Etter ti års borgerkrig begynte en lengre prosess i retning av å etablere et nytt legitimt styre i Somalia, med en anerkjent nasjonalforsamling og regjering. Mer enn ti fredskonferanser ble avholdt på 1990-tallet, uten å føre fram til fred. En konferanse i 2000 førte til en periode med overgangsstyre, fram til en ny føderal grunnlov i 2012.
I 1999 inngikk fem fraksjonsledere en avtale om felles administrasjon av Mogadishu og områdene rundt. En nasjonal forsoningskonferanse ble avholdt i 2000, og en midlertidig nasjonalforsamling ble opprettet. Den valgte Abdulkassim Salat Hassan som Somalias president. Stridigheter fortsatte, og en ny fredsavtale ble inngått, etter en ny forhandlingsrunde, i 2002.
I 2003 ble partene enige om en overgangsregjering og en utvidet nasjonalforsamling. Enda en ny fredsavtale ble inngått i 2004, og for første gang siden 1991 fikk Somalia en anerkjent nasjonalforsamling, statssjef og regjering. Parlamentets 275 seter ble for delt mellom de ulike klanene, som utpekte sine delegater. Abdullahi Yusuf Ahmed ble valgt til president. Flere militsledere motsatte seg avtalen, med fortsatt ustabilitet som følge. Nasjonalforsamling og regjering hadde ikke kontroll over landet, og møttes først i Kenya. I 2006 møttes parlamentet for første gang i Somalia, i Baidoa vest i landet.
Det nye statsapparatet hadde ikke noen funksjonell sentral styring, og ingen regjeringshær. Krigshandlingene fortsatte, særlig i Mogadishu. Fraværet av en sentral myndighet førte til framveksten av en rekke militsgrupper som kontrollerte ulike deler av landet. I kjølvannet av terroranslagene mot mål i USA i 2001 var det frykt for at det lovløse Somalia kunne bli et nytt baseområde for internasjonal terrorisme. Dette har ikke skjedd, men en islamistisk terrorgruppe etter hvert tilknyttet al-Qaida vokste fram på midten av 2000-tallet: al-Shabaab.
Overgangsregjeringen hadde fortsatt ikke kontroll over hovedstaden og andre områder sør i landet – og hadde heller ikke noen maktmidler til å sikre seg kontroll. I 2006 tok den islamistiske grupperingen Islamic Courts Union (ICU) kontroll over store deler av det sørlige Somalia, og innførte sharia som lovpraksis. ICU var en sammenslutning av uavhengige shariadomstoler som på midten av 2000-tallet utfordret den somaliske overgangsregjeringen.
Overgangsregjeringen anmodet Etiopia om militær assistanse i et forsøk på etablere sin autoritet. Etiopiske styrker ble i 2004 satt inn mot ICU, og for å sikre mottaket av en fredsstyrke fra Den afrikanske union, African Union Mission in Somalia (AMISOM), fra 2007. Dette gjorde det mulig for somaliske myndigheter å reetablere seg i hovedstaden, fra Baidoa.
De afrikanske styrkene påførte ICU nederlag, og grupperingen ble splittet. Én av fraksjonene som reorganiserte seg og fortsatte kampen mot overgangsregjeringen var al-Shabab. Gruppen styrket sin stilling, og drev i 2009 de etiopiske styrkene tilbake fra det sørligste Somalia.
Som en del av reetableringen av sentral myndighet i Somalia har flere land bistått regjeringen med å bygge opp en nytt, nasjonalt forsvar, inklusive spesialstyrker for å bekjempe terrorgrupper. Dette inngår i en plan som flere land og organisasjoner har gått sammen om, for å erstatte AMISOM med somaliske styrker. USA har engasjert seg både i militære aksjoner mot al-Shabaab og i støtte til oppbyggingen av somaliske styrker. I 2018 hadde USA om lag 600 soldater i Somalia, og gjennomførte en rekke flyangrep mot al-Shabaab.
På 2000-tallet bidro manglende statlig styring til at det vokste fram piratvirksomhet mot skipstrafikk i Adenbukta, fra Somalia. Flere land gikk sammen i militære operasjoner mot denne virksomheten, og Norge deltok i to slike – Operation Atalanta (2009–2010) og Operation Ocean Shield (2011–2013) – med henholdsvis en fregatt og et maritimt overvåkingsfly.
Under fredsforhandlinger i Djibouti i 2008 inngikk regjerignen en avtale med opprørsgruppen Alliance for the Reliberation of Somalia (ARS) om at de etiopiske styrkene skulle trekkes ut, mot at ARS oppga sin væpnede kamp. AMISOM skulle bli stående som en stabiliserende faktor. ARS gikk inn i et utvidet parlament, og ARS-lederen Sheikh Sharif Sheikh Ahmed ble valgt til president. En konflikt mellom presidenten og parlamentets leder ble høsten 2011 løst gjennom en avtale inngått i Kampala, Uganda.
Den politiske overgangsprosessen, med etablering av demokratiske institusjoner, forutsatte en ny grunnlov. Denne fastsatte at Somalia skulle være en føderal stat, med sentrale myndigheter og selvstyrte delstater. Denne ordningen trådte i kraft i august 2012. Et føderalt parlament og en føderal regjering ble etablert; de første permanente statsinstitusjoner siden 1991. I september 2012 valgte parlamentet Hassan Sheikh Mohamud til Somalias nye president. I 2017 ble han etterfulgt av Mohamed Abdullahi Mohamed. Han utpekte norsk-somalieren Hassan Ali Khaire til statsminister. Khaire satt som statsminister til juli 2020, da han måtte gå av etter mistillit i parlamentet. Hassan Sheikh Mohamud ble på ny valgt til landets president i 2022.
Sikkerhetssituasjonen har forblitt et utfordring, og al-Shabaab er svekket, men ikke nedkjempet. Med internasjonal bistand blir det statlige sikkerhetsapparatet styrket, inklusive gjenoppbygging av den nasjonale hæren, Somali National Army (SNA). Med det føderalse systemet finnes det militære forsvarsstyrker også på statsnivå. Mandatet til AMISOM ble forlenget i 2018, men med en liten styrkereduksjon til i underkant av 20 000 i 2019. FNs sikkerhetsråd har forutsatt at de somaliske styrkene skal ha overtatt hovedansvaret for landets sikkerhet innen utgangen av 2021.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.