Franjo Tudjman

Faktaboks

Franjo Tudjman

Franjo Tuđman

uttale:
tˈudjman
født:
14. mai 1922, Veliko Trgovišće, Kongeriket av serbere, kroater og slovenere (fra 1929 Jugoslavia, nå i Kroatia)
død:
10. desember 1999, Zagreb, Kroatia
Franjo Tudman ble det selvstendige Kroatias første president i 1990, et verv han hadde til sin død i 1999. Foto fra 1995.
Av .

Franjo Tudjman var en kroatisk politiker som var leder for det kroatiske nasjonalistpartiet HDZ fra 1989. Han var Kroatias president fra 1990 til sin død i 1999. I Kroatia regnes han som hovedmannen bak landets uavhengighet. Av mange kritiseres han for et autoritært regime, sjåvinisme, økonomisk vanstyre og innblanding i krigen i Bosnia-Hercegovina.

Partisan og kommunist

Franjo Tudjman ble født i Veliko Trgovišće i Zagorje, området nord for Zagreb, den gang Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (Jugoslavia), i dag Kroatia. Hans far var aktiv i Bondepartiet. I april 1941, under andre verdenskrig, ble Jugoslavia okkupert av Adolf Hitler og Benito Mussolini, og i den såkalte Uavhengige staten Kroatia tok den fascistiske Ustasja-bevegelsen makten. I 1942 forlot Franjo handelsskolen han hadde begynt på og sluttet seg til den antifascistiske motstandsbevegelsen. Den ble ledet av kommunisten Josip Broz Tito og ble kalt partisanene. Titos partisanhær gjorde stor motstand mot tyskerne og la grunnlaget for at Jugoslavia etter krigen ble dominert av Kommunistpartiet. Tudjman meldte seg inn i partiet i 1942 og hadde stilling som politisk kommissær for de militære styrkene.

Etter krigen fullførte han videregående skole i Beograd og bosatte seg der. Han tjenestegjorde i generalstaben til den jugoslaviske hæren og i forsvarsdepartementet. I 1953 ble han oberst, i 1957 avsluttet han studiet ved Militærakademiet, og i 1960 fikk han rang av generalmajor, den yngste general i den jugoslaviske hæren.

Etter eget ønske sluttet han i forsvaret i 1961 og viet seg til historisk forskning. Han flyttet til Zagreb og grunnla Instituttet for arbeiderbevegelsens historie i Kroatia, som han ledet 1961–67. I 1965 tok han doktorgraden i historie på en avhandling om kongedømmet i mellomkrigstiden, og fra 1963 til 1967 var han professor ved det statsvitenskapelige fakultetet i Zagreb. I 1970 ble han medlem av Den kroatiske forfatterforeningen. Han skrev et titall bøker om historiske temaer.

Nasjonalistisk dissident

Franjo Tudjman deltok fra 1970-årene i bevegelsen som ønsket reformer i Jugoslavia, og ble anklaget for å være nasjonalist. Bildet er fra 1971.
Av .

Som historiker var han kontroversiell. Da han i historien til Kroatias kommunistiske parti fremhevet det nasjonale aspektet, ble han utstøtt fra Kommunistpartiet i 1967 og tvangspensjonert. Kontroversielt var det også at han var en av undertegnerne av Deklarasjonen om kroatisk språk i 1967, som hevdet at kroatisk var diskriminert. På 1970-tallet ble hans nasjonalistiske synspunkter mer og mer fremtredende.

I 1971 kom det som kalles «den kroatiske våren». Kroatia hadde et liberalt kommunistparti som gikk inn for reformer, men da det utartet til omfattende demonstrasjoner med nasjonalistisk tilsnitt, ble bevegelsen slått brutalt ned av Tito. Sammen med mange andre kroatiske intellektuelle ble Tudjman fengslet i 1972 og dømt til to års fengsel på grunn av påstått nasjonalisme og sonet ni måneder. Han gikk inn for pluralisme og imøtegikk det offisielle tallet på ofre i Jasenovac-leiren under Ustasja-regimet (offisielt 700 000, ifølge Tudjman noen titusen). Han ble dømt til tre års fengsel og forbud mot offentlig opptreden i fem år, men sluppet ut i 1983 av helsemessige årsaker. I 1984 måtte han sone noen måneder, men ble igjen satt fri på grunn av helsen.

I andre halvdel av 1980-tallet var han aktiv med foredrag blant eksilkroater i Nord-Amerika og Europa. I Canada traff han eksilkroater som senere skulle bli hans medarbeidere, som Gojko Šušak, senere forsvarsminister. Tema for Tudjmans foredrag var den påståtte storserbiske hegemonien i Jugoslavia og kroatenes undertrykte stilling. Tudjman var nå en av de mest kjente dissidentene i Jugoslavia.

Partileder og president

I juni 1989 dannet Tudjman et politisk parti, Det kroatiske demokratiske forbund (Hrvatska demokratska zajednica, HDZ). Dette var et nasjonalistisk konservativt parti knyttet til Kroatias katolske tradisjon, med uavhengighet for Kroatia som mål. Dette var en utopisk tanke. Fremdeles var det et dogmatisk kommunistparti som styrte i Kroatia. Jugoslavia var en ettpartistat uten mange tegn på oppmykning. Bare i Slovenia var det et liberalt kommunistparti som tillot opposisjonelle røster som ønsket demokratisering. Da kommunistpartiene falt i Øst-Europa høsten 1989, begynte ting å løsne også i Jugoslavia. Etter at det jugoslaviske kommunistpartiet gikk i oppløsning i januar 1990, ble det mulig for politiske partier å operere legalt, og det oppsto flere også i Kroatia.

Ved de første flerpartivalgene i Kroatia i mai 1990 vant Tudjmans parti en klar seier med 42 prosent av stemmene og 58 prosent av representantene i Sabor (parlamentet). Det nest største partiet var det reformerte kommunistpartiet ledet av Ivica Račan. 30. mai utpekte nasjonalforsamlingen Tudjman som president. Kroatia var fortsatt en del av den jugoslaviske føderasjonen til uavhengighetserklæringen i juni 1991.

Ved det første direkte presidentvalg i 1992 vant Tudjman med 56,7 prosent av stemmene. I juni 1997 fikk han 61,4 prosent. Tudjmans parti HDZ dominerte kroatisk politikk på 1990-tallet. Ved parlamentsvalget i 1992 fikk partiet 61,5 prosent, i 1995 lå resultatet på 59 prosent.

Den serbiske minoriteten

Tudjmans parti HDZ arbeidet målbevisst mot uavhengighet for Kroatia, men dette vakte motstand blant serberne i Kroatia, som utgjorde 12 prosent. I 1990 begynte serberne med protester og væpnede aksjoner mot Tudjman-regimet. Aksjonene var konsentrert rundt byen Knin i Dalmatia, et område med serbisk flertall i flere kommuner. De serbiske aksjonistene blokkerte veien med tømmerstokker for å hindre kroatiske myndigheter adgang, noe kroatene foraktfullt kalte «tømmerstokkrevolusjonen». Det skulle snart vise seg at aksjonene var svært alvorlige for Tudjman og Kroatia.

Kroatene begynte i all hemmelighet å bevæpne seg. Det var fortsatt bare Den jugoslaviske hæren (JNA) som hadde våpen, og JNA hadde sørget for å ta kontroll over våpenlagrene for heimevernet, som fra Titos tid tilhørte delrepublikkene. Kroatene måtte smugle inn våpen.

22. desember 1990 vedtok Kroatia en ny grunnlov. Der ble serberne betegnet som minoritet, ikke som statsbærende folk på linje med kroatene. Dette gjorde ikke motsetningene mindre. Serberne opprettet et Serbisk autonomt område i Krajina (SAO Krajina), med Knin som hovedstad.

Uavhengighet og krig i Kroatia

I mars 1991 var det flere væpnede sammenstøt mellom serbiske opprørere og kroatisk politi, blant annet i Pakrac i Slavonia og ved Plitvice-sjøene. Tudjman og den slovenske presidenten Milan Kučan hadde lenge gått inn for at Jugoslavia burde bli en løs føderasjon, men dette gikk ikke Serbias president Slobodan Milošević med på. Milošević ønsket en sterkt sentralisert jugoslavisk stat dominert av Serbia. Derfor gikk nå politikken mot full løsrivelse.

19. mai 1991 avholdt Kroatia en folkeavstemning om uavhengighet, 93 prosent stemte for, men serberne boikottet. 5. juni 1991 erklærte Kroatia uavhengighet, samtidig med Slovenia. Slovenia var bedre forberedt, politisk og militært, på kroatene kom vedtaket litt overrumplende. For Tudjman var det imidlertid en kjærkommen anledning til å nå det store målet, uavhengighet for Kroatia for enhver pris.

Uavhengighetserklæringen utløste krig. Den serbiskkontrollerte jugoslaviske hæren angrep byen Vukovar i Slavonia, mot grensen til Serbia. Kroatiske styrker forsvarte byen lenge, men måtte gi opp i november, da var byen lagt i ruiner. Dubrovnik ble angrepet. 5. oktober innførte Tudjman allmenn mobilisering. To dager etter ble regjeringsbygningen i Zagreb utsatt for serbisk granatangrep mens Tudjman var på møte der, men ingen ble skadet. I løpet av kort tid hadde serberne tatt kontroll over en fjerdedel av Kroatia og drevet ca. 200 000 kroater på flukt til andre deler av landet. Hele Kroatia ble satt i aksjon for forsvar.

15. januar 1992 ble Kroatia internasjonalt anerkjent av EU, Norge og en rekke andre land. Nå var konflikten internasjonal, mellom to land, ikke bare en intern jugoslavisk sak. Etter et halvt år var krigen i Kroatia over for denne gang, men store deler av Kroatia var fortsatt okkupert.

Som øverstkommanderende hadde Tudjman ansvaret for flere militære aksjoner. I 1994 klarte den kroatiske hæren å ta enkelte viktige områder, som Maslenica-broen som forbandt de to delene av Kroatia som hadde vært atskilt av serberne i tre år. Tudjman satset alt på å bygge opp en moderne og slagkraftig hær. I 1995 var hæren så sterk at den uten problem klarte å ta tilbake Vest-Slavonia i den operasjonen som ble kalt «Lyn».

Mest spektakulær var operasjon «Storm» 4.–7. august 1995, da kroatene jaget omkring 150 000 serbere ut av de okkuperte områdene i Krajina og tok tilbake byen Knin. I ettertid ble kroatene anklaget for drap på om lag seks hundre sivile serbere. For Tudjman var operasjon «Storm» høydepunktet i hans karriere. Nå var hele Kroatia befridd. Han opptrådte i hvit generalsuniform, helt i stil med Tito. Serberne mente han var en krigsforbryter.

En politisk triumf var det også da Øst-Slavonia (inkludert Vukovar) ble innlemmet i Kroatia igjen i 1998, etter sju års serbisk okkupasjon. Dette skjedde på fredelig vis, takket være FNs fredsmegling, hvor Thorvald Stoltenberg spilte en viktig rolle.

Tudjman og krigen i Bosnia-Hercegovina

I mars 1994 signerte Tudjman (sittende til høyre) og den bosniske presidenten Alija Izetbegović (sittende til venstre) Washington-avtalen, fredsavtalen mellom kroater og bosnjaker.

Dayton-avtalen, som gjorde slutt på Bosnia-krigen, ble signert i 1995. Sittende fra venstre: Slobodan Milošević (Serbia), Franjo Tudjman (Kroatia) og Alija Izetbegović (Bosnia-Hercegovina). Stående fra venstre Felipe Gonzalez (Spania), Bill Clinton (USA), Jacques Chirac (Frankrike), Helmut Kohl (Tyskland), John Major (Storbritannia) og Viktor Tsjernomyrdin (Russland).

Tudjman ønsket en stor-kroatisk løsning, hvor deler av Bosnia-Hercegovina, som har både kroatisk og serbisk befolkning, skulle tilfalle Kroatia. Han drømte om grensene fra 1939, da Kroatia ble opprettet som en provins i Kongedømmet Jugoslavia, med betydelige deler av Bosnia-Hercegovina. Kroatiske styrker rykket raskt inn i Bosnia-Hercegovina da krigen begynte i april 1992, til områder med kroatisk befolkning. Bosnisk-kroatiske styrker ble utstyrt fra Kroatia.

I den første tiden samarbeidet kroatene med bosnjakene (de bosniske muslimene) i kamp mot serbiske styrker, særlig i Mostar-området. Det kom imidlertid til konflikt mellom to kroatiske militære styrker som kjempet i Hercegovina. HVO-styrkene var støttet av Tudjman, mens HOS-styrkene var støttet av et ytterliggående nasjonalistparti. Lederen for HOS ble likvidert av Tudjmans styrker.

Forholdet mellom kroatene og bosnjakene var problematisk. Allerede i 1991 hadde de bosniske kroatene opprettet et eget autonomt område kalt Herceg-Bosna i områdene med overveiende kroatisk befolkning. Tudjman så nok dette som et første skritt mot å innlemme disse områdene i Kroatia, mens bosnjakenes leder, Alija Izetbegović, ønsket en enhetlig stat. Etter Vance-Owen-planen (om å dele Bosnia i ti provinser etter etniske skillelinjer) i 1993 brøt samarbeidet mellom kroatene og bosnjakene sammen, fordi kroatene ønsket å ta kontroll i de områdene i sentral-Bosnia som skulle være kroatiske ifølge planen. Dette følte bosnjakene som truende, og det brøt ut krig mellom de to gruppene.

Kroatiske styrker begikk overgrep mot bosnjaker. I Lašva-dalen i det sentrale Bosnia utførte kroatiske styrker etnisk rensing av bosnjaker, blant annet en massakre i Stupni Do. I april 1993 ble omkring 110 bosnjaker massakrert i Ahmići. Kroatene hadde flere fangeleirer, karakterisert som konsentrasjonsleirer, blant annet Heliodrom og Dretlj i Mostar-området. 9. november 1993 ble den gamle broen i Mostar ødelagt av kroatisk artilleri. Til tross for konflikten med bosnjakene fikk mange flyktninger fra Bosnia-Hercegovina opphold i Kroatia.

Tudjman ble sterkt kritisert internasjonalt for engasjementet i Bosnia, både for den kroatiske krigføringen og ønsket om oppdeling av landet. Han nektet å samarbeide med Den internasjonale straffedomstolen for Det tidligere Jugoslavia i Haag. Han ble ikke anklaget av domstolen, for han døde før det var aktuelt. I forbindelse med saker mot andre militære ledere konkluderte domstolen senere med at Tudjman hadde vært involvert i planene om å renske de kroatiske områdene for bosnjaker.

Krigen mellom kroater og bosnjaker ble avsluttet ved den såkalte Washington-avtalen, som USA stod bak, i mars 1994. Det ble bestemt at de skulle samarbeide i en føderasjon, noe som senere ble tatt opp i Dayton-avtalen. Dayton-avtalen, presset frem av USA etter NATOs bombing av serbiske stillinger, betydde slutten på krigen i Bosnia-Hercegovina. Dayton-avtalen ble undertegnet i desember 1995 av Franjo Tudjman, Slobodan Milošević og Alija Izetbegović.

Økonomisk politikk

Krigen i Kroatia kostet landet enormt. Skadene var store, Tudjman anslo de materielle ødeleggelsene til 20 milliarder dollar, og i tillegg kom et stort antall flyktninger.

Privatiseringen av økonomien begynte først etter krigen, i 1995. Måten den foregikk på, er blitt kritisert. Foretak ble gitt til personlige forbindelser. Det var utstrakt korrupsjon. Mye forble på statlige hender. Ved slutten av Tudjmans styre var 70 prosent av Kroatias større foretak fortsatt statlige. Det er blitt hevdet at Kroatia tapte mer på privatiseringen under Tudjman enn det krigen hadde kostet landet.

Den økonomiske veksten var jevn under Tudjman, men Kroatia ble hardt rammet av finanskrisen i 1998, særlig bankvesenet. I 1999 sank brutto nasjonalprodukt med 0,9 prosent, og arbeidsledigheten lå på 13,6 prosent.

Manglende demokratisering og ytringsfrihet

Etter kommunismens fall sørget ikke Tudjman for at Kroatia ble et velfungerende demokrati. Mediene ble i stor grad talerør for Tudjman, delvis som en følge av krigen. I 1996 ble det vedtatt en lov som gjorde det straffbart å kritisere statens ledende personer. Tudjman ble også anklaget for å nære antisemittiske holdninger.

Arven etter Tudjman

Tudjman døde av kreft i 1999. Ved det første parlamentsvalg like etter Tudjmans død, i januar 2000, tapte partiet hans. Statsminister ble Ivica Račan fra Det sosialdemokratiske partiet. Ved presidentvalget i februar vant Stjepan (Stipe) Mesić, en uavhengig politiker som kritiserte Tudjman (til tross for at han hadde støttet ham inntil seks år tidligere). Det kunne altså se ut som om Tudjmans parti, HDZ, var spilt ut over sidelinjen i kroatisk politikk. Det skulle vise seg ikke å stemme. Partiet var i de neste 20 årene det ledende partiet i Kroatia på borgerlig side, et konservativt parti med flere fløyer, fra liberale til ultranasjonalistiske.

Til tross for all kritikk som var blitt reist mot Tudjman, var det alltid en fordel for politikere i HDZ å vise til at de fulgte arven fra Tudjman. Mange gater, broer og torg er oppkalt etter ham. I 2016 fikk flyplassen i Zagreb navnet Franjo Tudjman-flyplassen. Tudjman er blitt en kroatisk myte, et symbol som vekker både begeistring og motstand.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg