Sør-Sudans historie

Etter seieren over mahdiens styrker i slaget ved Omdurman 1898 delte Storbritannia og Egypt formelt kontrollen over Sudan (Anglo-egyptisk Sudan). Reelt ble landet en britisk koloni. Samtidig tegning i Leipziger Illustrierte Zeitung.

Av /NTB Scanpix ※.
To shilluker ved byen Malakal i 1936.
Av /G. Eric and Edith Matson Photograph Collection.
Menn tilhørende folkegruppen dinka, foto fra Kodok i Sør-Sudan omkring 1912.
Av .
Aturwic ved Fashoda var det tradisjonelle setet til kongene av Shilluk. Slik så residensen ut da den britiske etnologen Charles Seligman besøkte området i 1910.

Det var ingen kjente statsdannelser i dagens Sør-Sudan i førkolonial tid, og landets historie før 1500 er nesten ukjent. Fra 1800-tallet var både Nord- og Sør-Sudan okkupert av Egypt, og fra 1899 inngikk Sør-Sudan i det kondominat som Egypt og Storbritannia etablerte over Sudan.

Som de fleste afrikanske stater er Sør-Sudan formet gjennom krigen for selvstyre i tiårene etter at det moderne Sudan ble selvstendig i 1956. Sør-Sudan ble en selvstendig republikk først i 2011.

Eldre historie

Det er et stort antall ulike folkeslag i Sør-Sudan, hvert med sin kultur og historie, ofte nært beslektet med folk i andre stater i denne delen av Afrika. Mange av de folkene som i dag finnes i Sør-Sudan innvandret i perioden 15. til 19. århundre, og landets eldste historie er således knyttet også til folk og områder som i dag til dels finnes i andre av det moderne Afrikas stater, så som Uganda og Kenya, samt Etiopia. Historien til disse er til dels mangelfullt dokumentert, og kjennskapen til områdets eldre historie baserer seg særlig på lingvistikk.

I området som utgjør dagens Sør-Sudan fantes ingen kjente statsdannelser i før-kolonial tid. Området var befolket av folkeslag i organiserte samfunn, uten tydelige stater. Sør-Sudan ble kulturelt og politisk påvirket både sørfra og nordfra. Det er lite vi vet om innflytelse fra oldtidens Egypt. Det er mest i nyere tid at vi ser påvirkning fra islam, gjennom politiske hendelser i Sudan. Slik innflytelse fulgte framfor alt Nilen, men satte sitt sterkeste preg på de nordligere delene av det senere Sudan, mindre så langt sør som i dagens Sør-Sudan. Det store sumpområdet Sudd, dannet av Hvite Nil sør for Sudans hovedstad Khartoum, var én av flere geografiske barrièrer som begrenset kontakten mellom nord og sør i det som ble én stat, Sudan.

Det er karakteristisk at den romerske keiseren Nero sendte en ekspedisjon som aldri klarte å komme gjennom Sudd. Området sør for Sudd forble upåvirket fra nord til lang senere i historien. De sørlige delene av Sudan kom derfor aldri sterkt under nubisk eller egyptisk innflytelse. Til og med i nyere tid ble området snarere influert av kristen misjon, sørøstfra – og dette ble en kulturell skillelinje mot det islamske nord, som i moderne tid bidro til at Sudan til slutt gikk i oppløsning som én statsdannelse.

Migrasjon nordfra førte flere folkeslag til det sørlige Sudan, blant annet Bahr al-Ghazal-folket og flere nilotiske folk, hvorav den største gruppen i dag er dinkaene (Jieng). Den etniske gruppen som er best dokumentert historisk er shillukene. De etablerte et kongedømme på vestbredden av Den hvite Nilen i dagens Sør-Sudan. Den første kongen var Nyikang eller Nyikango, som regjerte på 1500-tallet. Han er nå er en historisk helt for shillukene. Shillukene fikk sin storhetstid fra omkring 1500, etter å ha drevet Funj bort fra sitt område. I krigen mot Funj inngikk Shilluk allianser med Fur, og med Funj-dynastiets nederlag inntraff en periode med stabilitet og fred. Denne ble brutt da Jieng-folket invaderte sørlige deler av Funj fra rundt 1630 og endret maktbalansen, med den følge at Shilluk og Fur igjen samlet seg i krig, mot det ekspansive dinkaene, som ble drevet østover mot Etiopia.

Til tross for militær motstand mot den egyptiske invasjonen ble Shilluks grenser fra 1821 presset sørover, og staten svekket. Shillukene gikk på 1870-tallet til opprør mot innføring av tvangsarbeid på de nye bomullsplantasjene. Folket er fortsatt den tredje største etniske gruppen i Sør-Sudan, med en tradisjonell konge. Sør for Shilluk fantes blant annet Azande-folket. Et sterkt politisk system bidro til at Azande klarte å motstå den omfattende slavehandelen.

Kolonitid

Den tyrkisk-egyptiske okkupasjonstiden

Emin pasja ble i 1878 utnevnt til guvernør over den tyrkisk-egyptiske Ekvatorialprovinsen i dagens Sør-Sudan. Foto fra 1875.
Av .

Nord-Sudan ble fra 1820 erobret av det osmanske Egypt, og det nilotiske Sudan ble innlemmet i det egyptiske riket under Muhammad Ali. For Sør-Sudan innebar dette framfor alt at området ble plyndret, blant annet for slaver. Med britisk støtte ble egyptisk hegemoni gradvis etablert også over Sør-Sudan, og den egyptiske erobringen medførte at Sudan mot slutten av 1800-tallet for første gang var samlet til en moderne statsenhet.

Khedive Ismail styrte Sudan for Egypt fra 1863 til 1879. I hans regjeringstid ekspanderte Egypt sørover i områder som i dag utgjør Sør-Sudan. Allerede i 1863 gjenopprettet han Den hvite Nil-provinsen med Fashoda som hovedkvarter. Året etter etablerte Ismail et elvepoliti for å få bukt med slavehandelen, men uten å lykkes siden slavehandlerne i hovedsak opererte i områder sør for egyptisk kontroll. I 1869 ansatte Ismail derfor den berømte britiske oppdageren, Samuel Baker, for å annektere hele Nilvassdraget med tilhørende landområder, stoppe slavehandelen og etablere militærposter i hele det erobrete territoriet. Baker oppfylte bare delvis målene ved å opprette Ekvatorialprovinsen som strakte seg inn i dagens Uganda. I dette området fikk han også hindret slavehandlerne, og han opprettet militærposten Tawfiqiyah ved Sobats utløp i Den hvite Nilen.

Samtidig som Baker sloss mot slavehandlerne langs Bahr al-Jabal, den største tilførselselven til Den hvite Nilen, fortsatte handelen med mennesker på de store slettene ved Bahr al-Ghazal i vest. En av slavehandlerne der, Zobeir Rahma Mansur, var blitt så mektig at Khedive Ismail ikke kunne utfordre ham. Ismail utpekte heller Zobeir som guvernør for området i 1873, og territoriet hans ble kalt Bahr al-Ghazal-provinsen.

I 1874 overtok Charles Gordon som guvernør for Ekvatorialprovinsen. Gordon var ikke mer suksessfull enn Baker. Gordon presset derfor Khedive Ismail til å innsette ham som guvernørgeneral for hele Sudan for å få en slutt på slavehandelen, og Ismail ga etter i 1877. For å tekkes europeiske kreditorer underskrev Ismail samme år en avtale med Storbritannia om at slavehandelen skulle stoppes innen 1880, men de europeiske maktene overbeviste den osmanske sultanen om å avsette Ismail som visekonge (khedive) av Egypt i 1879.

I mellomtiden hadde Gordon hørt om den tysk-jødiske legen Eduard Schnitzer, som hadde kommet til Khartoum i desember 1875 under navnet Mehemet Emin. Gordon inviterte Emin til Ekvatoria for å bli øverste militærlege i provinsen. Han ble meget populær, og i 1878 utpekte Khedive Ismail ham som etterfølger til Gordon og ga ham tittelen bey. Som guvernør fikk Mehemet Emin tittelen Emin pasja og styrte Ekvatorialprovinsen til Mahdia-staten isolerte ham i 1883-1884. Han flyttet til Wadelai i dagens Uganda til han ble evakuert av Henry Morton Stanley i 1889.

Mellom Mahdia-staten og Fristaten Kongo

Områdene som i dag utgjør Sør-Sudan glapp ut av den tyrkisk-egyptiske okkupasjonen da Mahdien laget revolusjon i dagens Sudan i 1881 og etablerte en islamsk stat der. Den tyrkisk-egyptiske hovedstaden Khartoum falt i 1885.

Et år tidligere begynte erobringen av Sør-Sudan. Karam Allah Mohamed Kurqusawi var leder for 1500 ansar (som betyr hjelpere på arabisk), men klarte aldri å sette Ekvatoria under Mahdia-statens kontroll. En mulig årsak for at Mahdia-staten ikke prøvde å erobre Sør-Sudan var at befolkningen der støttet mahdistenes kamp mot egypterne og engelskmennene.

En mahdist militærpost ble etablert ved Rejaf, en region nær Juba, men Mahdia-staten hadde aldri effektiv kontroll sør for Fashoda. Rejaf var del av Lado-enklaven som i 1894 ble gitt av England til Fristaten Kongo for å kontrollere mahdistene, men når Belgias konge Leopold 2 prøvde å bruke Lado-enklaven for å erobre Sudan nordover, satt England slutt til avtalen og tok kontroll over Sør-Sudan fra 1899.

Det anglo-egyptiske kondominatet

Sør-sudansk soldat tilhørende de britiske styrkene, foto fra begynnelsen av 1900-tallet.
Av .

Fra 1899 inngikk Sør-Sudan i det kondominat som Egypt og Storbritannia etablerte over Sudan. Mens de arabiske lederne i Nord-Sudan sluttet opp om ordningen, etter at britene hadde vunnet slaget ved Omdurman i 1898, var det motstand mot kolonistyret i sør.

Storbritannia invaderte og okkuperte Egypt i 1882. Britene skjønte raskt at de måtte holde andre europeiske land unna Nilvassdraget for at ikke vannstrømmen fra Nilen skulle kunne saboteres. I 1896 sendte Frankrike en ekspedisjon fra Loango ved Atlanterhavskysten i dagens Republikken Kongo til Fashoda (i dag kalt Kodok) på Den hvite Nilen i dagens Sør-Sudan. Ekspedisjonen ble ledet av kaptein Jean-Baptiste Marchand, og målet var å bygge en demning på Nilen for å fravriste britenes kontroll over Egypt.

Britene bestemte seg for at den eneste måten å beskytte Nilen fra franskmennene på var å kontrollere Sudan. Horatio Herbert Kitchener, generalen for den anglo-egyptiske hæren, fikk derfor ordre om å invadere Sudan. Omdurman, hovedstaden i Mahdia-staten falt for de anglo-egyptiske styrkene 2. september 1898. Da hadde Marchand og den franske ekspedisjonen allerede nådd Fashoda hvor han hadde heist trikoloren og proklamert området som en fransk provins. Kitchener dro med en liten flotilla opp Den hvite Nilen til Fashoda, hvor han møtte Marchand 19. september 1898. De overlot til sine respektive regjeringer å komme til enighet om kontrollen over Nilen, og den såkalte Fashodakrisen var et faktum. Britene var klare til krig, men ikke franskmennene. De ble derfor enige om at den franske ekspansjonen østover i Afrika skulle stoppe ved vannskillet mellom Nilen og Kongo. Dette ble imidlertid starten på britenes kolonisering av dagens Sør-Sudan.

Britene begynte sin ekspansjon opp Bahr al-Ghazal i desember 1900. I løpet av våren okkuperte sudanske tropper under ledelse av britiske offiserer Mashra ar-Raqq, Wau, Tonj, Daym az-Zubayr, Shambe og Rumbek. Det administrative hovedkvarteret ble flyttet til Wau i 1901. Sør-sudanerne unnlot imidlertid å godkjenne Sudans regjering som deres nye overherre.

Flere folk motsatte seg fremmedstyre, enten det var representert ved briter eller arabere. I nord førte presset for selvstendighet til at en lovgivende forsamling ble opprettet i 1948. Der var bare 13 av 75 medlemmer som kom fra Sør-Sudan. Denne etterfulgte et styringsråd, som først ble opprettet kun med deltakelse fra nord, fra 1947 med representanter fra sør. Arabisk ble valgt som forsamlingens arbeidsspråk, hvilket bidro til det kulturelle skillet mellom landsdelene, og til misnøye i sør, hvor engelsk ble brukt som hovedspråk i administrasjon og utdanning.

Den moderne statsdannelsen Sudan ble formet under egyptisk og britisk styre i kolonitiden (1898–1956), med egne administrasjoner for henholdsvis den nordlige og sørlige delen, som i praksis ble styrt som to separate kolonier. Sør-Sudan var lite integrert i moderniseringen av Sudan, og like som den geografiske avstanden mellom nord og sør var stor, var de kulturelle skillelinjene betydelige. Mens Nord-Sudan raskt tilpasset seg det egyptisk-britiske styret, var motstanden større i Sør-Sudan; også dette bidro til en mindre grad av modernisering i sør, hvor mer innsats gikk med på å styre området. Regjeringen investerte lite i utdanning i sør, og overlot den hovedsakelig til religiøse institusjoner. Etter selvstendigheten ble offentlige stillinger i stor utstrekning bekledd av muslimer fra nord.

Det britiske kolonistyret førte ulik politikk i de to landsdelene, og begrenset kontakten mellom dem, blant annet med tanke på å la Sør-Sudan inngå i Britisk Øst-Afrika snarere enn Midtøsten. Ikke minst bidro den britiske politikk for Sør-Sudan fra 1930 til skillet; den innebar at sør skulle utvikles etter «afrikanske», og ikke «arabiske», retningslinjer, og indirekte styre gjennom tradisjonelle ledere ble innført. Britisk kolonialisme bidrog videre til skillet gjennom utbredelsen av kristendom, gjennom misjonering.

Da den britiske kolonimakten i 1945 foretok en vurdering av hvilken del av imperiet det sørlige Sudan mest naturlig skulle knyttes til, ble anbefalingen imidlertid Nord-Afrika og Midtøsten, vesentlig på grunn av forbindelseslinjen Nilen representerte. Resultatet av den såkalte Juba-konferansen, avholdt i den daværende Ekvatorialprovinsen av den britiske koloniadministrasjonen i juni 1947, med både britiske og sudanske delegater, var at de to delene av Sudan skulle knyttes tettere sammen, og styres som en enhet. Derved ble Sudan forent, men med skepsis fra de sørsudanske representantene ble samtidig kimen til framtidig konflikt – og løsrivelse – skapt. Fortsatt ble ikke Sør-Sudan reelt integrert som en likeverdig del av Sudan.

Framveksten av sudansk nasjonalisme etter første verdenskrig var vesentlig et fenomen knyttet til den i hovedsak arabiske delen av Sudan, det vil si nord, hvor det ble dannet flere politiske grupper som hadde selvstendighet som mål. En ny anglo-egyptisk avtale i 1953 ga Sudan indre selvstyre, med tilbaketrekking av alle egyptiske og britiske styrker. Sør-Sudan var ikke inkludert i avtalen; her innebar overgangen til selvstyre, selvstendighet og samling under én sentral politisk ledelse derfor tiltagende underleggelse under Nord-Sudan.

Under Juba-konferansen om Sør-Sudans fremtid i 1945, gikk den politiske eliten i sør inn for selvstendighet for Sudan, men forutsatte en føderal struktur, og at den sørlige delen på et senere tidspunkt kunne velge full selvstendighet. Det var i prinsippet de samme forutsetninger som ble lagt til grunn for fredsavtalen 50 år senere.

Frigjøringskamp

Sør-Sudan deltok i den sudanske kampen for selvstendighet fra britisk kolonistyre, som like fullt i hovedsak ble drevet i nord. En ny anglo-egyptisk avtale i 1953 ga Sudan indre selvstyre for tre år. De første valgene ble holdt i 1953, og representanter fra Sør-Sudan ble med i den nye regjeringen dannet av Ismail al-Azhari i 1954.

I sør fikk Liberal Party størst oppslutning; det gikk inn for en føderal statsskikk med en føderal regjering og separate stater i de to landsdelene. Valget ble imidlertid vunnet av National Unionist Party (NUP), som tok til orde for ikke kun et forent Sudan, men sammenslåing med Egypt, som ytterligere ville ha forsterket arabiseringen av Sudan. Misnøyen med tiltagende arabisering og marginalisering førte til den første militære motstand i sør: I august 1955 gikk enheter fra hæren stasjonert i Torit til opprør. Opprøret ble raskt slått ned, etter at britene fløy inn cirka 8000 soldater fra nord. Noen av opprørssoldatene slapp unna, og la grunnlaget for den senere motstandskampen.

Sudan ble selvstendig republikk fra 1. januar 1956, og Sør-Sudan ble en integrert landsdel. I Sør-Sudan ble dette starten på en politisk kamp for selvstyre som først ble avsluttet med oppnåelsen av selvstendighet i 2011.

Den første borgerkrigen

I det sudanske parlamentet, blant annet i grunnlovsdiskusjoner, fremmet representanter fra sør fortsatt en føderal løsning. Uklarhet om den politiske utvikling ble utnyttet av de militære til å gripe makten, først i 1958, senere ved flere anledninger. I 1958 tok hærsjefen, general Ibrahim Abboud, makten i et militærkupp, som også fikk betydning for Sør-Sudan, hvor arabisk ble innført som utdanningsspråk og islam fremmet – for å fremme sudansk enhet, på bekostning av sørsudansk identitet.

Byråkrater fra nord ble satt inn i sentrale administrative stillinger, og kristne misjonærer, som hadde vært sentrale blant annet i å tilby utdanning i landsdelen, ble utvist fra 1962. Frigjøringskampen fikk næring fra denne utviklingen, som blant annet ga seg utslag i en streik i skolene og demonstrasjoner i sør i 1962; skoleungdom flyktet ut av landet. I 1963 startet den væpnede motstandskampen for alvor, som regjeringen i Khartoum svarte på med økt undertrykking.

Holdningen i sør var delt mellom dem som søkte full selvstendighet og de som ønsket selvstyre innenfor ett Sudan. Til dem som søkte selvstendighet var de første organiserte politiske og militære grupperinger i Sør-Sudan, med Sudan African Closed Districts Union (SACDU), dannet i eksil i 1962 og en militær gren kjent som Anyanya etablert i 1963, og som tok opp kampen for løsrivelse. Partiet endret navn til Sudan African National Union (SANU) i 1963, og etablerte egen regjering, Nile Provisional Government (NPG), som ledet an i frigjøringskampen. Etter splittelser i SANU, ble Southern Sudan Liberation Movement (SSLM) dannet i 1967, ledet av Joseph Oduho Haworu (1927–1993), som også var øverstkommanderende for Anyanya.

SSLM deltok i forhandlingene 1971, som i februar 1972 førte til den såkalte Addis Abeba-overenskomsten, som endte den første runde borgerkrig i Sudan, frigjøringskrig i Sør-Sudan. Addis-avtalen innrømmet Sør-Sudan lokalt selvstyre; de tre regionene fikk autonomi som én region, med en egen folkeforsamling i Juba; valg ble avholdt i 1973. Den påfølgende stabiliteten muliggjorde innsats for økonomisk og sosial utvikling i sør. Blant annet iverksatte Kirkens Nødhjelp, med offentlig norsk støtte, et storstilt utviklingsprogram i Sør-Sudan – som senere måtte oppgis da krigen på nytt brøt ut.

Opplevelse av fortsatt marginalisering og motstand fra Khartoum, hvor islamisering av politikk og samfunnsliv fortsatte, førte til at frigjøringskampen ble gjenopptatt med militære midler i mai 1983, gjennom Sudanese People's Liberation Movement (SPLM) og Sudanese People's Liberation Army (SPLA), begge ledet av oberst John Garang de Mabior, som forble dens leder til sin død i 2005. Islamiseringen av Sudan under militærregimet til Gaafar Muhammad Nimeiri, som grep makten i et kupp i 1969, og en opplevd diskriminering av sør, bidro til sporadisk militær motstand også før 1983. Utnyttingen av Sør-Sudans naturressurser, blant annet bygging av Jonglei-kanalen for å bedre utnyttelsen av vannet fra Nilen og utvinning av olje, bidro til at motsetningene blusset opp igjen.

Den andre borgerkrigen

Soldater fra Sudan People's Liberation Army (SPLA).

Krigen brøt ut igjen da en hærbataljon stasjonert i Bor gjorde opprør, og søkte tilflukt i Etiopia. Flere fulgte etter, og SPLA organiserte sin motstandskamp derfra. Bakgrunnen for at krigen ble gjenopptatt var ikke minst innføring av shari'a-lovgivning også i sør, samt en inndeling av Sør-Sudan i tre provinser, som i realiteten innebar at fredsavtalen fra 1972 var brutt. Det sudanske regimet svarte på opprøret i sør med omfattende militære angrep, som i vesentlig grad ble rettet mot sivilbefolkningen, ved å ødelegge avlinger, forhindre matforsyninger, og fordrive folk fra sine hjem. Kombinert med tørke, blant annet i 1984–1985, førte dette til utstrakt tørke og sosial nød i store deler av Sør-Sudan.

Krigen i Sør-Sudan var i 1980- og 1990-årene den verste av Afrikas konflikter. Begge parter ble anklaget for å stå bak grove brudd på menneskerettighetene, og både regjeringen og SPLA er beskyldt for å tvangsrekruttere soldater, deriblant barn. Krigen bidro også til hungerkatastrofer sør i landet, som har vært en ytterligere årsak til at rundt 4,5 millioner mennesker ble internt fordrevet i slutten av 1990-årene; ytterligere én million flyktet til nabolandene. Det er antatt at rundt to millioner mennesker mistet livet som følge av krigen, som krevde storstilt humanitær innsats. Denne ble i vesentlig grad forhindret av Sudans regjering, og hjelpen til Sør-Sudan måtte i hovedsak tas inn fra Kenya, blant annet gjennom FNs nødhjelpsoperasjon Lifeline Sudan.

Kravet til SPLM/SPLA var fra starten utstrakt selvstyre i et forent Sudan, alternativt selvstendighet for Sør-Sudan. SPLA gikk deretter lenger enn Anyanya, og tok til orde for frigjøring av hele landet, for et nytt Sudan, uten diskriminering basert på rase, etnisitet, religion eller kulturell bakgrunn. Derved fikk bevegelsen med seg også andre grupper, blant annet i det sentrale og østlige Sudan, i kamp mot sentralmakten.

Frigjøringskrigen ble også preget av interne stridigheter i Sør-Sudan, som også ga seg utslag i militære sammenstøt mellom ulike grupperinger, og utfordret Garangs lederskap, og hans politikk for et fortsatt forent, men sekulært og demokratisk Sudan, med like muligheter for alle regioner. I 1991 ble SPLA splittet i to fraksjoner, dels etter etniske linjer, hvor SPLA, ledet av Garang, sto sterkest blant dinkaene, mens utbryterne, ledet av Riek Machar, sikret seg oppslutning blant nuerne; Machar var tilhenger av sørsudansk selvstendighet. Samme år ble SPLA svekket ved at Etiopias militærjunta ble styrtet; opprørerne i Sudan ble støttet av Etiopia, men Sudan støttet den eritreiske frigjøringsbevegelsen som kjempet mot Etiopia.

SPLA ble svekket til 1997, da bevegelsen igjen styrket sin militære posisjon. Ytterligere splittelser fant sted i 1990-årene, og enkelte opposisjonsgrupper, blant annet South Sudan Independence Movement (SSIM), inngikk i 1997 separate fredsavtaler med regjeringen. Mens de sørsudanske fraksjonene kom fram til fredsavtaler seg imellom, og mye av den interne kampen ble avsluttet per 1995, ble krigen mot nord trappet opp etter at regjeringen i 1995 erklærte hellig krig, jihad, mot opprørerne i Sør-Sudan. På tross av flere offensiver lyktes det ikke regjeringsstyrkene å slå SPLA.

Fredsprosessen

Fredsforhandlingene om Sør-Sudan tok til i 2002, men først i 2005 ble det etter internasjonal mekling inngått en fredsavtale (Comprehensive Peace Agreement, CPA), med flere avtaler og protokoller undertegnet over en lengre periode.

En sørsudansk regjering ble etablert i oktober 2005, som en overgangsordning i påvente av en formell avklaring på Sør-Sudans fremtid. Denne vedtok den midlertidige grunnloven som trådte i kraft fra desember 2005.

I tråd med våpenhvileavtalen ble en folkeavstemning om Sør-Sudans fremtid avholdt 7. februar 2011. Med en deltakelse på 97,6 prosent av de stemmeberettigede, ga avstemningen et flertall på 98,8 prosent for løsrivelse.

Sør-Sudan ble deretter en selvstendig stat 9. juli 2011. Sudan var det første landet som aksepterte avstemningen, og godkjente løsrivelsen. I september 2011 ble Sør-Sudan opptatt i FN.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Nils Ola Kvam

"I nord førte presset for selvstendighet til at en lovgivende forsamling ble opprettet 1948. Denne etterfulgte et styringsråd, som først ble opprettet kun med deltakelse fra nord, fra 1947 med representanter fra sør." Ble de sørlige medlemmene med før forsamlingen ble opprettet?

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg