Faktaboks

Ian Paisley

Ian Richard Kyle Paisley

Uttale
peˈizli
Født
6. april 1926
Død
12. september 2014
Ian Paisley, fotografert under et partimøte i 2009

Ian Paisley var en nordirsk presbyteriansk prest og politiker. Han grunnla partiet Democratic Unionist Party og var Nord-Irlands førsteminister fra 2007 til 2008. I Nord-Irlandskonflikten fra slutten av 1960-årene («The Troubles») inntok Paisley og partiet hans en uforsonlig linje helt til 2007, da de gikk inn i en koalisjonsregjering med sine ideologiske hovedmotstandere i Sinn Féin. Det er vanlig å tilskrive Paisley mye av ansvaret for at statsminister Terence O'Neill's posisjon ble underminert ved utbruddet av the Troubles.

Motstander av den katolske kirke

Paisley var kjent som en fanatisk motstander av den katolske kirke, og i andre halvdel av 1960-årene var han sentral i forsøkene på å fysisk blokkere borgerrettsdemonstrasjoner som krevde omfattende reformer av det unionistiske ettpartiregimet. I 1969 ble han dømt for oppfordring til vold mot katolikker. Som medlem av Europaparlamentet ble han i 1988 kastet ut av forsamlingen etter gjentatte ganger å ha avbrutt en tale av pave Johannes Paul og forsøkt å hindre ham i å tale til parlamentet.

Grunnla kirkesamfunn og nytt parti

Martyrs Memorial Free Presbyterian Church i aust-Belfast
Martyrs Memorial Free Presbyterian Church i aust-Belfast. Her leidde Ian Paisley gudstenester i fleire tiår.

I 1951 grunnla Paisley Free Presbyterian Church of Ulster, et fundamentalistisk, kalvinistisk kirkesamfunn, og i 1972 var han sentral i dannelsen av partiet, Democratic Unionist Party (DUP), som han ledet helt til 2008. I denne perioden var han også sentral i de brede unionistiske mobiliseringene mot både Sunningdaleavtalen og den anglo-irske avtalen (Hillsboroughavtalen) fra henholdsvis 1973 og 1985. I en periode rundt Sunningdaleavtalen tok Paisley også til orde for et selvstendig Nord-Irland. Ian Paisley var lenge også en skarp motstander av Langfredagsavtalen (1998), som skapte sterk grad av normalisering i Nord-Irland.

Han var medlem av det nordirske parlamentet (Stormont) fra 1970 til det ble oppløst da britene innførte direktestyre i 1972, og av den nordirske forsamlingen 1998–2000. Videre var han medlem av parlamentet i London i årene 1970–1985, da han trakk seg i protest mot den anglo-irske avtalen om Nord-Irland. Han ble gjenvalgt og på nytt parlamentsmedlem fra 1986 til han trakk seg i 2010. Han var medlem av Europaparlamentet i årene 1979–2004.

Mer samarbeidsorientert mot slutten av karrieren

Martin McGuinness, Ian Paisley, Alex Salmond
De to tidligere motstanderne Martin McGuinness (til venstre) og Ian Paisley (i midten) sammen med den skotske politikeren Alex Salmond skriver under på en avtale mellom Nord-Irland og Skottland i 2008.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Paisleys parti DUP ble ved parlamentsvalgene i 2005 det største partiet i Nord-Irland med over 33 prosent av stemmene, noe som bidro til økt polarisering i provinsen. Paisley måtte til slutt oppgi sin uforsonlige linje i forbindelse med valget i 2007, der DUP igjen ble største parti. Etter lange og krevende forhandlinger ble Paisley våren 2007 førsteminister i en ny nordirsk samlingsregjering som også omfattet hans tidligere motstandere i Sinn Féin. Han styrte da med grunnlag i den langfredagsavtalen som han tidligere hadde agitert så sterkt imot, og praktiserte maktdeling med nasjonalistene, som han frem til da ikke kunne akseptere. I sin rolle som førsteminister samarbeidet han godt med og utviklet et nært vennskap med viseførsteminister Martin McGuinness, som var tidligere IRA-kommandant fra (London)Derry. Paisley trakk seg tilbake sommeren 2008 og ble etterfulgt av Peter Robinson både som leder for Democratic Unionist Party og som førsteminister i Nord-Irland.

Paisley ble adlet (life peer) i 2010 som baron Bannside. Han utgav blant annet Paisley, the Man and his Message (1976) og No Pope Here (1982).

Da han døde i 2014, var det allment akseptert at Ian Paisley hadde vært en av de aller mest fremtredende politikerne i Nord-Irland fra 1960-tallet. Det var da også bred enighet om at han hadde gått fra å ha en polariserende og konfliktskapende rolle til å ha innta en langt mer forsonende og statsmannslignende rolle mot slutten av sin politiske karriere.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Moloney, Ed (2008); Paisley. From demagogue to democrat? Dublin, Poolbeg.
  • Moloney, Ed & Pollak, Andy [Andrew] (1986); Paisley. Dublin, Poolbeg
  • O’Leary, Brendan (2020); A treatise on Northern Ireland. Volume 2. Control. Oxford University Press.
  • O’Leary, Brendan (2020); A treatise on Northern Ireland. Volume 3. Consociation and confederation. Oxford University Press.
  • Paisley, Rhonda (1988); Ian Paisley, my father. Basingstoke UK, Marshall Pickering.
  • Smyth, Clifford (1987); Ian Paisley. Voice of Protestant Ulster. Edinburgh, Scottish Academic Press.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg