Knut Håkonsson

Etter faren Håkon Galens død i 1214 flyttet moren Kristin, som var svensk, tilbake til Götaland. Her vokste Knut opp, og Kristin ble gift med Eskil lagmann, en brorsønn av jarlen Birger Brosa.

Moren Kristin hadde store ambisjoner for Knut, som etter tronfølgeavtalen mellom kong Inge Bårdsson og Håkon Galen i 1212 skulle arve kongeverdigheten dersom Inge døde uten noen ektefødt sønn. Knut ble imidlertid ikke konge ved Inges død i 1217, det ble i stedet Håkon Håkonsson.

Sommeren 1226 kom det bud til Götaland fra både ribbunger og birkebeinere. Ribbungene bad om at junker Knut skulle bli deres nye fører etter at Sigurd Ribbung var død. De sa at landet ville ligge åpent for ham dersom han ville følge med dem tilbake til Norge. Fru Kristin festet tiltro til det de sa og overlot sin sønn til ribbungene.

Ved kong Sigurds død holdt hans menn hele Opplandene og de nordlige deler av Viken, og Knut ble tatt til konge både på Romerike og i Oslo. Men i Viken nektet folk å gå under en utenlandsk høvding, så for å opprettholde stillingen måtte Knut seire på slagmarken. Men det begynte med nederlag, og slik fortsatte det stort sett gjennom hele hans tid som ribbungenes konge.

Kontrasten til hans forgjenger Sigurd var stor når det gjaldt militær suksess, og forskjellen ble underbygd av andre markerte endringer etter kongeskiftet. Knut oppholdt seg vel så mye i Götaland og tilgrensende områder som på Opplandene, og «gøter» ble nå synonymt med «ribbunger». Dette medførte at den nære tilknytningen til opplandsfylkene for en stor del ble brutt, og det hjalp heller ikke at Knut fòr hardt frem mot lokalbefolkningen. Alt dette var med på å distansere flokken fra bondesamfunnet. Utenlandsk støtte og profesjonelle hærmenn var heller ikke tilstrekkelig dersom en over tid skulle fremstå som en reell utfordrer til makten. Sommeren 1227 bad derfor Knut om forlik med Håkon Håkonsson. Det siste store opprøret mot birkebeinerkongedømmet var over.

Etter forliket med Håkon ble Knut tildelt halve Ryfylke og halvparten av Sogn (etter 1240 også fire fylker i Trondheimen og Namdalen), og han ble gift med en av Skule jarls døtre. Etter hustruens død fem år senere ble det imidlertid slutt på vennskapet mellom Knut og jarlen. Knut klaget på delingen av landet, og mente Skule hadde for mye og han selv for lite. I 1239 avslo han Skules tilbud om jarlsnavn, men mottok det av kong Håkon og ble kongens militære leder på Østlandet. Men heller ikke denne gang kunne Knut vise til militær fremgang under sitt merke.

Fra 1240-årene ble Knut jarl ved høytidelige anledninger regnet som den fornemste mann i riket nest etter kongene, men han spilte neppe noen sentral politisk rolle. Ved Magnus Lagabøtes kroning i september 1261 bar Knut jarl kronen. Han var da svært syk og ble støttet av to stallarer. Han døde senere på høsten, og kong Håkon gav ham en staselig gravferd som det sømmet seg for hans rang.

Håkon Håkonssons saga sier dette om ham: «Knut jarl var en ridderlig mann på alle måter, en god klerk, gavmild på gods, høy av vekst og hadde et vakkert utseende. Han var voldsom til å drikke, og det var årsaken til hans vanhelse».

• Norge i høymiddelalderen
• ribbunger

• H. Koht: biografi i NBL1, bind 7, 1936
• K. Arstad: «Ribbungopprør, riksenhet og enekongedømme», i Collegium medievale nr. 1/1995, s. 63–90
• K. Arstad: biografi i NBL2
• Sturlunga saga, oversatt av K. Kaalund, Kristiania/København 1904, s. 137–141
• Sagaen om baglere og birkebeiner, oversatt av F. Hødnebø, i Norges kongesagaer, bind 3, 1979
• Håkon Håkonssons saga, oversatt av F. Hødnebø, i Norges kongesagaer, bind 4, 1979