Musikklivet gjenspeiler islams dominerende rolle innenfor en kultur med røtter tilbake til Indussivilisasjonen. Religiøse sanksjoner til tross: sang, spill og dans knyttet til arbeid, tidtrøyte, og livets og årets høytider er en viktig del av folkekulturen. Profesjonelle utøvere opptrer både på landsbygda og i byene, og musikk er viktig ved fødsler, omskjæringer, brylluper og gravferder.

Instrumentene illustrerer det kulturelle fellesskapet med India, i noe mindre grad med Afghanistan. Sarangi (strykeinstrument), shanai (oboinstrument), tabla (tromme) og harmonium benyttes både i kunst- og folkemusikken. Trommer, ankelbjeller av metall, håndsymbaler, sekkepiper, munnharper, fløyter samt stryke- og knipseinstrumenter finnes i mange former. Musikken er enstemmig eller heterofon med melodikk rik på forsiringer og ofte kompliserte rytmer.

En form for åndelig sang, qawwali, er meget populær, og dens fremste representant i de senere årene, Nusrat Fateh Ali Khan, vant et stort navn internasjonalt. Men ellers er musikk, og spesielt dans, til en viss grad kommet i skyggen av poesi og litteratur. Til gjengjeld spiller filmmusikk en viktig rolle. Popsanger er tatt opp i folkekulturen, samtidig som pop- og rockvokalister låner stoff fra folkesangen. Radio og fjernsyn har forsøkt å utnytte folkekulturen (sang, spill, drama) i propagandaøyemed.

Den tradisjonelle kunstmusikken har samme røtter som den nordindiske, og teorien, musikkformene og instrumentene er i hovedsak de samme, se India (musikk).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.