Å trekke grenser mellom det religiøse, det klassiske og det folkelige i indisk dans er ikke mulig. De klassiske danseformene er nær forbundet med hinduismen, og folkelige elementer finnes i klassiske tradisjoner, for eksempel i den ras-lila som danses i Manipur og i kampscenene i kathakali-forestillingene i Kerala.

Mye tyder på at den eldste indiske dans var knyttet til religion og liturgi. De vediske prestene resiterer eller synger sine vers (chhandas) ledsaget av en rekke håndstillinger og håndbevegelser (mudras). Omfattende liturgier kan ha utkrystallisert dansedramaer med et rikt symbolspråk av mimikk og gester. Senere ble klassiske komposisjoner innarbeidet.

Den klassiske dans ble ivaretatt av devadasier, piker som i ung alder ble knyttet til templene. Innskrifter fra Orissa viser at en slik institusjon eksisterte på 500- eller 600-tallet evt. I eldre tid ble det danset foran gudealtrene og i tempelgården. Senere har dansen frigjort seg fra templene, men selv når det danses i offentlige lokaler eller på friluftsscener, hører invokasjon av en guddom til.

Grunnlaget for klassisk dans er beskrevet i Bharatas Natyashastra fra tiden omkring Kristi fødsel og flere andre sanskrittekster, f.eks. Nandikeshvaras Abhinayadarpana. Men om alle tekster var forsvunnet, kunne det meste rekonstrueres etter billedlige fremstillinger i templene, f.eks. Chidambaram i Sør-India. Bharata skildrer de komponenter dansen består av: abhinaya, nritta og nritya. Med abhinaya menes mimikk, herunder bevegelse av øyne og øyenbryn, og flere hundre håndstillinger og håndbevegelser (hastas, mudras) som symboliserer ord. Bare noen få av disse er naturalistiske. De fleste er rene konvensjoner. Så rikt er dette symbolspråket at nær sagt enhver syntaktisk sammenheng kan uttrykkes mimisk. Med nritta menes ren dans. Nritya er en kombinasjon av abhinaya og nritta. Sammen med raga (melodi) og tala (rytme), se Musikk i India, skal dansen fremkalle den psykiske tilstand hos tilskueren som i indisk estetikk betegnes som rasa (se Kunst i India).

Innen klassisk dans har det utviklet seg forskjellige stilarter i de forskjellige områder av India. Tradisjonelt regner man med fire slike skoler: to i sør (bharata natyam og kathakali) og to i nord (kathak og manipuri), men flere regionale skoler krever i dag å bli regnet med: kuchipudi i Andhra Pradesh, odissi i Orissa, chhau i Bihar.

Bharata natyam, med sentrum i Tanjore og Madras, har navn etter Bharata. Den danses av kvinner. Dansen, som ikke er noen dramatisk fortelling, men basert på litterære og musikalske komposisjoner, har flere «akter». Ofte avsluttes forestillingen med noen klassiske vers uten akkompagnement fra Jayadevas Gitagovinda. Nær beslektet med bharata er kuchipudi- og odissidansen.

Kathak er en nordindisk danseform med sentrum i Jaipur, Rajasthan og i Lucknow. Også denne danses i flere «akter». Den er basert på en rytmisk komplisert musikk og en virtuos danseteknikk med sprang og piruetter, men også her er det plass for invokasjon og klassiske sangkomposisjoner.

Kathakali er en danseopera basert på dramatisk fortelling som utviklet seg i Kerala på 1600-tallet. Den fremføres tradisjonelt av menn. Musikken spilles utelukkende på slaginstrumenter.

Manipuri, dansen fra Manipur, ved grensen mot Myanmar, er egenartet. Et rituelt dansedrama, Lai Haraoba, fremføres over ti dager i mai. I dette er det innlagt episoder fra Shivas liv og til hans ære. Men også ras-lilas blir danset ved fullmånefester. I et slikt miljø av folkedans har en klassisk, mer profesjonell stil fått fotfeste. Typisk for manipuri-stil er at ansiktet ikke beveges.

Det finnes overgangsformer mellom klassisk dans og folkedans og folkelig teater, f.eks. chhau og yakshagana. De egentlige folkedanser er utallige; hvert eneste distrikt har sine. Mange er forbundet med årstidenes gang, onnearbeid og religiøse fester.

Indisk dans har i senere tid gjennomgått en renessanse. Fordi devadasi-institusjonen mange steder hadde utartet til tempelprostitusjon, var dansen kommet i vanry og holdt på å forfalle. Den ble rehabilitert av danselærere som Muttusvami Dikshitar og Rukmini Devi. Særlig Sør-India har mange skoler for dans. I nord fikk det stor betydning at Rabindranath Tagore tok opp dans som fag ved Shantiniketan-universitetet og gjorde verden oppmerksom på dansetradisjonene i Manipur. En fare er at dansene ofte forkortes for å tekkes et vestlig publikum, og også at mange dansere studerer flere stilarter og blander dem.

Les mer om Arkitektur i India, Teater i India og Film i India.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.