Området som i dag utgjør staten Somalia, ble av egypterne i oldtiden kalt Punt, og det har vært handel mellom dette området og Egypt i flere tusen år.

På 700-tallet ble Somalia trukket med i den ekspanderende arabiske handel, og det gikk mange handelsveier innover i innlandet etter gull, slaver og elfenben. Arabiske og iranske handelsmenn etablerte seg på kysten; somalierne var vesentlig nomader, men deltok også selv i handel over Adenbukta og Indiske hav.

Somalierne spredte seg utover området på Afrikas horn, som ble islamisert av blant annet jemenittiske innvandrere. På 1200-tallet ble staten Ifat, med hovedstad i Zeilah, dannet. Denne, senere kalt Sultanatet Adal, kom i konflikt med det kristne Abyssinia (Etiopia), som 1415 inntok Zeilah.

I 1530 erobret somaliere og afarer områder under kristen kontroll og la under seg områder både sørover i dagens Somalia og i det senere Etiopia. Rundt Mogadishu ble sultanatet Ajuran etablert. I 1541 ble Adal nedkjempet av abyssinerne med portugisisk hjelp, og Zeilah og andre somaliske byer ble ødelagt. Portugiserne søkte kontroll med handelen i det Indiske hav, men ble drevet ut av Somalia i 1698, da det osmanske Egypt tok kontroll over de nordlige sultanater; den sørlige delen av Somalia kom under den zanzibarske sultans kontroll.

På 1800-tallet var de sterke bystatene og sultanatene svekket, og den egyptiske khediven, Ismail Pasha, tok – med britisk støtte – 1875 kontroll over de viktige havnebyene i nord, samt Harrar i innlandet. Egypterne evakuerte Somalia i 1885, og 1887 ble Harrar tatt av den etiopiske keiser Menelik, mens Zanzibar befestet sin stilling i sør. Somalia var dermed svekket da de europeiske stormakter delte kontinentet mellom seg.

Somalia fikk økt strategisk verdi med byggingen av Suezkanalen (1859–70), og ved Berlinkonferansen i 1884–85 ble det somalisktalende området delt mellom tre kolonimakter: Frankrike, Storbritannia og Italia. Storbritannia gjorde den nordlige delen av landet til protektorat (Britisk Somaliland) i 1886, primært for å sikre handelsforbindelsene til kolonien Aden og forsyne den med ferskt kjøtt.

Italiensk Somalia i sør ble etablert med britisk aksept. Allerede forut for kolonidelingen hadde Frankrike etablert seg ved Obock, og Fransk Somalia ble utvidet til dagens Djibouti.

Andre somaliskdominerte områder ble inkorporert i den britiske besittelsen Kenya og i det selvstendige Etiopia. Bare den britiske og italienske delen inngikk senere i det selvstendige Somalia, men senere somalisk nasjonalisme har søkt å samle hele det somalisktalende området i én somalisk stat – noe som har bidratt til ustabiliteten i området.

Sheikh Muhammad ibn Abdullah Hassan ledet flere opprør mot den utenlandske okkupasjonen og slo britiske styrker fire ganger 1900–04. Britene trakk seg ut til kysten, og klarte først i 1920 å vinne kontroll over innlandet. Italia fikk først full kontroll over sin koloni i 1927. Italiensk Somaliland og Eritrea ble brukt som springbrett for Italias angrep på Abyssinia i 1936, hvoretter de tre territoriene ble innlemmet i Italiensk Øst-Afrika.

Fra dette området invaderte og okkuperte Italia 1940 Britisk Somaliland, men i 1941 ble de italienske besittelsene inntatt av allierte styrker og lagt under britisk militæradministrasjon. Samtidig ble Britisk Somaliland tilbakeført til britisk kontroll. Som en del av fredsavtalen fra 1947 mistet Italia all rett til Italiensk Somaliland, og frasa seg retten til landet. Likefullt ble Italia i 1950 gitt i oppgave å lede territoriet, som nå var mandatområde under FN, frem til selvstendighet.

Den somaliske nasjonalismen vokste frem etter 1945, blant annet gjennom Somali Youth League (SYL), som fikk flertall ved valgene til lovgivende forsamling i det tidligere Italiensk Somaliland 1959. Territoriet ble selvstendig 1. juli 1960. Like før – 26. juni – var Britisk Somaliland blitt selvstendig, og de to områdene gikk sammen i republikken Somalia. De to nasjonalforsamlingene ble slått sammen, og Abdirashid Ali Shermake fra SYL ble statsminister; president fra 1967.

SYL vant valgene 1964 og 1969. Etter valgene 1969 kom det til opptøyer, og i oktober ble president Shermake myrdet. Dette førte til at de militære grep makten, og et militært revolusjonsråd under ledelse av generalmajor Siad Barre erstattet regjering og parlament. Barre startet en prosess for å gjøre Somalia til en sosialistisk stat, blant annet gjennom nasjonaliseringer.

Flere reformer for å motvirke de regionale og etniske skiller ble gjennomført, og det ble utarbeidet et somalisk skriftspråk som grunnlag for en kampanje for å minske analfabetismen. I 1976 ble revolusjonsrådet erstattet med det statsbærende partiet Somali Revolutionary Socialist Party (SRSP).

Militærregimet fremmet krav på de områder i det nordøstlige Afrika med somalisktalende befolkning, det tidligere Fransk Somaliland (som i 1977 ble selvstendig under navnet Djibouti), Ogaden-området i Etiopia og nordlige deler av Kenya. Etter de militæres maktovertakelse i Etiopia i 1974 utviklet konflikten seg 1977–78 til full krig (Ogaden-krigen). Somaliske styrker invaderte Ogaden, men ble drevet tilbake 1978, etter at Etiopia fikk våpenhjelp fra Sovjetunionen og militær støtte fra kubanske tropper.

Nederlaget i krigen forsterket misnøyen med Barres regime, og opposisjonen organiserte seg i flere grupperinger, blant annet Somali National Movement (SNM), som hadde sin basis i issak-klanen i nord. Fra midten av 1980-årene begynte SNM militær kamp mot sentralregjeringen.

SNMs krigføring utviklet seg fra 1988 til full borgerkrig. I en av de første store operasjonene ble den SNM-kontrollerte byen Hargeisa bombet av flyvåpenet; anslagsvis 40 000 ble drept og 400 000 flyktet til Etiopia.

I 1989 oppstod en ny opposisjonsgruppe, United Somali Congress (USC), ledet av Muhammad Farah Aidid og med basis i hawiye-klanen, som også grep til våpen mot Barres regime. I sør ble Somali Patriotic Movement (SPM) dannet av ogani-desertører fra hæren. Høsten 1990 samordnet SNM, USC og SPM motstanden, og i november–desember inntok styrker fra USC Mogadishu.

27. januar 1991 flyktet Siad Barre fra hovedstaden. USC utnevnte Ali Mahdi Muhammad til ny, midlertidig president. SNM tok over kontrollen i nord og utropte 17. mai 1991 den nordlige delen av landet til selvstendig republikk under navnet Somaliland, med SNM-formann Abd ar-Rahman Ahmed Ali Tur som president. Løsrivelsen ble fordømt av USC. Siad Barre forsøkte fra sine baser i den sørvestlige delen av landet å gjenerobre makten, men mislyktes, og gikk deretter i eksil i Nigeria, hvor han døde i 1995.

Etter erobringen av Mogadishu gikk krigen inn i en ny fase – en krig mellom nord og sør og senere en krig mellom ulike klaner i sør. Både SNM og SPM motsatte seg utnevnelsen av Mahdi til president. En avtale mellom de ulike militsgrupper, inngått i Djibouti i 1991, la opp til våpenhvile og etablering av en klanbalansert nasjonalforsamling, men denne ble ikke satt ut i livet på grunn av kamper innad i USC.

USC valgte Muhammad Farah Aidid til leder, og rivalisering mellom ham og president Ali Mahdi førte til væpnede sammenstøt. Aidid og Mahdi tilhørte begge USC – og dertil samme klan, hawiye, men to forskjellige underklaner av denne, henholdsvis habir gedir og abgal. Kampene i og rundt Mogadishu i 1991–92 medførte flere tusen drepte, og ca. 100 000 flyktet fra byen, og enda flere over grensen til Kenya. Etter megling ble en våpenhvile mellom partene undertegnet i mars 1992. I april vedtok FN å sende 50 observatører til landet, United Nations Operation in Somalia (UNOSOM).

Våren 1992 hadde anslagsvis 1 million somaliere flyktet ut av landet, og en femdel av den gjenværende befolkning stod i fare for å sulte i hjel. FN og USA besluttet å igangsette en kombinert sivil og militær nødhjelpsoperasjon, hvor distribusjon av mat og medisiner ble gitt militær beskyttelse. USA sendte 20 000 soldater under FN-flagg til Somalia i desember 1992, og 21 land bidrog med tropper til selve styrken Unified Task Force (UNITAF). Denne forsøkte å føre Aidid og Mahdi sammen til fredsdrøftinger, og påbegynte en avvæpning av deres styrker.

Etter sammenstøt mellom UNITAF og militsgruppene besluttet USA å trekke seg ut og overlate ansvaret til FN. I 1993 ble den fredsopprettende styrken UNOSOM II satt opp med deltakelse fra 35 land, deriblant Norge og USA. Også disse troppene støtte sammen med somaliske militsstyrker, og det ble et særlig spent forhold mellom Aidid og den amerikanske UNOSOM-kontingenten. Et amerikansk forsøk på å ta Aidid til fange førte til alvorlige sammenstøt og betydelige tap, og USA besluttet å trekke seg ut.

FN ble sterkt kritisert for hvordan operasjonen ble utført, og de fleste vestlige land, deriblant Norge, trakk seg ut 1994. Styrken fortsatte med en mindre oppsetting til den ble trukket helt ut i mars 1995.

Samtidig med avviklingen av FNs engasjement var det omfattende kamper mellom rivaliserende militser i Mogadishu. I juni 1995 ble Aidid fjernet som leder for sin fraksjon Somali National Alliance (SNA) og etterfulgt av Osman Ali Ato. Aidid besvarte avsettingen med å la seg utnevne til Somalias president, men verken hans regime eller Ali Mahdis ble internasjonalt anerkjent. Kamper mellom Aidid og Ali Mahdis styrker brøt ut på ny i Mogadishu i desember, og Aidid startet en militær offensiv i Sør-Somalia.

I 1996 kjempet Aidids tropper både mot Osman Alis og Ali Mahdis styrker i Mogadishu, og det var samtidig kamper mellom ulike fraksjoner innad i Aidids milits. I august døde Ali Farah Aidid av skuddsår, og hans sønn, Hussein Muhammad Aidid, ble valgt til ny midlertidig president. Etter initiativ av den regionale samarbeidsorganisasjonen IGAD møttes 26 fraksjoner til drøftinger i Etiopia i desember 1996 og etablerte et nasjonalt råd som skulle stake ut den videre veien mot fred og et representativt styresett.

En ny avtale ble inngått i Kairo i 1997, og en forsoningskonferanse i Baidoa i 1998 valgte Somalias første legale regjering siden president Barre flyktet i 1991.

Fem fraksjonsledere inngikk desember 1999 en avtale om felles administrasjon av hovedstaden Mogadishu og området rundt. En nasjonal forsoningskonferanse ble avholdt i Djibouti i 2000, og en midlertidig nasjonalforsamling ble opprettet; den valgte Abdulkasim Salad Hassan som Somalias president. Heller ikke han evnet å samle landet, og stridigheter mellom klanene fortsatte. Nye forsøk på forsoning førte til en fredsavtale i 2002.

I 2003 ble partene enige om en overgangsregjering og en utvidet nasjonalforsamling. En ny fredsavtale ble inngått 2004, og for første gang siden 1991 fikk Somalia en anerkjent nasjonalforsamling, statssjef og regjering, med en fordeling av parlamentets 275 seter til de ulike klanene, som utpekte sine delegater. Abdullah Yusuf Ahmed ble valgt til president. Denne utviklingen ble ikke støttet av utbryterrepublikken Somaliland; flere militsledere motsatte seg den også, med fortsatt ustabilitet som følge. Nasjonalforsamling og regjering hadde ikke kontroll over landet, og møttes i Kenya; deretter i Baidoa, vest i Somalia.

Følgelig hadde landet fortsatt ikke noen funksjonell sentral styring, ei heller en regjeringshær, og krigshandlingene fortsatte, særlig i Mogadishu. Det er anslått at ca. 300 000 mennesker har mistet livet som følge av krigen i Somalia.

Somalia er det kanskje fremste eksempel på en fallert stat i kjølvannet av den kalde krigens opphør, da den tidligere stabiliteten bortfalt. Som følge av borgerkrigen, og mangelen på en sentral ledelse, opphørte staten Somalia i praksis å eksistere. Deler av landet brøt ut (Somaliland, Puntland) og etablerte egne statsdannelser, som ikke er internasjonalt anerkjent, men like fullt har de facto kontroll over og styring med sine respektive territorier.

Fraværet av en sentral myndighet har ført til fremvekst av en rekke militsgrupper, som kontrollerer ulike deler av landet. I kjølvannet av terroranslagene mot mål i USA i 2001, har det vært frykt for at det lovløse Somalia kunne bli et baseområde for internasjonal terrorisme.

Det ble særlig rettet søkelys mot økonomiske transaksjoner gjennom uformelle finansielle kanaler kontrollert av somaliere, også i Norge. En somalisk gruppe, al-Ittihad, ble av USA betegnet som en terroristorganisasjon og ansett for å ha tilknytning til al-Qaida. En FN-rapport fa 2003 avviste at Somalia var blitt et fristed for terrorister, men påpekte at landet var blitt brukt for transitt av terrorister og våpen, blant annet for angrepet i Mombasa, Kenya, 2002. Frykten for terrorisme har sammenheng med fremveksten av militant islamisme også i Somalia.

Etter nye kamper i 2006 ble kontrollen med Mogadishu overtatt av en samling militante grupper som av vestlige medier ble sammenlignet med Taliban i Afghanistan.

Somalias forhold til omverdenen var i de første årene etter selvstendigheten særlig preget av den nasjonale ambisjonen om å samle alle somaliskdominerte områder i én stat. Særlig fikk dette følger for forholdet til Etiopia, der Somalia gjorde krav på Ogaden-provinsen og 1977 invaderte området.

Den andre sentrale dimensjonen på 1970-tallet var supermaktenes interesser på Afrikas horn under den kalde krigen. Etter militærkuppet 1969 og frem til Ogaden-krigen 1977 var det et nært forhold mellom Somalia og Sovjetunionen. Men da sovjeterne ved utbruddet av krigen valgte å støtte militærregimet i Etiopia fremfor Somalia, etablerte Somalia nære forbindelser med USA, som blant annet overtok den sovjetiskbygde flåtebasen i Berbera.

Konflikten mellom Somalia og Etiopia, støttet av henholdsvis USA og Sovjetunionen, fikk også en internasjonal tilleggsdimensjon ved at kubanske styrker ble satt inn mot den somaliske invasjonshæren i Ogaden, som dermed ble slått tilbake. Motsetningene mellom Somalia og Etiopia medførte også at de to statene støttet geriljagrupper i det annet land – og derved ble engasjert i det annet lands borgerkriger.

Forholdet til Kenya har tradisjonelt vært godt, til tross for en betydelig somalisk minoritet i Kenya. Under borgerkrigen var det periodevis spent ved grensen, som Kenya ved flere anledninger stengte – blant annet for å stanse strømmen av flyktninger. Motsetningen mellom Eritrea og Etiopia på slutten av 1990-årene førte til at begge land søkte allianser blant klangrupper og militser i Somalia, som ledd i posisjoneringen overfor motstanderen. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. november 2013 skrev Johanna Gjedrem

Skriver oppgave om Somalia under kolonitiden og lurer på hvilke land/folkegrupper som går under somalisktalende?

18. november 2013 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,

Takk for spørsmål. Du kan kanskje finne mer informasjon om dette i artikkelen vår om somali og Somalias befolkning?

http://snl.no/somali%2Ffolk

http://snl.no/Somalias_befolkning



Lykke til med oppgaven!



Med vennlig hilsen

Marte Ericsson Ryste

Redaksjonen

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.