De eldste kunstverker som er kjent fra det nåværende Nigeria, er stiliserte terrakottafigurer, særlig i form av menneskehoder, som er funnet på Benue-platået i det sentrale Nigeria. Disse figurene stammer fra nok-kulturen, en avansert steinalderkultur som blomstret i tiden ca. 500 fvt.–ca. 200 evt. Nok-kulturens billedhuggerkunst har trolig gitt impulser til den kunsttradisjon som skapte de berømte bronse- og terrakottahoder i Ife og Benin.

Fra 1100-tallet og fremover ble påvirkningen fra islamsk kunst og kultur gradvis sterkere i Nord-Nigeria, noe som blant annet kom til uttrykk i hausaenes geometrisk pregede ornamentikk, hvor arabiske forbilder har fått en lokal tilpasning. Hausaene er også kjent for fremragende lærarbeider, gull- og sølvsmedkunst, veving og broderi.

Folkegrupper i det sentrale og østlige Nigeria utviklet en høytstående skulpturkunst; blant disse kulturenes fremste produkter er de rikt dekorerte maskene som, i tillegg til bærerens hode, ofte også dekker store deler av overkroppen. Det er dels seremonielle masker, som tilkjennegir bærerens sosiale rang, dels rituelle masker, som særlig brukes av medlemmer i «hemmelige selskaper».

Yorubaene utviklet en sterkt naturalistisk billedhuggerkunst allerede på 1100-tallet; mange av de verker som er bevart, var opprinnelig portretter av medlemmer av den kongelige familie i Ife. Opp mot vår egen tid har imidlertid også yorubaenes skulpturer fått et mer stilisert preg, samtidig med at de dekorative detaljer har fått en bredere plass, særlig i form av geometriske ornamenter.

Europeisk malerkunst ble introdusert til Nigeria på slutten av 1800-tallet, først gjennom billige reproduksjoner og illustrasjoner i magasiner, religiøs litteratur med mer. Aina Onabolu (1882–1963) regnes som den første nigerianske kunstner som malte i en vestlig inspirert stil. Han la vekt på anatomiske detaljer, brukte lys og skygge og et strengt lineært perspektiv. Hans portrett Fru Spencer Savage regnes som et hovedverk i moderne nigeriansk maleri.

I 1920-årene laget Justus Akeredolu treskulpturer i en realistisk stil, populære motiver var Mor og barn. Hans viktigste inspirasjonskilder var europeisk religiøs skulptur og fotografi, men han var også bevisst Nigerias egne skulpturtradisjoner. Han utformet den såkalte Thorn-skulptur, som senere ble vulgarisert for turistmarkedet.

I 1930-årene oppfordret briten Kenneth Murray malere til å gjengi sine egne miljøer. I 1940- og 1950-årene introduserte Akinola Lasekan (1916–72) genremaleri i nigeriansk kunst. Han var også landets fremste politiske tegner og motarbeidet aktivt det britiske kolonistyret.

Ben Enwonwu (f. 1921) var landets ledende skulptør i 1950-årene. Et av hans tidligste arbeider var statuen av Elisabeth 2 i parlamentet i Lagos, utført i en naturalistisk ibo-inspirert stil. Uttrykksformen ble etter hvert mer stilisert, hans skulpturer i tre, metall samt bronse er preget av afrikanske tradisjoner.

Zaria Art Society ble etablert i slutten av 1950-årene. Blant gruppens fremste kunstnere var maleren Uche Okeke (f. 1933) og maleren og skulptøren Demas Nwoko (f. 1935). De blandet elementer fra eldre og nyere tradisjoner i en modernistisk preget stil. Med etableringen av Zaria Art Society fikk terrakotta-skulpturen en renessanse i nigeriansk kunst. Demas Nwokos skulpturer er påvirket av nok-kulturens terrakottafigurer i form og teknikk, men hadde aktuelle temaer.

Felix Idubor er kjent for sine glatte skulpturer i ibenholt, men hans viktigste arbeider er en rekke utskårne dører i offentlige bygninger, og statuer som Mor Afrika. I Oshogbo-verkstedene i Vest-Nigeria ble det i 1960-årene laget rituelle skulpturer i en upretensiøs stil, som forenet en ekspresjonistisk tendens med moderne skulptur fra Zimbabwe (såkalt Shona). Malerkunsten er kjennetegnet av spontanitet, og er inspirert av både primitivisme og ekspresjonisme.

Fra 1980-årene arbeidet en rekke yngre kunstnere i en dristig og særegen stil. Eldre tradisjoner som trepanelskulptur ble fornyet, og man blandet grafisk og plastisk kunst. Bruce Onobrakpeyas (f. 1952) utviklet en dyptrykkteknikk, plastograph, utført i epoxy og linoleum. Han blir av mange regnet som landets fremste grafiske kunstner; hans arbeider ble valgt ut til å representere Nigeria ved biennalen i Venezia i 1990.

Under og etter borgerkrigen i 1967–70 ble det laget propagandakunst i en likefrem og direkte stil. Denne tendensen ble videreført av Nsukka-skolens kunstnere. I 1970-årene var tre tendenser synlig i nigeriansk maleri: Oshogbo-skolens nativisme, genremaleri og Nsukka-skolens sosialrealisme.

Nsukka-skolen gjenoppdaget og videreutviklet også iboenes kropp- og muralmaleri. Den nye retningen ble kalt ulisme, og kjennetegnes av delikate linjer og former og bruk av symbolske og dekorative motiver. Blant retningens fremste utøvere er maleren og grafikeren Uzo Egonu, Nigerias mest kjente kunstner utenlands. Ulismen og Nsukka-skolens sosiale og politiske kunst er kanskje de sterkeste tendenser i nigeriansk maleri mot slutten av 1900-tallet.

Originaliteten og vitaliteten i nigeriansk skulptur fra 1990-årene av er godt representert av Obiora Anidi (f. 1957). Han bruker alt fra metallbiter, ståltråd og betong til marmor i sine arbeider, kjent er hans elegante stiliseringer av menneskefigurer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.