Sør-Sudan er verdens yngste stat. Som de fleste afrikanske stater er Sør-Sudan formet gjennom krigen for selvstyre i tiårene etter at det moderne Sudan ble selvstendig i 1956. Sør-Sudan ble selv en selvstendig republikk først i 2011. 

Det er et stort antall ulike folkeslag i Sør-Sudan, hvert med sin kultur og historie, ofte nært beslektet med folk i andre stater i denne del av Afrika. Mange av de folk som i dag finnes i Sør-Sudan innvandret i perioden 15. til 19. århundre, og landets eldste historie er således knyttet også til folk og områder som i dag til dels finnes i andre av det moderne Afrikas stater, så som Uganda og Kenya, samt Etiopia. Historien til disse er til dels mangelfullt dokumentert, og kjennskapen til områdets eldre historie baserer seg særlig på lingvistikk.

I området som utgjør dagens statsdannelse Sør-Sudan fantes ingen kjente statsdannelser i førkolonial tid. Området var befolket av folkeslag i organiserte samfunn, uten tydelige stater. Sør-Sudan ble kulturelt og politisk påvirket både sørfra og nordfra; fra oldtiden særlig fra Egypt, i nyere tid også av islam. Denne innflytelsen fulgte framfor alt Nilen, men satte sitt sterkeste preg på de nordligere delene av det senere Sudan, mindre så langt sør som i dagens Sør-Sudan. Det store sumpområdet Sudd, dannet av Hvite Nil sør for Sudans hovedstad Khartoum var én av flere geografiske barrièrer som begrenset kontakten mellom nord og sør i det som ble én stat, Sudan.

De sørlige delene av Sudan kom derfor aldri under verken nubisk, egyptisk eller muslimsk innflytelse. I nyere tid ble området snarere influert av kristen misjon, sørøstfra - og dette ble en kulturell skillelinje som i moderne tid bidro til at Sudan til slutt gikk i oppløsning som én statsdannelse.

Migrasjon nordfra førte flere folkeslag til det sørlige Sudan, bl.a. Bahr al-Ghazal-folket og flere nilotiske folk, hvorav den største gruppen i dag er dinkaene (Jieng). En av statsdannelsene i sør var det nilotiske Shilluk, som fikk sin storhetstid fra ca. 1500, etter å ha drevet Funj bort fra sitt område. I krigen mot Funj inngikk Shilluk allianser med Fur, og med Funj-dynastiets nederlag inntraff en periode med stabilitet og fred. Denne ble brutt da Jieng-folket invaderte sørlige deler av Funj fra ca. 1630, og endret maktbalansen, med den følge at Shilluk og Fur igjen samlet seg i krig, mot det ekspansive dinkaene, som ble drevet østover mot Etiopia.

Til tross for militær motstand mot den egyptiske invasjonen ble Shilluks grenser fra 1821 presset sørover, og staten svekket. Shillukene gikk på 1870-tallet til opprør mot innføring av tvangsarbeid på de nye bomullsplantasjene. Folket er fortsatt den tredje største etniske gruppe i Sør-Sudan, med en tradisjonell konge. Sør for Shilluk fantes bl.a. Azande-folket. Et sterkt politisk system bidrog til at Azande klarte å motstå den omfattende slavehandelen.

Nord-Sudan ble fra 1820 erobret av det osmanske Egypt, og det nilotiske Sudan ble innlemmet i det egyptiske riket under Muhammad Ali. For Sør-Sudan innebar dette framfor alt at området ble plyndret, bl.a. for slaver. Med britisk støtte ble egyptisk hegemoni gradvis etablert også over Sør-Sudan, og den egyptiske erobringen medførte at Sudan mot slutten av 1800-tallet for første gang var samlet til en moderne statsenhet. Fra 1899 inngikk Sør-Sudan i det kondominat som Egypt og Storbritannia etablerte over Sudan. Mens de arabiske lederne i Nord-Sudan sluttet opp om ordningen, etter at britene hadde vunnet slaget ved Omdurman i 1898, var det motstand mot kolonistyret i sør.

Flere folk motsatte seg fremmedstyre, enten det var representert ved briter eller arabere. I nord førte presset for selvstendighet til at en lovgivende forsamling ble opprettet i 1948. Der var bare 13 av 75 medlemmer som kom fra Sør-Sudan. Denne etterfulgte et styringsråd, som først ble opprettet kun med deltakelse fra nord, fra 1947 med representanter fra sør. Arabisk ble valgt som forsamlingens arbeidsspråk, hvilket bidro til det kulturelle skillet mellom landsdelene, og til misnøye i sør, hvor engelsk ble brukt som hovedspråk i administrasjon og utdanning.

Den moderne statsdannelsen Sudan ble formet under egyptisk og britisk styre i kolonitiden (1898–1956), med egne administrasjoner for henholdsvis den nordlige og sørlige delen, som i praksis ble styrt som to separate kolonier. Sør-Sudan var lite integrert i moderniseringen av Sudan, og like som den geografiske avstanden mellom nord og sør var stor, var de kulturelle skillelinjene betydelige. Mens Nord-Sudan raskt tilpasset seg det egyptisk-britiske styret, var motstanden større i Sør-Sudan; også dette bidro til en mindre grad av modernisering i sør, hvor mer innsats gikk med på å styre området. Regjeringen investerte lite i utdanning i sør, og overlot den hovedsakelig til religiøse institusjoner. Etter selvstendigheten ble offentlige stillinger i stor utstrekning bekledd av muslimer fra nord.

Det britiske kolonistyret førte ulik politikk i de to landsdelene, og begrenset kontakten mellom dem, blant annet med tanke på å la Sør-Sudan inngå i Britisk Øst-Afrika snarere enn Midtøsten. Ikke minst bidrog den britiske politikk for Sør-Sudan fra 1930 til skillet; den innebar at sør skulle utvikles etter "afrikanske", og ikke "arabiske", retningslinjer, og indirekte styre gjennom tradisjonelle ledere ble innført. Britisk kolonialisme bidrog videre til skillet gjennom utbredelsen av kristendom, gjennom misjonering.

Da den britiske kolonimakten 1945 foretok en vurdering av hvilken del av imperiet det sørlige Sudan mest naturlig skulle knyttes til, ble anbefalingen imidlertid Nord-Afrika og Midtøsten, vesentlig pga. forbindelseslinjen Nilen representerte. Resultatet av den såkalte Juba-konferansen, avholdt i den daværende Ekvatorialprovinsen av den britiske koloniadministrasjonen i juni 1947, med både britiske og sudanske delegater, var at de to delene av Sudan skulle knyttes tettere sammen, og styres som en enhet. Derved ble Sudan forent, men med skepsis fra de sørsudanske representantene ble samtidig kimen til framtidig konflikt - og løsrivelse - skapt. Fortsatt ble ikke Sør-Sudan reelt integrert som en likeverdig del av Sudan.

Framveksten av sudansk nasjonalisme etter første verdenskrig var vesentlig et fenomen knyttet til den i hovedsak arabiske delen av Sudan, dvs. nord, hvor det ble dannet flere politiske grupper som hadde selvstendighet som mål. En ny anglo-egyptisk avtale i 1953 ga Sudan indre selvstyre, med tilbaketrekking av alle egyptiske og britiske styrker. Sør-Sudan var ikke inkludert i avtalen; her innebar overgangen til selvstyre, selvstendighet og samling under én sentral politisk ledelse derfor tiltagende underleggelse under Nord-Sudan. Under Juba-konferansen om Sør-Sudans fremtid i 1945, gikk den politiske eliten i sør inn for selvstendighet for Sudan, men forutsatte en føderal struktur, og at den sørlige delen på et senere tidspunkt kunne velge full selvstendighet. Det var i prinsippet de samme forutsetninger som ble lagt til grunn for fredsavtalen 50 år senere.

Sør-Sudan deltok i den sudanske kampen for selvstendighet fra britisk kolonistyre, som like fullt i hovedsak ble drevet i nord. En ny anglo-egyptisk avtale i 1953 ga Sudan indre selvstyre for tre år. De første valgene ble holdt i 1953, og representanter fra Sør-Sudan ble med i den nye regjeringen dannet av Ismail al-Azhari i 1954.

I sør fikk Liberal Party størst oppslutning; det gikk inn for en føderal statsskikk med en føderal regjering og separate stater i de to landsdelene. Valget ble imidlertid vunnet av National Unionist Party (NUP), som tok til orde for ikke kun et forent Sudan, men sammenslåing med Egypt, som ytterligere ville ha forsterket arabiseringen av Sudan. Misnøyen med tiltagende arabisering og marginalisering førte til den første militære motstand i sør: I august 1955 gikk enheter fra hæren stasjonert i Torit til opprør. Opprøret ble raskt slått ned, etter at britene fløy inn ca. 8000 soldater fra nord. Noen av opprørssoldatene slapp unna, og la grunnlaget for den senere motstandskampen.

Sudan ble selvstendig republikk fra 1. januar 1956, og Sør-Sudan ble en integrert landsdel. I Sør-Sudan ble dette starten på en politisk kamp for selvstyre som først ble avsluttet men oppnåelsen av selvstendighet i 2011.

I det sudanske parlamentet, blant annet i grunnlovsdiskusjoner, fremmet representanter fra sør fortsatt en føderal løsning. Uklarhet om den politiske utvikling ble utnyttet av de militære til å gripe makten, først i 1958, senere ved flere anledninger. 1958 tok hærsjefen, general Ibrahim Abboud, makten i et militærkupp, som også fikk betydning for Sør-Sudan, hvor arabisk ble innført som utdanningsspråk og islam fremmet - for å fremme sudansk enhet, på bekostning av sørsudansk identitet.

Byråkrater fra nord ble satt inn i sentrale administrative stillinger, og kristne misjonærer, som hadde vært sentrale blant annet i å tilby utdanning i landsdelen, ble utvist fra 1962. Frigjøringskampen fikk næring fra denne utviklingen, som blant annet ga seg utslag i en streik i skolene og demonstrasjoner i sør i 1962; skoleungdom flyktet ut av landet. I 1963 startet den væpnede motstandskampen for alvor, som regjeringen i Khartoum svarte på med økt undertrykking.

Holdningen i sør var delt mellom dem som søkte full selvstendighet og de som ønsket selvstyre innenfor ett Sudan. Til dem som søkte selvstendighet var de første organiserte politiske og militære grupperinger i Sør-Sudan, med Sudan African Closed Districts Union (SACDU), dannet i eksil i 1962 og en militær gren kjent som Anyanya etablert i 1963, og som tok opp kampen for løsrivelse. Partiet endret navn til Sudan African National Union (SANU) i 1963, og etablerte egen regjering, Nile Provisional Government (NPG), som ledet an i frigjøringskampen. Etter splittelser i SANU, ble Southern Sudan Liberation Movement (SSLM) dannet i 1967, ledet av Joseph Oduho, som også var øverstkommanderende for Anyanya.

SSLM deltok i forhandlingene 1971, som i februar 1972 førte til den såkalte Addis Abeba-overenskomsten, som endte den første runde borgerkrig i Sudan, frigjøringskrig i Sør-Sudan. Addis-avtalen innrømmet Sør-Sudan lokalt selvstyre; de tre regionene fikk autonomi som én region, med en egen folkeforsamling i Juba; valg ble avholdt i 1973. Den påfølgende stabiliteten muliggjorde innsats for økonomisk og sosial utvikling i sør. Blant annet iverksatte Kirkens Nødhjelp, med offentlig norsk støtte, et storstilt utviklingsprogram i Sør-Sudan - som senere måtte oppgis da krigen på nytt brøt ut.

Opplevelse av fortsatt marginalisering og motstand fra Khartoum, hvor islamisering av politikk og samfunnsliv fortsatte, førte til at frigjøringskampen ble gjenopptatt med militære midler i mai 1983, gjennom Sudanese People's Liberation Movement (SPLM) og Sudanese People's Liberation Army (SPLA), begge ledet av oberst John Garang de Mabior, som forble dens leder til sin død i 2005. Islamiseringen av Sudan under militærregimet til Gaafar Muhammad Nimeiri, som grep makten i et kupp i 1969, og en opplevd diskriminering av sør, bidro til sporadisk militær motstand også før 1983. Utnyttingen av Sør-Sudans naturressurser, blant annet bygging av Jonglei-kanalen for å bedre utnyttelsen av vannet fra Nilen og utvinning av olje, bidro til at motsetningene blusset opp igjen.

Krigen brøt ut igjen da en hærbataljon stasjonert i Bor gjorde opprør, og søkte tilflukt i Etiopia. Flere fulgte etter, og SPLA organiserte sin motstandskamp derfra. Bakgrunnen for at krigen ble gjenopptatt var ikke minst innføring av shari'a-lovgivning også i sør, samt en inndeling av Sør-Sudan i tre provinser, som i realiteten innebar at fredsavtalen fra 1972 var brutt. Det sudanske regimet svarte på opprøret i sør med omfattende militære angrep, som i vesentlig grad ble rettet mot sivilbefolkningen, ved å ødelegge avlinger, forhindre matforsyninger, og fordrive folk fra sine hjem. Kombinert med tørke, blant annet i 1984-85, førte dette til utstrakt tørke og sosial nød i store deler av Sør-Sudan.

Krigen i Sør-Sudan var i 1980- og 1990-årene den verste av Afrikas konflikter. Begge parter ble anklaget for å stå bak grove brudd på menneskerettighetene, og både regjeringen og SPLA er beskyldt for å tvangsrekruttere soldater, deriblant barn. Krigen bidrog også til hungerkatastrofer sør i landet, som har vært en ytterligere årsak til at rundt 4,5 millioner mennesker ble internt fordrevet i slutten av 1990-årene; ytterligere én million flyktet til nabolandene. Det er antatt at rundt to millioner mennesker mistet livet som følge av krigen, som krevde storstilt humanitær innsats. Denne ble i vesentlig grad forhindret av Sudans regjering, og hjelpen til Sør-Sudan måtte i hovedsak tas inn fra Kenya, blant annet gjennom FNs nødhjelpsoperasjon 'Lifeline Sudan'.

Kravet til SPLM/SPLA var fra starten utstrakt selvstyre i et forent Sudan, alternativt selvstendighet for Sør-Sudan. SPLA gikk deretter lenger enn Anyanya, og tok til orde for frigjøring av hele landet, for et nytt Sudan, uten diskriminering basert på rase, etnisitet, religion eller kulturell bakgrunn. Derved fikk bevegelsen med seg også andre grupper, blant annet i det sentrale og østlige Sudan, i kamp mot sentralmakten.

Frigjøringskrigen ble også preget av interne stridigheter i Sør-Sudan, som også ga seg utslag i militære sammenstøt mellom ulike grupperinger, og utfordret Garangs lederskap, og hans politikk for et fortsatt forent, men sekulært og demokratisk Sudan, med like muligheter for alle regioner. I 1991 ble SPLA splittet i to fraksjoner, dels etter etniske linjer, hvor SPLA, ledet av Garang, sto sterkest blant dinkaene, mens utbryterne, ledet av Riek Machar, sikret seg oppslutning blant nuerne; Machar var tilhenger av sørsudansk selvstendighet. Samme år ble SPLA svekket ved at Etiopias militærjunta ble styrtet; opprørerne i Sudan ble støttet av Etiopia, men Sudan støttet den eritreiske frigjøringsbevegelsen som kjempet mot Etiopia.

SPLA ble svekket til 1997, da bevegelsen igjen styrket sin militære posisjon. Ytterligere splittelser fant sted i 1990-årene, og enkelte opposisjonsgrupper, blant annet South Sudan Independence Movement (SSIM), inngikk i 1997 separate fredsavtaler med regjeringen. Mens de sørsudanske fraksjonene kom fram til fredsavtaler seg imellom, og mye av den interne kampen ble avsluttet per 1995, ble krigen mot nord trappet opp etter at regjeringen i 1995 erklærte hellig krig, jihad, mot opprørerne i Sør-Sudan. På tross av flere offensiver lyktes det ikke regjeringsstyrkene å slå SPLA.

Fredsforhandlingene om Sør-Sudan tok til i 2002; først i 2005 ble det etter internasjonal mekling inngått en fredsavtale (Comprehensive Peace Agreement, CPA), med flere avtaler og protokoller undertegnet over en lengre periode. Forhandlinger ble ledet av den regionale organisasjonen Intergovernmental Authority on Development (IGAD); Norge og USA spilte også en sentral rolle. Som en del av prosessen ble en uavhengig observatørgruppe med forankring i USA, Civilian Protection Monitoring Team (CPMT), satt inn 2002, i henhold til en avtale mellom partene om beskyttelse av sivile.

Deretter (2003) satte IGAD inn en internasjonal gruppe, Verification and Monitoring Team (VMT), som dels overtok oppgavene etter CPMT. En gruppe på 12 land, koordinert av Sveits og med deltakelse fra Norge - den såkalte Friends of the Nuba Mountains-konstellasjonen - sto bak en overvåkingsmekanisme i Nuba-fjellene: Joint Military Commission (JMC) - som også var del av fredsprosessen for Sør-Sudan. JMC besto av utenlandske observatører, samt militært personell fra de to partene - under ledelsene av den norske brigaderen Jan-Erik Wilhelmsen. Gruppen hadde som oppgave å overvåke den separate fredsavtalen om Nuba-fjellene, inngått mellom Sudans regjering og SPLM i januar 2002. I 2005 overdro JMC sine oppgaver til FN-styrken United Nations Mission in Sudan (UNMIS).

I mai 2004 ble flere avtaler mellom regjeringen og SPLM inngått i Naivasha, Kenya, basert på den såkalte Machakos-protokollen, som i 2002 ble inngått mellom regjeringen og SPLM. Avtalene omfatter flere områder, herunder sikkerhet, fordeling av makt såvel som naturressurser, og konfliktene i Abyei-distriktet, Sør-Kordofan og Blånil-statene. På grunnlag av disse ble en fullstendig fredsavtale med permanent våpenhvile (CPA) inngått; endelig undertegnet 9. januar 2005. Avtalen omfatter en rekke forhold, hvor det viktigste er autonomi for Sør-Sudan i seks år, hvoretter det skulle avholdes en folkeavstemning om regionens fremtid, med løsrivelse og egen statsdannelse som ett alternativ. Som følge av avtalen fikk Sør-Sudan sin egen regjering og egen president, med hovedsete i Juba. John Garang ble den første president i det autonome Sør-Sudan, og samtidig visepresident i Sudan. Etter at han omkom i en helikopterulykke i juli 2005, ble hans posisjon overtatt av Salva Kiir Mayardit.

Ved siden av politisk makt, har Sudans store oljeforekomster spilt en betydelig rolle i fredsprosessen: både sentralmyndighetene i Khartoum og regional-regjeringen i Juba i sør er avhengig av inntektene fra eksporten av olje, som de etter avtalen i 2005, på hver sin kant, blant annet brukte til å bygge opp sine respektive væpnede styrker. Opposisjonelle i øst og nord har stilt krav om at større deler av de oljebaserte inntektene skal tilfalle utviklingsformål i disse områdene. Et sentralt underliggende forhold ved avtalen var at den skulle bidra til en slutt på marginaliseringen av Sør-Sudan samt åpne for økte ressurser også til andre marginaliserte områder av landet, finansiert gjennom inntekter fra oljeeksporten. Et forslag til demarkasjon av grensen mellom nord og sør ble fremlagt i 2008.

I henhold til fredsavtalen skulle styrker fra Sudans hær trekke seg ut av Sør-Sudan, og et forent forsvar bygges opp, parallelt med en reduksjon i antall soldater på begge sider; et FN-støttet avvæpningsprogram som omfattet 180 000 soldater ble igangsatt i 2009. Samtidig beholdt – og styrket – SPLM sin militære gren SPLA som statens eget forsvar, og begge sider rustet opp. Et alvorlig brudd på våpenhvilen fant sted i november 2006, da det brøt ut kamper mellom SPLA og regjeringsstøttet milits ved byen Malakal. Fredsslutningen gjennomgikk en ny kritisk fase da SPLM i oktober-desember 2007 gikk ut av sentralregjeringen, idet partiet anså at fredsavtalen ikke ble overholdt, blant annet ved at regjeringssoldater fra nord ikke var trukket ut av oljefeltene i sør. Freden var videre under press som følge av kamper om Abyei i mai 2008.

Nye kamper fulgte i Abyei, også etter at Sør-Sudan ble etablert som selvstendig stat, og en egen FN-operasjon ble satt inn der i 2011: United Nations Interim Security Force in Abyei (UNIFSA). Med bakgrunn i fredsavtalen vedtok FNs sikkerhetsråd 2005 å etablere en militær styrke for å overvåke fredsavtalen, UNMIS, med deltakelse også fra Norge. Forut for denne ble en politisk delegasjon, United Nations Advance Mission in the Sudan (UNAMIS), etablert i 2004 for å forberede den militære innsatsen.

I 2008 avholdt SPLM sin andre nasjonale kongress i Juba, hvor Salva Kiir ble valgt til partiets leder; den første kongressen ble holdt i 1994. Våpenhvilen - og den underliggende intensjonen om å videreutvikle ett Sudan - var nært knyttet til SPLM-lederen Garang, og det er etter hans død påpekt mindre vilje til å søke en slik løsning, ikke minst i Sør-Sudan.

En sørsudansk regjering ble etablert i oktober 2005, som en overgangsordning i påvente av en formell avklaring på Sør-Sudans fremtid. Denne vedtok den midlertidige grunnloven som trådte i kraft fra desember. I tråd med våpenhvileavtalen ble en folkeavstemning om Sør-Sudan fremtid avholdt 7. februar 2011. Med en deltakelse på 97,6 % av de stemmeberettigede, ga avstemningen et flertall på 98,8 % for løsrivelse. Sør-Sudan ble deretter selvstendig stat 9. juli 2011, og opptatt i FN i september. Sudan aksepterte avstemningen, og godkjente løsrivelsen.

Forholdet mellom de to statene innebar like fullt en viss spenning, understreket ved at regjeringen i Sør-Sudan i mars avbrøt samtalene med Sudan, og beskyldte regjeringen der for å planlegge et kupp i sør. Etter selvstendigheten gjenstår flere uavklarte spørsmål, herunder grensedragning og fremtiden til Abyei; sistnevnte situasjon ble sommeren 2011 ytterligere militarisert etter at sudanske styrker inntok området, og en egen FN-styrke, United Nations Interim Security Force in Abyei (UNISFA), ble satt inn. Situasjonen i Abyei er en potensiell kime til konflikt mellom de to Sudan-statene. Partene ble i juni 2011 enige om å etablere en demilitarisert sone på ti kilometers dybde, på hver side av grenselinjen, etablert etter mekling fra Afrikanske Union, under ledelse av Sør-Afrikas tidligere president Thabo Mbeki.

Flere økonomiske anliggender var ved selvstendigheten også uavklart, herunder fordeling av oljeinntekter og gjeld, likeledes spørsmål om statsborgerskap i hhv. Sudan og Sør-Sudan. Ved splittelsen, endte anslagsvis en firedel av den gamle statens samlede befolkning i Sør-Sudan, som utgjør rundt en tredel av samlet landareal; opp mot 80 % av de kjente oljereservene finnes i Sør-Sudan.

Siden desember 2013 har landet vært rammet av en borgerkrig utløst av en konflikt mellom president Salva Kiir Mayardit og visepresident Riek Machar.

I 2017 erklærte FN hungersnød i Sør-Sudan som følge av den pågående borgerkrigen.

Norge har gjennom en årrekke engasjert seg i konflikten i Sudan; politisk og diplomatisk, med nødhjelp og utviklingshjelp. Norske myndigheter spilte en sentral rolle i fredsprosessen i Sudan på 2000-tallet, og framforhandlingen av fredsavtalen i 2005. Denne ble deretter støttet av Norge gjennom økonomiske bidrag, samt deltakelse i FN-styrken UNMIS; etter Sør-Sudans selvstendighet videreførte Norge det militære bidraget til United Nations Mission in the Republic of South Sudan (UNMISS). Norsk bistand til Sudan, tilbake fra 1970-årene, har vesentlig gått til den sørlige del av landet, og fram til fredsavtalen 2005 vesentlig gjennom frivillige organisasjoner. På 1970-tallet drev Kirkens Nødhjelp et omfattende utviklingsprosjekt i Sør-Sudan, som så ble stanset av krigen.

Fra 1980-tallet har Norsk Folkehjelp vært en av de mest aktive ikke-statlige aktører i landsdelen, også internasjonalt sett. Organisasjonens innsats ble spesielt framholdt under selvstendighetsfeiringen. Særlig fra 2005 har Norge vært en av de største bistandsyterne til Sør-Sudan, bl.a. innen utvikling av nasjonale institusjoner, og med generalkonsulat (senere ambassade) i Juba. Den norske Støttegruppe for fred i Sudan ble stiftet av engasjerte privatpersoner 1993. I september 2011 ble en av de sivile lederne for frigjøringskampen i Sør-Sudan, biskop Paride Taban, tildelt Strømmestiftelsens frivillighetspris for sin innsats.

Den norske diplomaten Tom Vraalsen ble 2005 utpekt av Sudans president til å lede en internasjonal fredskommisjon i Sudan, med oppgave å overvåke fredsavtalen for Sør-Sudan, samt følge utviklingen i Darfur. Vraalsen ble 2008 etterfulgt av sir Derek Plumbly fra Storbritannia. Fra norsk side var også daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson sentral i forhandlingene; i 2011 ble hun utnevnt til FNs øverste leder i Sør-Sudan, et verv hun hadde til 2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. februar 2013 skrev Nils Ola Kvam

"I nord førte presset for selvstendighet til at en lovgivende forsamling ble opprettet 1948. Denne etterfulgte et styringsråd, som først ble opprettet kun med deltakelse fra nord, fra 1947 med representanter fra sør." Ble de sørlige medlemmene med før forsamlingen ble opprettet?

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.