Musikklivet gjenspeiler islams dominerende rolle innenfor en kultur med røtter tilbake til Indussivilisasjonen. Religiøse sanksjoner til tross: sang, spill og dans knyttet til arbeid, tidtrøyte, og livets og årets høytider er en viktig del av folkekulturen. Profesjonelle utøvere opptrer både på landsbygda og i byene, og musikk er viktig ved fødsler, omskjæringer, brylluper og gravferder.

Instrumentene illustrerer det kulturelle fellesskapet med India, i noe mindre grad med Afghanistan. Sarangi (strykeinstrument), shanai (oboinstrument), tabla (tromme) og harmonium benyttes både i kunst- og folkemusikken. Trommer, ankelbjeller av metall, håndsymbaler, sekkepiper, munnharper, fløyter samt stryke- og knipseinstrumenter finnes i mange former. Musikken er enstemmig eller heterofon med melodikk rik på forsiringer og ofte kompliserte rytmer.

En form for åndelig sang, qawwali, er meget populær, og dens fremste representant i de senere årene, Nusrat Fateh Ali Khan, vant et stort navn internasjonalt. Men ellers er musikk, og spesielt dans, til en viss grad kommet i skyggen av poesi og litteratur. Til gjengjeld spiller filmmusikk en viktig rolle. Popsanger er tatt opp i folkekulturen, samtidig som pop- og rockvokalister låner stoff fra folkesangen. Radio og fjernsyn har forsøkt å utnytte folkekulturen (sang, spill, drama) i propagandaøyemed.

Den tradisjonelle kunstmusikken har samme røtter som den nordindiske, og teorien, musikkformene og instrumentene er i hovedsak de samme, se India (musikk).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.