Innenfor det nåværende Nigerias grenser er det funnet spor av mennesker fra mer enn 10 000 år tilbake, og allerede i jernalderen vokste det frem kulturer som har etterlatt seg spor. Et fellestrekk fra eldre historie til nyere tid er en kulturell, politisk og økonomisk dominans fra et lite antall folkegrupper, hovedsakelig hausa i nord, yoruba i sørvest og ibo (igbo) i sørøst. En fjerde folkegruppe med stor utbredelse og historisk betydning i nord er fulani – tradisjonelt et nomadefolk. Ofte omtales hausane og fulaniene som en felles folkegruppe, som hausa-fulanier.

Særlig hausa- og yoruba-kulturene utviklet bystater og andre statsdannelser, vesentlig fra rundt år 1000. Fra tiden før dette er det funnet redskaper fra steinalderen, og det utviklet seg tidlig jernaldersamfunn med fast bosetning, hvor den best kjente er nok. Nok-kulturen på Jos-platået i Nigeria er det eldste jernaldersamfunn som hittil er kjent fra Afrika sør for Sahara (ca. 500 f.Kr.–200 e.Kr.). Nok-kulturen er også den første kjente sivilisasjon i Vest-Afrika som smeltet jern og utviklet jernredskaper. Terrakottafigurer fra denne kulturen tilhører de eldste funn av afrikansk kunst. Lenger nord vokste det frem flere større samfunn fra ca. 800 e.Kr. Ett av de mest fremstående var Kanem-Bornu-riket, som hadde sitt utspring i handel på lokale markeder og fjernhandel over Sahara. Kanem-riket vokste frem i dagens Tsjad, men underla seg også store deler av det nordøstlige av Nigeria, så vel som Niger, det sørlige Libya og det nordlige Kamerun. Etter en svekkelse ble hovedsetet ca. 1396 flyttet til Bornu, vest for Tsjad-sjøen, i den nigerianske delstaten Borno, hvoretter riket nådde sitt høydepunkt på slutten av 1500-tallet. Det ble svekket av invasjon særlig fra fulani-folket, men som kongedømme eksisterte Kanem-Bornu til 1893.

I nord vokste også en rekke hausa-stater frem, samt de sju byene Biram, Daura, Gobir, Kano, Katsina, Rano og Zaria. De mest kjente er Kano og Katsina. Kano ble etablert 999, og selv om det i flere perioder ble underlagt andre kongedømmer (Bornu, Songhai, Zazzau), forble det en ledende selvstendig statsdannelse til det koloniale Nigeria ble dannet i 1903. Kanos fremste utfordrer om handelshegemoni i regionen var Katsina, og de to bystatene utkjempet flere kriger fra slutten av 1400-tallet. I 1807 ble Kano erobret under fulanienes jihad – et opprør mot de herskende hausaer – og emiratet ble den fremste handelsmakt i Vest-Afrika. Britiske styrker inntok Kano 1903 og innlemmet staten i det nye Nigeria. Katsina konkurrerte med Kano om posisjonen som det fremste handelsriket i regionen, og var på 1700-tallet det økonomiske tyngdepunkt i Hausaland – og den største av de sju hausabyene. Katsina nedkjempet Songhai 1554 og Kano 1570, men var selv i lange perioder underlagt Bornu. På 1700-tallet overtok Katsina rollen som det ledende islamske læresete i Vest-Afrika etter Timbuktu i dagens Mali. Byen ble inntatt i 1806 og gjort til et fulani-emirat. I 1903 ble den underlagt britisk styre som del av Kano-provinsen, og den ble senere hoveddelen av den føderale staten Katsina.

I Nord-Nigeria organiserte også fulanifolket ca. år 1000 et rike som fra 1300-tallet ble sentrum for utbredelsen av islam i regionen. Nesten hele Nord-Nigeria, medregnet hausastatene, ble underkastet fulaniriket, og fulaniene utgjorde en vesentlig del av aristokratiet i mange av de muslimske emiratene. Introduksjonen av islam styrket både monarkiene i Nord-Nigeria og handelssamkvemmet nordover. Som følge av at fulaniene ledet sin jihad fra Sokoto i 1804, ble denne byen 1809 hovedstad i fulaniriket, og med den påfølgende etablering av kalifatet Sokoto ble den også fulanienes åndelige hovedsete.

Sør og sørvest for de hausakontrollerte områdene i nord, dominerte yorubafolket. Også her ble flere større og en rekke små stater etablert i førkolonial tid, hvorav de mest kjente var Ife og Oyo, samt Beninriket i de sentrale delene av Nigeria. Flere statsdannelser ble til i Yorubaland fra det 8. århundret. De hadde mye til felles, og kulturelt sett utspring fra Ife (Ile-Ife), hvorfra menneskeheten ifølge yorubatradisjonen har sitt utspring. Ife ble etablert tidlig på 1000-tallet, og om lag to hundre år senere ble de berømte terrakottahoder og bronseskulpturer laget. Ife hadde stor innflytelse over Edo-kongedømmet i sørøst, men kom selv politisk i skyggen av Oyo – selv om Ife forble yorubaenes hellige by. Ife gikk 1882 til krig mot Ibadan, men ble selv nær utslettet. I den nordlige delen av yorubaområdet ble Oyoriket til på 1300-tallet. Med kraftig militær og handelsmessig ekspansjon inn i dagens Benin og Togo, ble Oyo den dominerende yoruba-stat, sentralt plassert i forhold til nord–sør-handelen. Høydepunktet for Oyo var mellom 17. og 19. århundre, til det ble svekket og fra 1888 innlemmet i det britiske protektoratet. Sammenbruddet til Oyo-riket på 1800-tallet førte til flere interne yoruba-kriger til 1886. Edo-folkets Benin-rike var den dominerende statsdannelse i de sentrale områder av det sørlige Nigeria, med et høydepunkt på 1500–1600-tallet, og strakte seg på det meste fra dagens Benin til Nigerdeltaet. Benin-riket er i ettertid mest kjent for sin rike kultur, dokumentert med bevarte kunstgjenstander i bronse, jern, kobber og elfenben. Riket styrket sin økonomiske posisjon gjennom handel med europeere, særlig portugisere og briter – og slaver ble en lengre periode den viktigste eksportvare, hvilket krevde militære aksjoner mot andre stater i regionen. Beninbukta ble kjent som Slavekysten. Kongedømmet ble svekket på 1700-tallet, men fikk en oppblomstring fra handel med palmeolje på 1800-tallet. Benin motsatte seg britisk beskyttelse, og ble inntatt med militær makt 1897.

I det sørøstlige Nigeria er ibo den dominerende folkegruppen, der redskaps- og landbruksutvikling tidlig la grunnlaget for en av de tetteste bosetninger i Afrika. Selv om statsdannelser vokstre frem også her, som kongedømmene Onitsha, Nri og Arochukwu samt flere bystater, var de ikke like sentraliserte og sterke som i øvrige deler av det senere Nigeria. Som i andre deler av Nigeria er det spor etter en gammel kultur, vist bl.a. gjennom bronsefigurer fra ca. 900 f.Kr. Iboland ble fra 1500-tallet, og særlig på 1700-tallet, i enda større grad enn andre deler av Nigeria berørt av slavehandelen, som bidrog til politisk, militær og økonomisk destabilisering og til store menneskelige lidelser.

Portugal var den første europeiske makt med interesser i området, og den første portugisiske kontakt med nigerianske kongedømmer skjedde i annen halvdel av 1400-tallet. Handelsinteresser ble snart etablert, og til dels diplomatisk kontakt; tidlig på 1500-tallet sendte kongen av Benin en ambassadør til Portugal, og portugisiske misjonærer ble sendt til sørlige deler av det senere Nigeria. De første britiske ekspedisjoner til Benin skjedde i 1553 og førte til utstrakt handel. Særlig Portugal, Storbritannia og Nederland var engasjert i den omfattende slavehandelen.

De britiske interessene ble forsterket etter slavehandelens opphør, da Nigeria ble en viktig leverandør av palmeolje og andre råvarer til den europeiske industriøkonomien. Lagos ble annektert som britisk koloni i 1862, men først administrert fra Freetown (Sierra Leone), deretter fra Accra (Ghana), for så å bli separat koloni 1886. I 1879 gikk de største selskapene som var virksomme i området, sammen i United Africa Company (UAC), som skaffet seg kontroll over stadig større områder. På Berlinkonferansen i 1884–85 ble det godtatt at selskapenes besittelser på begge sider av Niger skulle tilfalle Storbritannia. Frankrike fikk kontroll med områdene lenger nord, mens franske interesser i Nord-Nigeria ble kjøpt opp av britisk kapital, og lagt inn i etterfølgeren til UAC, Royal Niger Company (RNC), som ble et instrument for å sikre britisk kontroll i nord. I 1896 regulerte Storbritannia og Frankrike sine grenser i Vest-Afrika, og grensene for dagens Nigeria ble trukket opp. I 1900 erklærte Storbritannia Northern Nigeria som et protektorat, ved at RNCs interesser ble overtatt av den britiske regjering. Gjennom en militær kampanje ble området brakt under britisk kontroll, med erobringen av Kano og Sokoto i 1903. Derved ble også slaveriet opphevet i kalifatet, med betydelige sosiale og økonomiske følger. Også i sør møtte britene væpnet motstand, både i Yorubaland og Iboland, og britene satte inn militær makt fra 1882. Den siste større motstand i sør ble slått ned i Benin i 1897, selv om full kontroll ikke var sikret før første verdenskrig. Bl.a. ytte tvi-folket ved flere anledninger motstand. De sørlige deler ble fra 1900 administrert som protektoratet Southern Nigeria – før hele landet, de to protektoratene og kolonien Lagos, ble samlet til ett kolonistyrt område i 1914. Etter at erobringen var gjennomført, ble det praktisert et «indirekte styre» i nord, der den daglige utøvelse av kolonimakten skjedde gjennom de tradisjonelle herskerne, emirene.

Islam var enerådende i nord, mens en aktiv misjonsvirksomhet fant sted i sør og øst. Økonomiske, kulturelle, religiøse og etniske skillelinjer ble derfor holdt ved like eller forsterket under kolonisystemet – også som en del av britisk politikk for å kontrollere landet. Under første verdenskrig deltok nigerianske styrker i den tyske kolonien Kamerun, samt i Øst-Afrika. Erfaringene fra krigen bidrog til fremveksten av nigeriansk nasjonalisme. Den samme effekt hadde deltakelsen i den andre verdenskrig, da Nigeria ble brukt som base for flyangrep i Nord-Afrika, og nigerianske styrker kjempet i Eritrea, Etiopia, Sudan, India og Myanmar.

Konstitusjonen fra 1922 gav en beskjeden afrikansk representasjon, og flere landsomfattende nasjonalistpartier vokste frem, derunder Nigerian National Democratic Party (NNDP), 1923, som sammen med Nigerian Youth Movement (NYM) dominerte det politiske liv i mellomkrigstiden. Etter den annen verdenskrig ble et noe mer representativt system innført, og det skilte seg ut tre grupperinger med tyngdepunkt i hver sin del av Nigeria, og de politiske bevegelsene fulgte langt på vei de etniske og regionale ulikheter. I nord var Northern People's Congress (NPC) førende, med Sir Abubakar Tafawa Balewa og Sir Ahmadu Bello som forgrunnsfigurer, og med en tradisjonell og konservativ forankring. I vest dominerte Action Group (AG) med Chief Obafemi Awolowo i spissen, mens National Council of Nigeria and the Cameroons (NCNC), med nasjonalistveteranen Nnamdi Azikiwe som samlingsmerke, hadde sitt utspring i øst. Disse regionale og religiøse skillelinjene dominerte det første landsdekkende valg, 1951–52, og bidrog til at kampen for selvstendighet både var en kamp mot britisk styre og en kamp om makt mellom regionene. For å kunne bygge bro over motsetningene og holde Nigeria samlet, ble en konstitusjon for et føderalt Nigeria vedtatt 1954, med et visst indre selvstyre for de enkelte regioner (Nord-Nigeria, Vest-Nigeria, Øst-Nigeria, og det føderale territoriet Lagos, samt Sør-Kamerun), mellom 1957 og 1959. Regionene, som var sterkere enn sentralmakten, hadde ulike syn på når Nigeria skulle bli selvstendig, og alle tre truet med å bryte ut av føderasjonen. Føderalismen har forblitt en bærebjelke i Nigerias forfatning, med stadig flere delstater opprettet som ledd i å dempe etniske spenninger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.