styrken UNOSOM II ble i 1993 satt inn med deltakelse fra 35 land, deriblant Norge og USA. Også denne styrken støtte sammen med somalisk milits. Et amerikansk forsøk på å ta Aidid til fange førte til betydelige tap, og USA besluttet å trekke seg ut. Disse hendelsene ble senere filmatisert gjennom Black Hawk Down (2001). FN ble sterkt kritisert for hvordan operasjonen ble utført, og de fleste vestlige land, deriblant Norge, trakk seg ut i 1994. Styrken fortsatte med en mindre oppsetting til den ble trukket helt ut i mars 1995.

Samtidig med avviklingen av FNs engasjement var det omfattende kamper mellom rivaliserende militser i Mogadishu. I juni 1995 ble Aidid fjernet som leder for sin fraksjon Somali National Alliance (SNA) og etterfulgt av Osman Ali Atto. Aidid besvarte avsettingen med å la seg utnevne til Somalias president, men verken hans regime eller Ali Mahdis ble internasjonalt anerkjent. Kamper mellom Aidid og Ali Mahdis styrker brøt ut på ny i Mogadishu i desember, og Aidid startet en militær offensiv i Sør-Somalia.

I 1996 var det kamper både mellom ulike militsgrupper og innad i Aidids milits. I august døde Ali Farah Aidid av skuddsår. Hans sønn, Hussein Mohamed Farrah, ble valgt til midlertidig president. Etter initiativ av den regionale samarbeidsorganisasjonen IGAD møttes 26 fraksjoner i desember 1996, og etablerte et nasjonalt råd som skulle stake ut den videre veien mot fred og et representativt styresett. En ny avtale ble inngått i Kairo i 1997. En forsoningskonferanse i Baidoa i 1998 valgte Somalias første legale regjering siden president Siad ble avsatt i 1991.

I 1998 besluttet en samling ledere i provinsen Puntland å erklære selvstendighet. Den nye statsdannelsen søkte ikke, i motsetning til nabostaten Somaliland, internasjonal anerkjennelse, men hadde et forent, føderativt Somalia som mål.

Etter ti års borgerkrig begynte en lengre prosess i retning av å etablere et nytt legitimt styre, med en anerkjent nasjonalforsamling og regjering. Mer enn ti fredskonferanser ble avholdt på 1990-tallet, uten å føre fram til fred. En konferanse i 2000 førte til en periode med overgangsstyre, fram til en ny føderal grunnlov i 2012.

I 1999 inngikk fem fraksjonsledere en avtale om felles administrasjon av Mogadishu og områdene rundt. En nasjonal forsoningskonferanse ble avholdt i 2000, og en midlertidig nasjonalforsamling ble opprettet. Den valgte Abdulkassim Salat Hassan som Somalias president. Stridigheter fortsatte, og en ny fredsavtale ble inngått, etter en ny forhandlingsrunde, i 2002.

I 2003 ble partene enige om en overgangsregjering og en utvidet nasjonalforsamling. Enda en ny fredsavtale ble inngått i 2004, og for første gang siden 1991 fikk Somalia en anerkjent nasjonalforsamling, statssjef og regjering. Parlamentets 275 seter ble for delt mellom de ulike klanene, som utpekte sine delegater. Abdullahi Yusuf Ahmed ble valgt til president. Flere militsledere motsatte seg avtalen, med fortsatt ustabilitet som følge. Nasjonalforsamling og regjering hadde ikke kontroll over landet, og møttes først i Kenya. I 2006 møttes parlamentet for første gang i Somalia, i Baidoa vest i landet.

Det nye statsapparatet hadde ikke noen funksjonell sentral styring, og ingen regjeringshær. Krigshandlingene fortsatte, særlig i Mogadishu. Fraværet av en sentral myndighet førte til framveksten av en rekke militsgrupper som kontrollerte ulike deler av landet. I kjølvannet av terroranslagene mot mål i USA i 2001 var det frykt for at det lovløse Somalia kunne bli et nytt baseområde for internasjonal terrorisme. Dette har ikke skjedd, men en islamistisk terrorgruppe etter hvert tilknyttet al-Qaida vokste fram på midten av 2000-tallet: al-Shabaab.

Militære fra flere land i Den afrikanske union (AU) ble i 2007 satt inn til støtte for den somaliske overgangsregjeringen. Bildet viser soldater fra den djiboutiske kontingenten i fredsstyrken AMISOM, som transporterer soldater fra den somaliske regjeringshæren (SNA) i 2012.

Afrikanske fredssoldater. av AMISOM Public Information. CC0 1.0

Overgangsregjeringen hadde fortsatt ikke kontroll over hovedstaden og andre områder sør i landet – og hadde heller ikke noen maktmidler til å sikre seg kontroll. I 2006 tok den islamistiske grupperingen Islamic Courts Union (ICU) kontroll over store deler av det sørlige Somalia, og innførte sharia som lovpraksis. ICU var en sammenslutning av uavhengige shariadomstoler som på midten av 2000-tallet utfordret den somaliske overgangsregjeringen.

Overgangsregjeringen anmodet Etiopia om militær assistanse i et forsøk på etablere sin autoritet. Etiopiske styrker ble i 2004 satt inn mot ICU, og for å sikre mottaket av en fredsstyrke fra Den afrikanske union, African Union Mission in Somalia (AMISOM), fra 2007. Dette gjorde det mulig for somaliske myndigheter å reetablere seg i hovedstaden, fra Baidoa.

De afrikanske styrkene påføre ICU nederlag, og grupperingen ble splittet. Én av fraksjonene som reorganiserte seg og fortsatte kampen mot overgangsregjerignen var al-Shabaab. Gruppen styrket sin stilling, og drev i 2009 de etiopiske styrkene tilbake fra det sørligste Somalia.

Somalias første føderale nasjonalforsamling etter den nye grunnloven, ble innsatt 12. august 2012, i en seremoni på den internasjonale flyplassen ved Mogadishu.

Innsetting av parlamentet. av AMISOM Public Information. CC0 1.0

Under fredsforhandlinger i Djibouti i 2008 inngikk regjerignen en avtale med opprørsgruppen Alliance for the Reliberaltion of Somalia (ARS) om at de etiopiske styrkene skulle trekkes ut, mot at ARS oppga sin væpnede kamp. AMISOM skulle bli stående som en stabiliserende faktor. ARS gikk inn i et utvidet parlament, og ARS-lederen Sheikh Sharif Sheikh Ahmed ble valgt til president. En konflikt mellom presidenten og parlamentets leder ble høsten 2011 løst gjennom en avtale inngått i Kampala, Uganda.

Den politiske overgangsprosessen, med etablering av demokratiske institusjoner, forutsatte en ny grunnlov. Denne fastsatte at Somalia skulle være en føderal stat, med sentrale myndigheter og selvstyrte delstater. Denne ordningen trådte i kraft i august 2012. Et føderalt parlament og en føderal regjering ble etablert; de første permanente statsinstitusjoner siden 1991. I september 2012 valgte parlamentet Hassan Sheikh Mohamud til Somalias nye president. I 2017 ble han etterfulgt av Mohamed Abdullahi Mohamed. Han utpekte norsk-somalieren Hassan Ali Khaire til statsminister.

Sikkerhetssituasjonen har forblitt et utfordring, og al-Shabaab er svekket, men ikke nedkjempet. Med internasjonal bistand blir det statlige sikkerhetsapparatet styrket, inklusive gjenoppbygging av den nasjonale hæren, Somali National Army (SNA). Med det føderalse systemet finnes det militære forsvarsstyrker også på statsnivå. Mandatet til AMISOM ble forlenget i 2018, men med en liten styrkereduksjon til i underkant av 20 000 i 2019. Sikkerhetsrådet har forutsatt at de somaliske styrkene skal ha overtatt hovedansvaret for landets sikkerhet innen utgangen av 2021.

Somalias forhold til omverdenen var de første årene etter selvstendigheten særlig preget av den nasjonale ambisjonen om å samle alle somaliskdominerte områder i én stat. Spesielt fikk dette følger for forholdet til Etiopia, der Somalia gjorde krav på Ogaden-provinsen og i 1977 invaderte området.

Den andre sentrale dimensjonen på 1970-tallet var supermaktenes interesser på Afrikas horn under den kalde krigen. Etter militærkuppet i Somalia i 1969 og til Ogaden-krigen i 1977 var det et nært forhold mellom Somalia og Sovjetunionen. Men da sovjeterne ved utbruddet av krigen valgte å støtte militærregimet i Etiopia framfor Somalia, brøt Somalia med Sovjetunionen, og opprettet nære forbindelser med USA, som blant annet overtok den sovjetiskbygde flåtebasen i Berbera.

Konflikten mellom Somalia og Etiopia, støttet av henholdsvis USA og Sovjetunionen, fikk også en internasjonal tilleggsdimensjon ved at kubanske styrker ble satt inn mot den somaliske invasjonshæren i Ogaden, som dermed ble slått tilbake. Motsetningene mellom Somalia og Etiopia medførte også at de to statene støttet geriljagrupper i det annet land – og derved ble engasjert i det annet lands borgerkriger.

Forholdet til Kenya har tradisjonelt vært godt, til tross for en betydelig somalisk minoritet i Kenya. Under borgerkrigen var det periodevis spent ved grensen, som Kenya ved flere anledninger stengte – blant annet for å stanse strømmen av flyktninger. Motsetningen mellom Eritrea og Etiopia på slutten av 1990-årene førte til at begge land søkte allianser blant klangrupper og militser i Somalia, som ledd i posisjoneringen overfor motstanderen.

Under borgerkrigen hadde ikke Somalia noen legitim regjering som kunne føre en utenrikspolitikk på statens vegne. På 2000-tallet førte overgangsregjeringene en aktiv politikk særlig overfor afrikanske og vestlige land, for å søke politisk, militær og økonomisk støtte til freds- og demokratiseringsprosessen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. november 2013 skrev Johanna Gjedrem

Skriver oppgave om Somalia under kolonitiden og lurer på hvilke land/folkegrupper som går under somalisktalende?

18. november 2013 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,

Takk for spørsmål. Du kan kanskje finne mer informasjon om dette i artikkelen vår om somali og Somalias befolkning?

http://snl.no/somali%2Ffolk

http://snl.no/Somalias_befolkning



Lykke til med oppgaven!



Med vennlig hilsen

Marte Ericsson Ryste

Redaksjonen

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.