musikkinstrumenter - klassifikasjon

Oslo-Filharmonien dirigert av Vasilij Petrenko i 2011.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I mange land og kulturer har man følt behov for å systematisere musikkinstrumentene gjennom å dele dem inn i ulike grupper etter visse prinsipper. I Europa har det utvidede Sachs-Hornbostelsystemet, utviklet i Tyskland på begynnelsen av 1900-tallet, vært det vanligste å benytte i instrumentfaglig sammenheng.

Kinesisk musikkultur

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I kinesisk musikkultur delte man fra gammelt av instrumentene i åtte klasser ut fra hvilket materiale de er laget av. For eksempel tilhører tradisjonelle kinesiske strengeinstrumenter kategorien silkeinstrumenter ettersom strengene er laget av silke. De øvrige kategoriene er stein, metall, bambus, tre, skinn, gresskar og leire. Musikken skulle skape harmoni mellom de tre maktene – himmelen, jorden og mennesket. Derfor spilte det stor rolle at instrumentene var utpregede naturprodukter.

Indisk musikk

Sitar
Av .
Lisens: CC BY 3.0

I den gamle indiske avhandlingen Natyashastra (teaterets vitenskap) skrevet mellom 200 fvt. og 200 evt. og tilskrevet helgenen Bharata, beskrives blant annet i detalj musikken og instrumentene på denne tiden. Her opereres det med fire ulike instrumentgrupper, som fremdeles er den vanlige inndelingen i dagens indiske musikk. Disse er tantu vadya (strengeinstrumenter), susir vadya (blåseinstrumenter), avananda vadya (trommer) og ghana vadya (andre slag- og rytmeinstrumenter).

Europa

I antikken delte grekerne og romerne instrumentene sine inn i tre ulike grupper: strengeinstrumenter, blåseinstrumenter og slaginstrumenter. Denne inndelingen var også den vanlige i Europa i middelalderen. I renessansen vokste interessen for musikkinstrumentenes egenart i Europa, og på 1500-tallet kom flere avhandlinger om emnet. Disse utelukket imidlertid mange av de lavere sosiale lags instrumenter. På 1600-tallet tar avhandlingene ikke slike snevre hensyn og er langt mer omfattende. De viktigste arbeidene om emnet sto tyskeren Michael Praetorius (1619) og franskmannen Marin Mersenne (1636–1637) for.

Den første som gikk mer vitenskapelig til verks i sin klassifisering av musikkinstrumenter var den belgiske instrumentforskeren Victor-Charles Mahillon, som i 1860-årene utviklet et klassifikasjonssystem basert på hvilket medium som er den primære lydkilden. Systemet hadde fire hovedgrupper:

  • aerofoner, luftinstrumenter, hvor lydkilden er en svingende luftmasse
  • kordofoner, strengeinstrumenter, hvor strengen er lydkilden
  • membranofoner, hovedsakelig trommer, med en svingende membran som lydkilde
  • autofoner, selvklingende instrumenter, hvor selve instrumentkroppen er lydkilden

Mahillon bygde her i stor grad på Bharatas hovedinndeling.

Sachs-Hornbostelsystemet

I 1914 videreutviklet tyskerne Curt Sachs og Erich M. von Hornbostel Mahillons system og erstattet gruppebetegnelsen autofoner med idiofoner. I 1937 innførte så engelskmannen Francis W. Galpin en femte hovedgruppe, som han kalte elektrofoner. Dette systemet opererer i tillegg med en rekke undergrupper som også i hovedsak er inndelt etter hvordan lyden frambringes. Det utvidete Sachs-Hornbostelsystemet med disse fem hovedkategoriene er fortsatt et flittig benyttet klassifikasjonssystem ved instrumentsamlinger og i vitenskapelig sammenheng.

En rekke instrumentforskere har imidlertid opp gjennom årene hevdet at Sachs-Hornbostelsystemet i dag er noe utdatert. De har samtidig påpekt at systemet hovedsakelig tar sitt utgangspunkt i utenomeuropeiske instrumenter, noe som gjør systemet lite egnet til å klassifisere instrumentene i den vestlige verden. Blant de forskerne som har lansert alternative systemer her i Norden kan særlig nevnes den svenske musikkforskeren Tobias Norlind. Han presenterte et forslag til et nytt klassifikasjonssystem i 1932 og utdypet det i sin bok om musikkinstrumentenes historie i 1941.

Alternative klassifikasjonssystemer

Flere instrumentforskere har tatt utgangspunkt i hovedinndelingen til Sachs og Hornbostel, men har etablert nye undergrupper baserte på andre kriterier, blant annet selve konstruksjonen av instrumentene.

Strengeinstrumentene (kordofoner) kan således deles inn de fire undergruppene cithere, lutter, lyrer og harper, hvorav de to første er de viktigste i europeisk musikk.

Cithere er instrumenter hvor strengene løper over en resonanskasse hvor de også er festet (langeleik, piano, cembalo, hakkebrett med fler).

Lutter er instrumenter hvor strengene løper videre fra resonanskassen langs en hals og opp til hodet, hvor de er festet (fiolinfamilien, gitar, hardingfele, banjo med fler)

Luftinstrumentene (aerofoner) deles inn i undergruppene leppevibrerte instrumenter (trompetinstrumenter), fløyter og rørbladinstrumenter.

Trompetinstrumentene kan videre eventuelt deles inn i horn og trompeter, mens noen også opererer med begreper som naturhorn og naturtrompeter.

Når det gjelder fløytene skiller man mellom de som er direkte anblåst (panfløyte, tverrfløyte, flaske) eller indirekte anblåst, som regel via en spalte (spaltefløyter, blokkfløyte).

Rørbladinstrumentene kan enten ha enkelt rørblad (klarinett, tungehorn), dobbelt rørblad (obo, fagott), en blanding av begge typer (noen sekkepiper, blant annet den skotske) eller gjennomslående tunger, såkalte fritunger (trekkspill, munnspill, harmonium).

Vestlig kunstmusikk

Vanlig plassering av instrumentene i et symfoniorkester.

Av /Store norske leksikon ※.

I vestlig kunstmusikk brukes vanligvis hovedkategoriene blåseinstrumenter, strengeinstrumenter og slaginstrumenter. I nyere musikk inngår også kategorien elektroniske instrumenter.

Når det gjelder instrumentene i et tradisjonelt vestlig orkester snakker man i dag om strykeinstrumenter, treblåseinstrumenter, messingblåseinstrumenter og slaginstrumenter. Denne inndelingen er et resultat av historisk framføringspraksis og er derfor ikke helt konsekvent.

Messingblåseinstrumenter

De vanligste messingblåseinstrumentene i vestlig kunstmusikk er kornett, trompet, flygelhorn, trombone (trekkbasun), valthorn, øvrige horn (alt, tenor, baryton) og tuba.

Blant treblåserne finner vi følgende fløyter: tverrfløyte, pikkolofløyte og blokkfløyte.

Rørbladinstrumentene består av klarinett og saksofon (enkelt rørblad) samt engelsk horn, obo og fagott (dobbelt rørblad). Blant fritungeinstrumenter har vi trekkspill, munnspill og orgel.

Strengeinstrumenter

Strengeinstrumentene deles vanligvis i strykeinstrumenter, klimpreinstrumenter og klaviaturinstrumenter.

Strykeinstrumentene består i hovedsak av medlemmene i fiolinfamilien (fiolin, bratsj, cello, kontrabass), mens klimpreinstrumentene omfatter gitar, lutt, mandolin og til dels banjo.

De viktigste klaviaturinstrumentene i denne kategorien er piano, cembalo, klavikord og celesta.

Slaginstrumenter

Slaginstrumenter finnes det en rekke typer av både i og utenfor det vestlige orkesteret. Dette inkluderer pauke, (sylindrisk) tromme, xylofon, vibrafon, marimba, triangel, cymbal, tamburin, kastanjetter, maracas, gong og klokkespill.

Elektroniske instrumenter

Til slutt har vi kategorien elektroniske instrumenter, hvor man vanligvis skiller mellom instrumenter med akustisk eller elektronisk tonegenerering.

I første gruppe finner vi el-gitar, el-bass, el-piano samt elektroniske stryke- eller blåseinstrumenter.

I den sistnevnte gruppen har vi blant annet hammondorgel, el-orgel, synthesizer og elektroniske trommer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg