Gustav Holst

Gustav vokste opp i en musikalsk familie – faren var en meget habil pianist og moren var farens elev da de traff hverandre. Gustav likte ikke å øve på sin fiolin, men elsket desto mer klaveret. Faren, Adolph, hadde bestemt seg for at Gustav skulle bli pianist, men en nerveskade i hendene gjorde en karriere som pianist etter hvert umulig.

Gustav fikk sin første jobb i 1893, 19 år gammel, som organist i Wick Rissington. Ikke lenge etter ble han også organist og kordirigent for sangselskapet ved Bourton-on-the-Water. Disse tidlige engasjementene skaffet ham viktig kunnskap om hvordan kor fungerer og hvilke uttrykksmuligheter korsang har. Den engelske kortradisjonen forble grunnleggende viktig for Holst hele livet. Ikke minst hans kormusikk bærer vitne om dette.

Allerede året før, i 1892, hadde Holst komponert en toakters operette, Lansdown Castle, tydelig Arthur Sullivan-inspirert, et verk som skaffet ham betydelig suksess. Ikke minst faren ble imponert og skaffet til veie penger så den unge Gustav kunne bli elev ved Royal College of Music (RCM).

Ved RCM fikk han Frederick Sharpe som professor i klaver, William Stephenson Hoyte i orgel, George Case i trombone og George Jacobi i instrumentasjon. Etter innledende studier for W. S. Rockstro og Frederick Bridge fikk han direktøren for RCM, Charles Villiers Stanford, som sin lærer i komposisjon. Det var også på denne tiden som Holst byttet hovedinstrument. Ettersom det å spille klaver ikke lenger var mulig for ham, gikk han over til trombone som hovedinstrument.

Etter å ha hørt Wagners Götterdämmerung under Gustav Mahlers ledelse på Covent Garden i 1892, ble Gustav bergtatt. Hans Wagner-entusiasme ble ytterligere forsterket da han opplevde Tristan und Isolde.

I 1895 vant Holst et komposisjonsstipend som gjorde det mulig for ham å fortsette studiene ved RCM. Bare kort tid etter dette komponerte han sin første opera, The Revoke, opus 1. På høsten samme år møtte Holst for første gang Ralph Vaughan Williams, et møte som ble et livslangt vennskap. Samtidig ble han dette året brennende opptatt av hinduistisk filosofi og sanskrit-litteratur, så meget at han gikk inn for å lære seg sanskrit.

Et av Holsts tidligste verk er hans Winter Idyll komponert 1897, tydelig influert av både Wagner, Mendelssohn og Grieg. Verket viser hans gode orkestreringsferdigheter og en tydelig evne til motivisk-tematisk bearbeidelse og utvikling. Den samme fastheten i orkesterbruken og det motivisk-tematiske arbeidet finner man i ouverturen Walt Whitman, op.7, fra 1899. Samtidig spilte han trombone i flere teaterorkestre, noe som gjorde at han tilegnet seg kunnskaper om orkestret fra innsiden. I tillegg hadde han også organisttjeneste i flere kirker i London.

I 1899 begynte han på operaen Sita, en opera inspirert av hinduistisk filosofi. I 1900 kom hans Symfoni i F-dur, «Cotswold», og Ave Maria, hans først publiserte verk. Ave Maria er komponert for dobbelt fire-stemt damekor til minne om Holsts mor. I 1903 så det symfoniske diktet Indra dagens lys, også det et verk inspirert av hinduistisk filosofi og som livfullt skildrer den indiske guden. Påvirkningen fra hinduistisk mystisisme fører imidlertid til at Holsts musikalske uttrykk blir strammere og slankere.

I 1905 ble Holst utnevnt til sjef for St. Paul's Girls School i Hammersmith, en stilling han hadde til sin død. Samme år ble han bedt om å dirigere oppførelsen av sitt seneste store verk, The Mystic Trumpeter, i Queens Hall. Fremfor alt viser dette verket markant påvirkning fra Wagner, men er samtidig det siste verket der påvirkningen fra Wagner er tydelig. Nå var Holst i ferd med å bli interessert i engelsk folkemusikk. Det som blir den virkelige motvekten mot Wagner, er den engelske folkemelodiens enkelhet og økonomisering. Påvirkning fra indisk filosofi fortsatte i enda noen verk.

I 1907 forelå den første gruppen med Choral Hymns from the Rig Veda for kor og orkester op. 26 der nettopp enkelhet og økonomisering med virkemidlene er det som springer en i øynene. Han komponerte i alt fire slike grupper og den siste var klar i 1912. I 1907 kom så orkesterverket A Somerset Rhapsody, op. 21 nr. 2 der han i tematikk og motiver fortsetter på en vei inspirert av engelsk folkemusikk. Samme år ble Holst utnevnt til direktør for Morley College, en stilling han også hadde til sin død. Året før hadde han måtte ta et lengre ferieopphold i Algeriet på grunn av overanstrengelse. Den fargerike verden han der møtte inspirerte ham til et nytt orkesterverk, den orientalske suiten Beni Mora, op. 29 nr. 1. Her briljerer Holst i orkestrale virkemidler.

I 1908 kom kammeroperaen Savitri der han økonomiserer enda mer – verket varer bare litt over 30 minutter, er skrevet for tre solister, et lite kor bak scenen og et kammerorkester på ikke mer enn 12 medlemmer. Savitri er den første engelske kammeroperaen siden slutten av 1600-tallet.

I 1913 så det største av Holsts ’indiske’ verk – The Cloud Messenger, op. 30 – dagens lys. Det ble uroppført kort før han begynte på sitt største verk, The Planets, op. 32. På denne tiden ble Holst også fanget av interessen for engelske madrigalkomponister, fremfor alt Thomas Weelkes (1576–1623), William Byrd (1543–1623) og Henry Purcell (1659–1695).

Gustav Holsts mest kjente verk er The Planets. Det ble komponert mellom 1914 og 1916 og er et omfattende verk for stort orkester og seksstemt damekor. Verket har monumentale klangeffekter og klangfarger og består i sin opprinnelige form av syv satser, hver sats med navn etter en planet i solsystemet, respektive den romerske guddommen som planeten er oppkalt etter. Holsts fargerike og blendende orkestersats synes ikke å være inspirert av sine britiske kollegers orkesterpalett, derimot langt mer av Igor Stravinskij og Arnold Schönberg. Årsaken kan ligge i at Holst på denne tiden, i 1913, overvar prøver på Stravinskijs Vårofferet samt at han året før, i 1912, hadde hørt London-fremførelsen av Stravinskijs Ildfuglen. Det er også grunn til å tro at han på denne tiden hørte Schönbergs Fem orkesterstykker. Verket varer cirka 50 minutter og ble uroppført 29. september 1918 i Queen’s Hall i London dirigert av Sir Adrian Boult.

I 1916 komponerte Holst et sjarmerende stykke kammermusikk, Phantasy Quartet on British Folksongs, Op. 36, for strykekvartett. Hans karakteristiske rytmikk fornekter seg ikke, samtidig som stykkene er vakre og nostalgiske. Årene 1916 til 1917 komponerte Holst sine Four Songs for voice and violin, Op. 35, med tekster fra Mary Segars A medieval Anthology.

Mens Holst komponerte Planetene fikk han også spørsmål fra den japanske danseren Michio Ito som ønsket å kunne danse til musikk basert på tradisjonelle japanske temaer. Holst kunne selv ingen japanske melodier og Ito måtte dermed gi ham det melodiske materialet. Japanese Suite, op. 33, forelå i 1917 og Holst dirigerte selv uroppførelsen to år senere. I 1917 kom The Hymn of Jesus, hans opus 37. Det er et verk med utgangspunkt i de apokryfe skriftene, og på samme måte som han hadde studert Sanskrit, studerte han nå gresk for å kunne forholde seg til originalspråket i de apokryfe skriftene. Uroppførelsen i London 1920 var en formidabel suksess og verket er blitt et av Holsts oftest fremførte.

1923 var Holst gjest ved University of Michigan, Ann Arbor, i USA der han dirigerte ved en musikkfestival. På overfarten til USA instrumenterte han Fugal Concerto for fløyte, obo og strykere. Dette korte stykket på 8–9 minutter er et av de vakreste og mest inderlige av hans verk. Tilbake i England arbeidet han på Choral Symphony til tekst av Keats og den korte operaen At the Boar's Head, op. 42.

Holst påtok seg også undervisningsoppgaver. Han foreleste på universitetene i Liverpool og Glasgow samt i komposisjon ved universitetet i Reading og det samme i RCM sammen med Vaughan Williams. I 1929 var han i tillegg æresgjest ved den 21. feiringen av American Academy of Arts and Sciences i USA og foreleste i kunstfag ved Yale University.

I 1930 fikk hans kontrapunktiske og bitonale dobbeltkonsert for to fioliner og orkester op. 49 blandet mottagelse. Selv om konserten har en rekke melodiske partier, kan dens kontrapunktikk skygge for de melodiske partienes skjønnhet. I 1930 forelå også hans kammeropera i en akt The Wandering Scholar, op. 50. Operaen ble først fremført i 1934 like før Holst døde. I 1932 tilbød Harvard-universitetet Holst et halvt års gjesteprofessorat noe han opplevde som svært positivt. Imidlertid ble han syk under oppholdet og måtte returnere til England. Etter å ha kommet seg igjen komponerte han i 1933 Lyric Movement for bratsj og orkester, som skulle bli hans siste fullstendige verk. Under sykehusopphold samme år komponerte han også The Brook Green Suite for St. Pauls pikekor. I begge de sistnevnte verkene vender Holst tilbake til den umiddelbarhet, enkelhet og letthet i det musikalske uttrykk som hadde vært fraværende de foregående 10 årene.

Etter at Holsts verk gikk i glemmeboken etter hans død – bortsett fra The Planets – har interessen for hans verk tatt seg betydelig opp igjen fra 1980-årene av.

Holsts musikk kan sies å ha tre utviklingstrinn. Det første er å finne i Holsts brennende interesse for Wagners musikk. Året før han begynte ved RCM hadde Holst, som nevnt, overvært en oppførelse av Wagners Götterdämmerung. Dette ble en åpenbaring for den unge komponisten. I tillegg til Wagner er Holsts tidlige verk også influert av Richard Strauss, delvis av Felix Mendelssohn og Edvard Grieg samt Holsts studiekamerat Ralph Vaughan Williams.

Det andre trinnet begynner sin utvikling i tiden rundt 1895. Da ble Holst opptatt av hinduistisk filosofi og Sanskrit-litteratur. I stedet for det svulmende emosjonelle uttrykk man kan finne i hans Wagner-inspirerte musikk, ble stilen nå slankere og mer direkte og unngår svulstige modulasjoner.

I det tredje utviklingstrinnet fikk Holst gjennom Ralph Vaughan Williams øynene opp for Maurice Ravels verk og musikalske uttrykk. Sammen med dette kom en tydelig påvirkning fra engelsk folkemusikk noe som førte til at han fra rundt 1905 frigjorde seg enn mer fra Wagners og den senromantiske innflytelsen. Stilen ble enda slankere, mer avskallet og gjennomsiktig. Resultatet ble et forfinet personlig stilistisk uttrykk.

Estetisk har Holst hatt avgjørende innflytelse på flere yngre engelske komponister, fremst Edmund Rubbra, Michael Tippett og Benjamin Britten.

• The Gustav Holst Website

• Dickinson, Alan Edgar Frederic (1995). Alan Gibbs, red. Holst's Music—A Guide. London: Thames.
• Gibbs, Alan (2000). Holst Among Friends. London: Thames Publishing.
• Holst, Imogen (1986). The Music of Gustav Holst (tredje utgave). Oxford: Oxford University Press.
• Mitchell, Jon C (2001). A Comprehensive Biography of Composer Gustav Holst, with Correspondence and Diary Excerpts. Lewiston, N Y: E Mellen Press.
• Rubbra, Edmund; Stephen Lloyd, red. (1974). Gustav Holst. London: Triad Press.
• Short, Michael (1990). Gustav Holst: The Man and his Music. Oxford: Oxford University Press.