I Nigeria finnes det forskjellige tradisjoner for teater og ritualer med teatral karakter, slik som yorubakulturens spesielle teaterform i den sørlige delen, og opptogs- og ritualtradisjonen i det muslimske nord. Yorubateateret kan føres tilbake til 1400-tallets egungung-maskerade som utviklet seg til en dialogisk, etterlignende teaterform med en egenartet maskebruk. I denne teaterformen har det utviklet seg forskjellige sjangere, og en egen dramatikk er sprunget frem under påvirkning av britisk teater og dramatikk gjennom engelsk språk. Egungung beskjeftiger seg med det overnaturlige eller metafysiske i kombinasjon med det folkelige, og Nigerias viktigste dramatiker Wole Soyinka er inspirert av denne tradisjonen i både sitt dramatiske forfatterskap og sine skrifter om estetikk.

Yorubadramatikere skriver både på engelsk og på yorubaspråket, og ut fra denne tradisjonen har det også oppstått et turnéteater som spiller en viktig rolle. Alarinjo er den sjangeren som det moderne yorubateateret springer ut fra, og den er også anvendt i radio og TV. Ijofolkets Ozidisaga representerer et dramatisk materiale som i stor grad anvendes, og oppføringen av sagaen tar et par år å iscenesette og det tar tre netter og dager å fremføre den. Tilsvarende tar det seks år å sette opp ibibiofolkets Ekongsaga og tilsvarende lengre tid å fremføre den. Det skjer under festivaler som også viser ritualer med transelignende tilstander. Religiøse ritualer med bruk av dukker, dans og pantomime er også vanlig.

I den muslimske delen av Nigeria finner man teatrale elementer i forbindelse med den spesielle opptogstradisjonen i tilknytning til emirhoffene, slik som ved fulani-emirens Sallah-prosesjon. Hundrevis og noen ganger tusenvis av mennesker deltar til fots eller sittende på kameler eller hester. Innimellom kommer så fremføringer av satiriske stykker. Dette kalles yamkama. Bori er en gammel hausa-opptogstradisjon med opprinnelse i før-islamsk kult, og sees gjerne i sammenheng med det å ha helende eller helsebringende funksjon, og gir tilgang til åndeverdenen.

I årene med kamp for selvstendighet ble teater og dramatikk brukt som en bevisstgjørende faktor, og i det moderne nigerianske drama brukes et eget konsept for totalteater med bruk av forskjellige språk, musikk og dans, i retning av et slags musikkdrama som ble utviklet i 1950-årene. Wole Soyinkas A Dance of the Forests fra 1960 er et eksempel på denne formen. Også materiale fra verdensdramatikken er blitt brukt i nigeriansk teater og drama, slik som Lapidos Eda inspirert av Hugo von Hofmannsthals Spillet om enhver.

Skuespill med et sosialkritisk innhold har utviklet seg i en naturalistisk stil, f.eks. Zulu Sofolas The Sweet Trap (1977) og Tunde Laojus Moonshine Solidarity (1980). Mange nigerianske dramatikere bor og arbeider i USA eller Storbritannia, slik som Tess Onwueme og Biyi Bandele-Thomas. Når det gjelder den moderne nigerianske dramatikken er publikum ofte å finne i universitetsmiljøene og blant den sosiale eliten. Et kommersielt underholdningsteater har også utviklet seg. I Lagos finnes J. P. Clark-Bekederemos PEC Repertory Theatre med bakgrunn i universitetsmiljøet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.