jugoslaviske fanger i Norge 1942–1945

De jugoslaviske fangene som ble sendt til Norge ble av tyskerne omtalt som «serbere» siden svært mange var av serbisk opprinnelse. Nordmenn som arbeidet i nærheten av fangeleirene eller på ulike vis kom i kontakt med fangene, omtalte fangene som serbiske og fangeleirene som «serberleirer». En mindre andel av fangene var fra Bosnia, Kroatia, Slovenia, Montenegro eller tilhørte andre minoriteter. Fangene kom fra alle samfunnslag og hadde ulik politisk oppfatning. De var i alle aldre, helt ned til gutter i 13–14-årsalderen. Blant fangene befant det seg kriminelle som opprinnelig var fengslet på livstid for drap i hjemlandet. I fangeleirene i Norge ble disse kriminelle en plage for sine medfanger. En andel av fangene gikk også over i tysk tjeneste og fungerte tidvis som voktere eller leirpoliti i leirene og på arbeidsplassene.

Deportasjonen av jugoslaviske fanger fra leirene og fengslene i Jugoslavia til Norge startet i april 1942. Fangene ble transportert via Wien til Berlin og deretter til Stettin med tog. De 4049 fangene ble sendt fra Stettin med skip til norske byer ved ni ulike anløp i perioden juni 1942–april 1943. Den første gruppen med fanger ble sendt til en fangeleir i Bergen, som var midlertidig oppholdssted, før de ble transportert til ulike leirer i Nord-Norge. Okkupasjonsmakten etablerte omkring 25 fangeleirer i Norge for de jugoslaviske fangene. Ansvaret for leirene var fordelt mellom SS og Wehrmacht. En del av fangene ble sendt på arbeidsoppdrag underlagt Organisation Todt i Norge.

Arbeidskraften til de jugoslaviske fangene ble i stor grad brukt til veibygging i Nord-Norge.

Dette var arbeid på veistrekninger i Nordland og Finnmark. I tilknytning til veiarbeidet ble det etablert fangeleirer i Karasjok, Beisfjord, Øvre Jernvann, Botn, Osen og Korgen. Den såkalte «Blodveien» ved Rognan i Saltdal ble bygget av de jugoslaviske fangene fra leiren i Botn. Ved enkelte steder var det norske Vegvesenet involvert i byggingen av fangeleirene og ledelsen av fangenes arbeid.

Fangeleiren i Karasjok ble flyttet i desember 1942 og fangene sendt sørover. Flere nye leirer ble etablert i Nordland og på Helgeland. De var plassert i Krokstrand, Bjøllånes, Sandnessjøen, Lund, Ylvingen, Nesna, Pothus og ved Polarsirkelen på Saltfjellet. Ingen døde i leiren på Nesna, og i november 1944 ble fangene herfra flyttet til leiren Polarsirkelen på Saltfjellet. Leiren i Pothus ble etablert i mai 1944 og bestod i hovedsak av overlevende fanger fra leirene i Korgen, Karasjok, Beisfjord, Osen og Bjøllånes.

I Midt-Norge ble det etablert leirer i juni og oktober 1944. Disse ble plassert på Steinvikholmen, Trolla, Strinda, Austrått, Bretting, Hasselvik, Hovde, Øysand, Rotvold og Persaunet i Trondheim. Jugoslaviske fanger ble også fra 1942 sendt til Falstad fangeleir ved Levanger. Leiren var underlagt SS, og jugoslaviske fanger ble sendt hit i hovedsak som straff for fluktforsøk fra andre leirer i området, og leiren fungerte som en dødsleir for denne fangegruppen. Av om lag 80 jugoslaviske fanger ble trolig 74 henrettet ved retterstedet Falstadskogen i nærheten av fangeleiren.

Flere av fangeleirene for jugoslaviske fanger i Nord-Norge var tilnærmet rene utryddelsesleirer der fangene systematisk ble utryddet ved henrettelser, sult, mishandling og hardt arbeid. I den første tiden fra juni 1942 til april 1943 hadde SS ansvaret for fangene og behandlingen var særlig brutal.

Syke fanger i leiren i Beisfjord hadde feilaktig fått diagnosen tyfus, og følgene var katastrofale. Natt til 18. juli 1942 ble 287 jugoslaviske fanger henrettet av SS. Noen fanger nektet å forlate sykebrakken, så SS tente på brakken med de syke fangene, som døde i brannen. Kun 102 av de 900 fangene som hadde ankommet Beisfjord i juni 1942 overlevde fangeoppholdet i Nord-Norge. Dette tyder på en ekstremt brutal fangebehandling. Bare 80 av de 400 fangene som ble sendt til Karasjok i 1942 fikk oppleve friheten i 1945.

Vinteren 1942–1943 ble ekstra hard for de jugoslaviske fangene i Korgen i Nordland. Fangene fikk lite mat og ble hardt straffet. Fanger som stupte av utmattelse under arbeid ble pisket til de kom seg på beina igjen. Flere ble skutt av tyske og norske fangevoktere under arbeid. De døde ble gravlagt ved veien. Mange fanger var syke av dysenteri, og med liten motstandskraft døde flere av sykdommen. Alle fangene var dårlig kledd, mange gikk barbeint i skoene og uten votter. Lokalbefolkningen skaffet noe klær og strømper, i tillegg til tran og matpakker, men risikoen ved å hjelpe var stor.

Skitt, lus, dårlige klær, lite mat, mishandling og hardt arbeid gjorde dagene til et sammenhengende mareritt. Ifølge beregninger ble om lag 2400 jugoslaviske fanger henrettet eller døde av sykdom, sult, mishandling og hardt arbeid i perioden fra 1942 til frigjøringen 8. mai 1945.

I mars 1943 overtok Wehrmacht ansvaret for de jugoslaviske fangene. Det er usikkert hvorvidt fangene fikk krigsfangestatus etter at Wehrmacht overtok, men de ble behandlet som krigsfanger etter dette. Fangene ble utsatt for betydelig mindre brutalitet enn tidligere, og antall henrettelser ble redusert. Behandlingen ble generelt bedre, og våren 1944 fikk fangene motta pakker fra Røde Kors og brev hjemmefra.

Over hele Norge, men særlig i nord, var det mange nordmenn som hjalp fangene, med fare for selv å bli tatt. Maten fangene fikk av sivilbefolkningen, som de fant på ulike gjemmesteder, var for mange nødvendige bidrag i kampen for å overleve. Navnene på hjelperne, Kirsten Svineng («Mamma Karasjok»), Julia Johansen («Serbiske mor») og Kristian Rugås («Onkel»), ble velkjente blant de jugoslaviske fangene. Fortellingene om innsatsen deres var mange både i Norge og Jugoslavia. I Karasjok ble fangene jaget ut i elva for å vaske seg mens vaktene kastet stein mot dem. Fangeberetninger viser at lokalbefolkningen hadde sympati for og medlidenhet med fangene.

På Ørlandet stakk de jugoslaviske fangene ofte av fra leirene og arbeidsplassene for å skaffe seg ekstra mat og klær fra gårdene. Denne trafikken startet allerede høsten og vinteren 1942–1943. Enkelte ble nærmest gjengangere på noen gårder. I ettertid har det vist seg at en del av disse fangene var kriminelle. Men også senere under krigen, da vaktholdet ble mindre strengt, var det forholdsvis vanlig med gårds- og husbesøk av jugoslaviske fanger.

Kirsten Svineng (1891–1980) i Karasjok hjalp flere jugoslaviske fanger å flykte mot grensen til Finland, selv om det var dødsstraff for å hjelpe fanger under flukt. Hun skjulte en 17 år gammel jugoslavisk fange og kledde på ham samiske klær. Han kom seg åtte mil av gårde før han ble angitt til tyskerne. Den unge fangen ble sendt tilbake til leiren, der han ble bundet til et furutre og pisket til døde. Han røpet ikke at Kirsten hadde hjulpet ham.

Om lag 176 jugoslaviske fanger klarte å rømme fra fangeleirene i Norge, og halvparten av disse nådde friheten i Sverige. De resterende ble enten henrettet eller sendt i leir igjen.

Lokalbefolkning som bodde nær fangeleirene ble hjelpeløse vitner til den umenneskelige behandlingen av jugoslaviske fanger. Omkring 363 nordmenn tjenestegjorde som fangevoktere i fangeleirene i Nord-Norge, og noen var med på å mishandle og drepe jugoslaviske fanger. Dette var i stor grad unge menn som meldte seg til SS Vaktbataljon/Hirdvaktbataljonen. De ble rekruttert blant hjemvendte frontkjempere, ved vervekampanjer, avisannonser eller ved hjelp av Frontkjemperkontoret i Oslo. Noen var NS-medlemmer, men de fleste var ikke det. En del var unge menn på leting etter arbeid.

Etter krigen ble 21 av fangevokterne dømt for drap på 25 fanger. Det ble også avsagt to dødsdommer for drap på fanger. Begge dommene ble avsagt i landssvikoppgjøret, men ble omgjort til tvangsarbeid.

Omkring 1700 overlevende fanger ble sendt til oppsamlingsleiren på Melhus i Trøndelag etter frigjøringen. Deretter ble de puljevis sendt hjem til Jugoslavia sommeren og høsten 1945. Med frigjøringen fulgte også oppgjøret med de tyske krigsforbryterne. Høsten 1946 ble 32 tyskere som hadde tjenestegjort i SS og deltatt i vaktholdet i de norske fangeleirene, stilt for retten i Beograd.

15 minnesmerker er reist for jugoslaviske ofre i Norge, de fleste i Nord-Norge. Ved Øvre Jernvann i Narvik kommune antas det at mange ofre fremdeles ikke er gjenfunnet. Flesteparten av de jugoslaviske gravene i Nord-Norge ble etter krigen flyttet til den jugoslaviske krigskirkegården i Botn i Saltdal.

I 1953 ble oppgravingen av de jugoslaviske ofrene i Beisfjord en problematisk oppgave. Merkingen av gravene var svært tilfeldig, og det forelå ingen meldinger fra tyske myndigheter om gravleggingen. Leiren hadde vært svært godt bevoktet, og lokalbefolkningen visste lite eller ingenting om hva som skjedde med de jugoslaviske fangene bak piggtrådene. I alt 291 jugoslaviske ofre ble gravd opp i Beisfjord, og dødsårsak ble registrert som ukjent.

• andre verdenskrig
• Beisfjord fangeleir
• Blodveien
• krigsfange
• Norge under andre verdenskrig
• partisan

• Jugoslaviske fanger i Norge under andre verdenskrig – Norgeshistorie.no

• Hatlehol, Gunnar D. (2015): «Norwegeneinsatz» 1940–1945: Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang. Doktoravhandling ved NTNU, Trondheim
• Jovanovic, Cveja (1988): Blodveien til nordpartisanavdelingen. Beograd
• Mlađenović, Ljubo (1989): Beisfjordtragedien. Grøndahl og Dreyer, Oslo
• Soleim, Marianne Neerland og Hatlehol, Gunnar D.: «Fangeleirer, utenlandske krigsfanger og norske fanger i Nord-Norge», i Fredrik Fagertun (red): Andre verdenskrig i nord, bind 1, Orkana Akademisk 2022
• Soleim, Marianne Neerland (2009/2018): Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941–1945. Antall, organisering og repatriering, Oslo, Scandinavian Academic Press
• Soleim, Marianne Neerland (2016): Operasjon asfalt: Kald krig om krigsgraver. Orkana Forlag, Stamsund
• Stokke, Michael og Rødland, Kjartan (2011). Helter, svikere og mordere. Stiftelsen Espeland fangeleir
• Sørgård Olav H.: «Den jugoslaviske fangeleir i Korgen 23. juni 1942–6. mai 1944». Årbok for Rana, Mo i Rana (1971)