Retterbot var i gammel norsk rett særlover gitt av kongen, særlig slike som gjorde endringer i gjeldende rett.

I eldre tid forutsatte lovendringer samtykke av folket på lagtingene. Da Magnus Lagabøtes landslov (1274) og bylov (1276)  ble innført, gav loven kongen og hans etterkommere fullmakt til, om de fant at noe i loven trengte å bøtes på, da å ordne det slik at folket i landet hadde gagn av det. Dette må forstås med den begrensning at dersom kongen ville legge nye byrder på folk, måtte han ha samtykke fra dem det gjaldt, det vil si fra lagtingene eller fra hirdmøtene.

Retterbøter fra tiden etter Magnus Lagabøte ble også kalt konungs skipan (kongelig forordning). I begynnelsen kan den betegnelsen se ut til å ha blitt brukt mest om kongelig lovgivning på nye rettsområder. Retterbot forekommer ofte inntil 1319, deretter sjeldnere, og forsvinner fra Christian 4s tid fra lovspråket.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.