Kroatias samtidshistorie

Den kroatiske parlamentsbygningen i Zagreb der nasjonalforsamlingen, Sabor, holder til.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
St. Markus' kirke i Zagreb ligger på Sankt Markus' plass, der også parlamentsbygningen (kan skimtes til høyre i bildet) ligger. Kirkens tak er dekorert med det kroatiske riksvåpenet.
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Kroatias samtidshistorie er landets historie etter 1991. Kroatia var nest største republikk i Den sosialistiske føderative republikken Jugoslavia i perioden 1945–1991. 25. juni 1991 erklærte Kroatia seg selvstendig. Etter selvstendighetserklæringen utbrøt det et opprør i de serbisk-befolkede områdene, støttet av den jugoslaviske hæren. Kroatia oppnådde internasjonal anerkjennelse i 1992. I 1995 tok Kroatia kontroll over de serbiskokkuperte områdene. I 2013 ble landet medlem av EU.

Veien til selvstendighet

Franjo Tudjman ble det selvstendige Kroatias første president, et verv han hadde til sin død i 1999.
Av .

Kroatia ønsket selvstendighet fra den sosialistiske republikken Jugoslavia, som ble opprettet i 1945. I 1989 fikk det jugoslaviske kommunistpartiet en reformvennlig ledelse, men partiet gikk i oppløsning i januar 1990. Forut for det første flerpartivalget innførte kommunistpartiet en valglov som premierte det største partiet. Valgene ble avholdt våren 1990, og nasjonalistpartiet Den kroatiske demokratiske union (HDZ) fikk litt over 40 prosent av stemmene og 2/3 av mandatene i nasjonalforsamlingen. HDZ' leder, Franjo Tudjman, ble utpekt til president 30. mai. Han tok til orde for å etablere en kroatisk nasjonalstat og ønsket et Stor-Kroatia, noe som var en trussel både mot naborepublikken Bosnia og serberne i Kroatia. Men han gikk inn for at serberne skulle ha et serbisk kulturelt selvstyre og at visepresidenten skulle være serbisk.

Forholdet til serberne – som bodde i nokså konsentrerte områder – var et vanskelig tema i Kroatia. Den nye regjeringen mente at serberne var overrepresentert i stats- og lokalforvaltningen, og fjernet derfor mange serbere fra slike embeter. Det ble også begrunnet med at den nye demokratiske staten måtte kvitte seg med kommunistiske tjenestemenn. Også serbere i politistyrker i serbiske områder ble byttet ut med kroater. Noen av disse politistyrkene utgjorde Kroatias hær under borgerkrigen i 1991.

De serbisk-dominerte områdene forble fiendtlige til Tudjmans kroatiske nasjonalisme. Det ble blant annet sommeren 1990 etablert et serbisk nasjonalt råd med base i Knin i Krajina. Rådet organiserte en folkeavstemning blant de kroatiske serberne i august og september; denne gav et overveldende flertall for serbisk autonomi. Resultatet ble offentliggjort i oktober, og Krajina ble deretter proklamert som et selvstendig serbisk område. Regimet i Beograd støttet de kroatiske serberne og mente også at dersom Jugoslavia gikk i oppløsning, måtte republikkgrensene måtte opp til vurdering. Serbia måtte da bli utvidet med områder både fra Bosnia-Hercegovina og Kroatia. Myndighetene i Kroatia lot seg ikke skremme av dette, men ble bare enda mer overbevist om kroatisk selvstendighet.

Kroatia erklærer seg uavhengig

Situasjonen ble spent i januar 1991 da kroatiske myndigheter nektet å gi etter for en ordre fra det jugoslaviske presidentskapet om å avvæpne paramilitære grupper og arrestere forsvarsministeren. De kroatiske myndighetene boikottet i tillegg forhandlingene om Jugoslavias fremtid. I slutten av februar 1991 erklærte Kroatia at statens konstitusjon og lover var overlegne Jugoslavias, og kunngjorde betingelser for republikkens deltagelse i en konføderasjon. Deretter tok Krajina til orde for løsrivelse fra Kroatia og innlemmelse i Serbia.

Fra august 1990 og utover året var det flere alvorlige væpnede sammenstøt mellom gruppene. Serberne markerte sin separatisme blant annet ved å blokkere veier og hindre at kroatiske lokalmyndigheter skulle fungere. Våpenlagre ble tatt, og halvmilitære grupper oppstod. Utover våren 1991 ble det flere og flere sammenstøt i områder med både serbisk og kroatisk befolkning. Den jugoslaviske hæren grep noen ganger inn på serbernes side.

Kroatia innså nå at det ikke var mulig å gå inn for en konføderasjon og gikk inn for å oppløse Jugoslavia. I mai 1991 avholdt de kroatiske serberne en folkeavstemning som gav overveldende flertall for tilslutning til Serbia. Like etter holdt kroatene en avstemning som gav 92 prosent flertall for uavhengighet.

I desember 1990 vedtok nasjonalforsamlingen en ny grunnlov som åpnet for et selvstendig Kroatia. Grunnloven endret serbernes status; de fikk nå status som minoritet. De kroatiske serberne nektet å godta denne statusen.

Kroatia erklærte seg uavhengig 25. juni 1991 som Republikken Kroatia. President Franjo Tudjman utnevnte en koalisjonsregjering som var dominert av HDZ og som arbeidet for internasjonal anerkjennelse. Etter den grusomme krigføringen under borgerkrigen hadde det internasjonale samfunnet mistet interessen for å holde Jugoslavia samlet. Flere land gikk derfor inn for å anerkjenne Kroatia som selvstendig stat. Tyskland var pådriveren, men også Østerrike var engasjert. FN advarte mot å gå for fort frem, noe også USA og flere EU-land var enig i, men Tyskland anerkjente Kroatia i desember 1991. Resten av EU – med følge av blant andre Norge – anerkjente staten i januar 1992. USA ventet til april.

Borgerkrig

Muslimske og kroatiske flyktninger fra Bosnia-Hercegovina krysser Sava-elven for å søke tilflukt i Kroatia. Krigen i Jugoslavia (1991–95) medførte store flyktningestrømmer. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Den kroatiske byen Vukovar ble totalt ødelagt under borgerkrigen. Bildet er fra høsten 1991.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

25. juni 1991 erklærte både Kroatia og Slovenia seg som uavhengige stater. Med utgangspunkt i den serbiske befolkningen i Krajina startet deretter serberne omfattende angrep med hjelp fra den jugoslaviske hæren. De jugoslaviske og serbiske myndighetene var mindre interessert i å godta Kroatias løsrivelse enn Slovenias, på grunn av den serbiske befolkningen i Kroatia.

Borgerkrigen begynte i juli, og i august ble flere serbiske områder erklært selvstendige, blant annet Vest-Slavonia. Måneden etter vedtok FN en handelsblokade som omfattet våpen og annet militært utstyr mot rest-Jugoslavia. I november hadde den jugoslaviske hæren, med støtte fra serbiske paramilitære, okkupert om lag en tredjedel av Kroatia. Kroatias hær var til å begynne med underlegen, men etter hvert organiserte kroatene en effektiv motstand. Begge sider beskyldte hverandre for grusomheter. Høsten 1991 ble byen Vukovar i Slavonia bombardert i tre måneder, og serbiske paramilitære rykket inn og drepte for fote. Tusenvis av mennesker ble drept under kampene i Kroatia i 1991–1992, og en kvart million ble drevet på flukt.

Fredsforhandlinger

Den kroatiske presidenten Franjo Tudjman (sittende til høyre) og den bosniske presidenten Alija Izetbegovic signerer revidert fredsplan i Washington 18. mars 1994. Planen gikk ut på at UNPROFOR-styrkene skulle avløses av en ny styrke som ble kjent som UNCRO (UN Confidence Restoration Operation). Styrken ble blant annet utplassert ved grensen mot Bosnia-Hercegovina og Jugoslavia, noe som effektivt hindret våpenleveranser til de serbisk kontrollerte områdene i Kroatia.

Av .
Lisens: Public domain

FN ble trukket inn i konflikten mot slutten av 1991, etter at EF hadde mislyktes i forhandlinger om våpenhvile. I januar 1992 ble det vedtatt en fredsplan om utplassering av en fredsbevarende FN-styrke (UNPROFOR) i de serbiskkontrollerte områdene Krajina og Slavonia. FN utplasserte 14 000 mann; planen var å demilitarisere de serbiske områdene og å sørge for at den jugoslaviske hæren trakk seg ut. I påvente av en politisk løsning i Kroatia skulle FN også overvåke de kroatisk-serbiske styresmaktene i Krajina.

Til tross for fredsplanen fortsatte små sammenstøt mellom partene. FN nådde bare delvis målet om å demilitarisere de serbiske områdene, og i juni satte Kroatia i verk en offensiv i områdene. FN vedtok en resolusjon om tilbaketrekking av de kroatiske styrkene, og forholdet mellom Kroatia og FN ble dermed anstrengt.

I begynnelsen av september 1992 uttalte den jugoslaviske statsministeren at Jugoslavia var villig til å anerkjenne Kroatia med grensene fra før utbruddet av borgerkrigen. Betingelsen var at de serbiske områdene skulle garanteres en spesiell status. I slutten av måneden ble den kroatiske presidenten Franjo Tudjman og den jugoslaviske presidenten enige om å arbeide for en normalisering av forholdet mellom landene.

Situasjonen ble svært spent da den kroatiske hæren angrep Krajina i januar 1993. De kroatiske serberne brøt seg inn i FNs våpenlagre og tok tilbake utstyret de hadde levert inn. Jugoslavia truet med å invadere hvis ikke FN-styrkene grep inn. I midten av januar 1994 antydet den kroatiske regjeringen at Kroatia kunne tenke seg å invadere Bosnia-Hercegovina, for å støtte de bosniske kroatene. Men i slutten av februar godtok president Tudjman et forslag fra USA om oppdeling av Bosnia-Hercegovina, som åpnet for at det såkalte Herceg-Bosna-området kunne innlemmes i Kroatia på sikt.

I midten av mars 1994 godtok Kroatia – etter stort internasjonalt press – en revidert fredsplan. Planen gikk ut på at UNPROFOR-styrkene skulle avløses av en ny styrke som ble kjent som UNCRO (UN Confidence Restoration Operation). Styrken ble blant annet utplassert ved grensen mot Bosnia-Hercegovina og Jugoslavia, noe som effektivt hindret våpenleveranser til de serbisk kontrollerte områdene i Kroatia.

Lynkrig og gjenerobring

Under lynkrigen i 1995 brente den kroatiske hæren ned serbiske hus, og over 150 000 serbere flyktet. Bildet viser et serbisk hus i Sunja, Kroatia.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I mai 1995 gjenerobret Kroatia det FN-beskyttede området Vest-Slavonia. Serberne svarte med å bombe Zagreb. Det internasjonale samfunnet intensiverte deretter innsatsen i å få til fred i Kroatia. I begynnelsen av august samme år erobret kroatene resten av det serbisk kontrollerte Krajina gjennom en lynkrig. Serbiske hus ble brent ned, og over 150 000 serbere flyktet. Den kroatiske offensiven fortsatte innover i Bosnia-Hercegovina. Med unntak av Øst-Slavonia hadde Kroatia nå fått tilbake kontrollen over områdene som tilsvarte situasjonen ved uavhengighetserklæringen i 1991. Gjenerobringen førte til at flere hundre tusener serbere flyktet; om lag 600 000 slo seg ned i Øst-Slavonia, som fortsatt var en FN-sone under serbisk kontroll.

I oktober 1995 kom det til nye sammenstøt mellom kroatiske og serbiske styrker i Øst-Slavonia. President Tudjman og HDZ hadde gått til valg på at området skulle innlemmes i Kroatia. Kroatiske myndigheter og serbiske lokale ledere startet nå fredsforhandlinger i byen Erdut, der USAs ambassadør og FNs fredsmegler Thorvald Stoltenberg også deltok. Det ble inngått en avtale om at FN skulle etablere et midlertidig styre i Øst-Slavonia, området skulle demilitariseres, det skulle etableres en politistyrke med deltagelse fra både serberne og kroatene, og i tillegg skulle flyktningene sikres en trygg tilbakekomst. I november ble partene også enige om at Øst-Slavonia skulle reintegreres i Kroatia. Etter at Kroatia fikk full suverenitet over Øst-Slavonia i 1998, har titusener av serbere forlatt området.

FN etablerte et overgangstyre i Øst-Slavonia, Baranja og Vest-Sirmium (UNTAES) i midten av januar 1996. Det ble også utplassert tropper som skulle erstatte UNCRO og en obsersvatørstyrke på Prevlaka (UNMOP) som skulle overvåke avmilitariseringen av halvøya sør for Dubrovnik. Observatørene forlot halvøya i 2002. Våren 1996 ble det etablert regionale politiske institusjoner i Øst-Slavonia, og ett år senere ble det avholdt regionale valg. FN la ned overgangstyret i januar 1998.

Politisk utvikling fra 1992 til 1999

Etter uavhengigheten var det politiske liv preget av en økende autoritær og nasjonalistisk holdning i det ledende partiet HDZ. Media var statskontrollert, og opposisjonen klaget over at regimet brukte udemokratiske metoder. Flere land var bekymret for bruddene på menneskerettighetene i Kroatia. President Tudjman og HDZ satt med makten i Kroatia helt frem til slutten av 1990-tallet, selv om opposisjonen var sterk i de største byene. I Dalmatia og særlig Istra stod de regionale partiene sterkt.

Økonomisk var Kroatia sterkt svekket av krigen. Privatiseringen gikk langsomt. Personer med gode kontakter i HDZ fikk ledende stillinger i næringslivet, og det var utstrakt korrupsjon. President Tudjman ble gjenvalgt ved valget i 1992 med 56 prosent av stemmene. HDZ vant også parlamentsvalget og dannet regjering under ledelse av Hrvoje Šarinić.

I 1993 ble det politisk uro i Kroatia omkring konflikten i Krajina, spørsmålet om autonomi for en halvøy nordvest i Kroatia, misnøye med landets økonomi samt Kroatias involvering i Bosnia-konflikten. Regjeringen gikk av i slutten av mars. En rekke finansielle skandaler og en hurtig forverring av økonomien fulgte. Nikica Valentić – tidligere leder i det statlige kroatiske oljeselskapet – ble ny statsminister. HDZ dannet nå regjering alene, men partiet ble splittet året etter. En liberal fløy var misfornøyd med Tudjmans anti-muslimske holdninger. I tillegg mente fløyen at forsavarsministeren måtte gå av på grunn av Kroatias engasjement i Bosnia-konflikten. Jugoslavias tidligere president Stipe Mesić var med på å stifte et nytt liberalt parti, som ble det største opposisjonspartiet. Ved valget 1995 fikk HDZ om lag 45 prosent av stemmene og dannet regjering under ledelse av Zatko Matesa (1995–2000).

I 1995 vedtok det kroatiske parlamentet å redusere serbernes rettigheter; loven om minoriteter hadde gitt serberne spesielle rettigheter i de områdene der de hadde vært i flertall. Krigen og flyktningstrømmene hadde forandret dette. Det ble også rapportert at kroatiske myndigheter hadde bosatt om lag 100 000 bosniske flyktninger i Krajina, til tross for kritikk fra FN.

Tudjman fikk fornyet tillit ved presidentvalget i 1997. OSSE kritiserte imidlertid valget, fordi opposisjonen ikke hadde kommet til i statskontrollert media under valgkampen.

Tiden etter Tudjman

Parlaments- og presidentvalg

Kolinda Grabar-Kitarović ble Kroatias første kvinnelige president i 2015.

President Franjo Tudjman døde 10. desember 1999. I ti år hadde han og partiet hans, HDZ, dominert kroatisk politikk. Ivo Sanader overtok som leder av HDZ, men partiet var svekket av indre stridigheter og led nederlag ved de første valgene etter Tudjmans død. Ved parlamentsvalget 3. januar 2000 vant en koalisjon ledet av Det sosialdemokratiske partiet. Partiets leder, Ivica Račan, ble statsminister. I perioden 2000­–2020 kom regjeringsmakten til å veksle mellom det konservative HDZ og sosialdemokratene.

Ved presidentvalget i januar/februar 2000 vant Stipe Mesić fra det liberale partiet HNS. Mesić var kritisk til Tudjmans politikk, som han mente var for nasjonalistisk og autoritær. Mesić vant også presidentvalget i 2005. Ifølge kroatisk grunnlov hadde presidenten stor makt. Etter Mesić ble presidentens makt redusert, det ble innført et parlamentarisk system, hvor regjeringssjefen fikk mer å si, mens presidenten hadde en mer formell rolle. Ved presidentvalget i februar 2010 ble sosialdemokraten Ivo Josipović Kroatias tredje president. Han tapte gjenvalg i 2015 til fordel for landets første kvinnelige president, Kolinda Grabar-Kitarović, som tilhørte HDZ.

Ved parlamentsvalget i 2003 vant HDZ med støtte fra to konservative partier. Ivo Sanader ble ny statsminister. Under Sanaders ledelse fremstod HDZ som et moderat konservativt parti. Etter parlamentsvalget i november 2007 ble han gjenvalgt som statsminister. I juni 2009 gikk han plutselig av uten å angi grunn, men det viste seg å være på grunn av korrupsjon. Jadranka Kosor fra HDZ overtok som statsminister. I desember 2010 anklaget kroatiske myndigheter Sanader for alvorlig korrupsjon. Han flyktet til Østerrike, men ble utlevert til Kroatia og dømt til ti års fengsel (senere opphevet av Konstitusjonsdomstolen). Senere ble han dømt til fire og et halvt års fengsel for å ha mottatt bestikkelser fra det ungarske oljeselskapet MOL.

Ved parlamentsvalget i november 2011 vant den sentrum-venstreorienterte Kukuriku-koalisjonen, og Zoran Milanović fra Det sosialdemokratiske partiet ble statsminister. Ved valget i november 2015 klarte han ikke å samle flertall, og statsminister ble den partiløse Tihomir Orešković, en forretningsmann som hadde bodd i Canada, støttet av HDZ og partiet Most. Han var statsminister fra januar til oktober 2016, da han tapte et mistillitsvotum.

I juli 2016 ble Andrej Plenković valgt til formann i HDZ. Ved det ekstraordinære parlamentsvalget i september 2016 vant HDZ, og Plenković ble statsminister. Han distanserte seg fra de konservative elementene i partiet. Med erfaring som kroatisk medlem av Europaparlamentet ble han sett på som en moderne og europeisk orientert politiker. Ved parlamentsvalget i juli 2020 vant HDZ, og Plenković kunne fortsette som statsminister.

Ved presidentvalget i januar 2020 ble sosialdemokraten Zoran Milanović valgt som president. Med en sentrumsorientert statsminister og sosialdemokratisk president hadde Kroatia unngått de høyrepopulistiske strømningene som ellers var fremherskende i denne delen av Europa. Slike tendenser var likevel til stede i Kroatia, og mye av den politiske debatten og retorikken dreide seg om synet på ustasja og partisaner.

Internasjonale forhold

Kroatiske myndigheters viktigste utenrikspolitiske målsetting i tiden etter Tudjman var EU- og NATO-medlemskap. Under statsminister Sanader gjorde Kroatia betydelige fremskritt for å oppfylle EUs og NATOs kriterier. Kroatia ble medlem av NATO i 2009.

Kroatia søkte om EU-medlemskap i 2005. En sak som kompliserte forhandlingene i ti år, var knyttet til general Ante Gotovina. Han hadde vært kommandant under Operasjon Storm i 1995 og ble anklaget av krigsforbryterdomstolen i Haag for overgrep mot den serbiske befolkningen. Utlevering av Gotovina var en forutsetning for EU-medlemskap. Han holdt seg først skjult i Kroatia, deretter i utlandet, til han ble pågrepet av InterpolKanariøyene i desember 2005. Da han ble dømt i Haag i 2011 til 24 års fengsel, opprørte det mange kroater, som så på ham som helt. Dommen ble anket, og i 2012 ble han frifunnet.

Kroatia avsluttet EU-forhandlingene i juni 2011, og i januar 2012 ble det avholdt folkeavstemning om medlemskap. 1. juli 2013 ble Kroatia medlem av EU.

Forholdet til EU-landet Slovenia var komplisert. En langvarig konflikt oppstod om grensen i Piranbukten. Grensen mellom Kroatia og Slovenia var noe uklar fra den jugoslaviske statslederen Josip Titos tid. Kroatene hevdet midtlinjeprinsippet, mens slovenerne krevde fri adgang til internasjonalt farvann. Lenge blokkerte Slovenia Kroatias EU-forhandlinger. En internasjonal voldgiftsdomstol gav Slovenia medhold i 2017, men Kroatia anerkjente ikke vedtaket.

Forholdet til Serbia var dårlig. Dels var det knyttet til den nære historien. Mens Kroatia feiret Operasjon Storm i 1995 som en frigjøring, oppfattet Serbia det som en etnisk rensing av den serbiske befolkningen. Komplisert var også forholdet til den gjenværende serbiske minoriteten i Kroatia. I 2013 bestemte statsminister Milanović at veiskilt og offentlige skilt i Vukovar skulle være tospråklige, ifølge EUs regler. Det kyrilliske alfabetet på skiltene førte til et opprør blant nasjonalistiske kroater. Også eldre historie fører til opphisset polemikk mellom Kroatia og Serbia, som synet på erkebiskop Alojzije Stepinac, som kroatene ønsker skal bli erklært som helgen, mens serberne ser på ham som en krigsforbryter. En rekke andre stridspunkter, ofte knyttet til andre verdenskrig, forpester forholdet mellom de to landene. Da ultranasjonalisten Zlatko Hasanbegović var kulturminister i 2016, mente Serbia at Kroatia var i ferd med å revidere ustasja-statens forbrytelser.

Forholdet til Bosnia-Hercegovina var komplisert. På den ene side ønsket kroatiske politikere å støtte den kroatiske befolkningen i landet, men støtte til opprettelse av en tredje entitet, Herceg-Bosna, slik nasjonalistiske kroatiske politikere i Bosnia-Hercegovina ønsket, var ikke aktuelt på grunn av EU-tilnærmingen. Statsminister Plenković var klar på dette punktet.

Statsminister Plenković opprettholdt et godt forhold til Ukraina, som var det første landet som anerkjente Kroatia i 1991. Han besøkte Ukraina bare en måned etter innsettelsen, og han gikk lenger enn EU i å fordømme Russland for innblanding. Kroatia hadde et godt forhold til USA, blant annet på grunn av støtten landet fikk under krigen på 1990-tallet.

Økonomiske forhold

EU-medlemskapet førte ikke til økonomisk oppgang. Det tok lang tid før Kroatia kom seg etter den økonomiske krisen i 2008, som rammet landet hardt. I perioden 2009–2014 hadde Kroatia en negativ økonomisk utvikling. I 2014 lå arbeidsløsheten på omkring 20 prosent. Situasjonen bedret seg etter 2016, men det var fortsatt store problemer knyttet til manglende økonomiske reformer. Blant problemene var et tungrodd rettsvesen, ineffektiv offentlig administrasjon og korrupsjon. Mye av næringslivet var fortsatt statlig. Skipsbyggingsindustrien, en nøkkelsektor i næringslivet, hadde store problemer og trengte omstrukturering.

Det var stor arbeidsledighet blant ungdom og stor utvandring (brain-drain) av unge. EU-medlemskapet gjorde det lett å emigrere, de første tre årene forlot 230 000 personer landet. Fødselstallet var så lavt at det bekymret kroatiske politikere. Fra 2001 har folketallet vært synkende, i 2019 lå det på 4,07 millioner, det laveste siden 1957.

Innenfor EU var Kroatia et av de landene som lå dårligst an med hensyn til produktivitet. Nasjonalprodukt per innbygger lå i 2019 på rundt 12 500 euro, i EU var det bare Bulgaria og Romania som hadde lavere, mens EU-gjennomsnitt var rundt 28 000.

Agrokor var et landbrukskonglomerat med over 50 000 ansatte og 1 800 butikker i Kroatia og nabolandene, det største private foretak i landet. I 2017 viste det seg at selskapet var konkurs. Staten måtte overta styringen, og eieren, Ivica Todorić, ble anklaget for økonomiske misligheter. For kroatisk økonomi var dette et hardt slag.

Flyktningkrisen i 2015–2016 førte til at over 800 000 flyktninger krysset Kroatias grenser, men de aller fleste var på transitt, så dette påvirket ikke landet i så stor grad.

I 2020 ble Zagreb rammet av et alvorlig jordskjelv, og korona-pandemien rammet landets turistnæring sterkt. Turisttrafikken utgjør normalt nesten 20 prosent av statsbudsjettet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg