Ivan Mažuranić

Ivan Mažuranić ble født 11. august 1814 i en bondefamilie ved byen Novi Vinodolski som ligger ved den nordlige Adriaterhavskysten innenfor øya Krk. Folkeskolen i hjembyen var tyskspråklig, og på gymnaset i Rijeka var undervisningsspråket latin, der han også lærte ungarsk og italiensk. Han studerte filosofi i Zagreb og den ungarske byen Szombathely. Deretter studerte han jus i Zagreb og Budapest. Fra 1840 arbeidet han som advokat i Karlovac, hvor han skrev sine viktigste verker. Han var også leksikograf og medforfatter til den første moderne kroatiske ordbok, Deutsch-illirisches Wörterbuch som kom i 1842. Litteratur beskjeftiget han seg med bare i denne første fasen, etter 1848 skrev han lite, nå var det politikken som opptok ham. I 1848 utgav han boken Hervati Magjarom, om forholdet mellom kroatene og ungarerne.

På begynnelsen av 1800-tallet var Kroatia i et vanskelig forhold til både Østerrike og Ungarn. Kroatia omfattet på denne tiden den nordlige delen, Zagreb-området og Slavonia (ikke Dalmatia og Istria). Den tyske kulturelle påvirkningen var sterk og kroatene var truet av germanisering i byene. Kroatia var fra gammelt av i union med Ungarn, men ungarerne oppfattet det som Kroatia var underlagt Ungarn og gjorde fremstøt for å gjøre ungarsk til offisielt språk. Omkring 1830 oppstod en kroatisk ‘nasjonal oppvåkning’ kalt Den illyriske bevegelse (illyrisk var en gammel betegnelse for sørslavisk og hadde ikke noe med de opprinnelige illyrerne å gjøre).

Et viktig ledd i den nasjonale bevegelsen var å få et samlende kroatisk skriftspråk. Det fantes flere kroatiske skriftspråktradisjoner. I Zagreb var skriftspråket på kajkavisk, en nordkroatisk dialekt som nærmer seg slovensk. I Dalmatia (Split, Hvar, Zadar, Šibenik og andre byer) var tradisjonen å bruke den lokale dialekten čakavisk. I Dubrovnik og til dels i Slavonia var štokavisk grunnlag for skriftspråket. Den kroatiske språkreformatoren Ljudevit Gaj gikk i 1836 inn for štokavisk (enda han selv hadde kajkavisk som grunnlag). Begrunnelsen for štokavisk var at dette ble brukt i Serbia og Bosnia, samt i Dubrovnik, og altså ville kunne samle mange av sørslaverne i en felles norm. Problemet var at bare et mindretall av kroatene brukte denne dialekten, og hovedstaden Zagreb hadde en etablert norm på kajkavisk. Skriftspråket i Dubrovnik hadde imidlertid stor prestisje på grunn av den høyverdige litteraturen fra renessansen og fremover. I denne situasjonen kom Mažuranić til å spille en viktig rolle på 1830-tallet.

Fra 1850 besatte Ivan Mažuranić de høyeste embeter i Wien knyttet til administrasjonen av Kroatia. Kroatia tilhørte Ungarn innenfor Østerrike, fra 1867 Østerrike-Ungarn. I 1873 ble han valgt til ban, den øverste embetsmann i Kroatia. Dette var første gang at en ikke-adelig ble utnevnt til denne høye stillingen. Han innehadde embetet til 1880 og sørget for at Kroatia fikk gjennomført reformer innenfor de rammer som gjaldt i Østerrike, innen rettsvesenet, administrasjonen, valgordningen, skolevesen og så videre. Det er blitt hevdet at han gjorde Kroatia til en moderne stat. Han sørget også for opprettelse av Universitetet i Zagreb. Mange av disse reformene ble opphevet da den konservative ungareren Khuen-Héderváry ble ban i 1883. Mažuranić døde i Zagreb 4. august 1890.

Han gjorde seg tidlig bemerket med dikt i klassisk stil. Det første diktet som ble trykt, skrev han på ungarsk. Da han kom i kontakt med Den illyriske bevegelsen, ble han opptatt av språkspørsmålet og bidro med dikt i Ljudevit Gajs tidsskrift Danicza ilirska. Som dikter er det to verk som gjør ham kjent. Det ene er fullførelse av barokkdikteren Gundulić’s episke diktverk Osman. De to siste siste ‘sangene’ i dette diktverket manglet, og kulturinstitusjonen Matica hrvatska gav Mažuranić i oppgave å dikte disse, og det gjorde han på en fremragende måte. Mažuranić gikk grundig til verks, studerte Gundulić’s språk og utgav sammen med sin bror Antun en ordbok over Gundulić’s språk. Dette bidro til å befeste štokavisk som kroatenes skriftspråk.

Det var diktverket Smrt Smail-age Čengića (‘Smail-aga Čengić’s død’, 1846) som gjorde ham til en av Kroatias største forfattere. Det handler om en episode fra hans samtid da den muslimske kommandanten (aga – tittel for høy offiser) Smail Čengić som styrte i Hercegovina, ble drept av en utsendt gruppe fra Montenegro. Dette var hevn for agaens herjinger med de montenegrinerne han hadde tatt til fange. Montenegro var symbol på frihetskamp. Mažuranić forholder seg fritt til de faktiske forholdene. Verket består av fem deler av ulikt format, som fem akter i et drama. Noen viser agaens brutale fremferd, en annen de tapre montenegrinerne som tar seg gjennom fjellområdene til agaens leir. Et sentralt parti er ‘prestens tale’, en gammel prest som ute i villmarken oppildner montenegrinerne til å kjempe for frihet og rettferdighet. Fedrelandskjærlighet og frihetskamp er motivet i verket, «det hellige kors og den gyldne frihet». Dette var i tråd med romantikkens ideer. I kroatisk litterær tradisjon var kampen mot de osmanske tyrkerne et gammelt motiv, fra Marko Marulić og Ivan Gundulić’s (hans hovedverk Osman handler om det samme). Stilistisk er det en blanding av trekk fra klassisk (latinsk) diktning, folkediktning og Dubrovnik-poesien. Versemålet veksler mellom åtte og ti stavelser, som i folkediktningen. Språket er rikt, Mažuranić bruker elementer fra flere dialekter, også fra sin egen dialekt čakavisk. Den litterære verdien ligger ikke minst i den lapidariske uttrykksmåten, filosofien og poesien i partier som ikke nødvendigvis er knyttet til hovedhandlingen.

Ivan Mažuranić skapte det fremste verk i den romantiske perioden i kroatisk litteratur, det første store litterære uttrykk på kroatisk i nyere tid, det vil si på 1800-tallet. Verket er oversatt til flere språk, blant annet svensk.

• Kroatias litteratur

• ‘Smail-aga Čengić’ død’. Montenegros äreskrans. Två sydslaviska hjältedikter. Oversatt av Alfred Jensen. Stockholm: Aug. Ritz, 1913.