Veiarbeidere fra under bygging av der Westwall i Nord-Frankrike 1938. Anleggsarbeidene ble organisert gjennom Organisasjon Todt.

Veiarbeid for organisasjon Todt av Gutjahr/Das Bundesarchiv/Wikimedia Commons. CC BY SA 3.0

Organisation Todt (OT), var en tysk statlig halvmilitær organisasjon som drev bygg- og anleggsvirksomhet. OT ble grunnlagt i 1938 og bygget i hovedsak for den tyske forsvarsmakten, Wehrmacht. Byggeprosjektene pågikk både i Tyskland og i de tyskokkuperte områdene under andre verdenskrig. I Norge var OT virksom fra 1941. Organisation Todt ble nedlagt i 1945. Organisasjonen hadde sitt navn etter grunnleggeren Fritz Todt.

Fritz Todt hadde vært ansvarlig for byggingen av motorveier i Tyskland i fem år, da Adolf Hitler den 28. mai 1938 ga ham oppdraget med å bygge Vestvollen (Westwall), en forsvarslinje langs Tysklands grense mot Frankrike og Belgia. Til oppgaven mobiliserte Todt innen kort tid rundt 1000 firmaer og 340 000 mann. Hitler omtalte dette apparatet som «Organisation Todt», et uoffisielt navn som snart kom i alminnelig bruk. Byggearbeidene fortsatte etter at den andre verdenskrig startet.

Hver av Wehrmachts forsvarsgrener rådet over egne byggeorganisasjoner. OT var derfor i utgangspunktet en konkurrent, men fikk rykte som en dyktigere byggherre enn Wehrmacht. Fra sommeren 1940 fikk OTs personell status som Wehrmachtsgefolge – hjelpetropper. De var ikke en del av Wehrmacht, men hadde en ikke-stridende støtterolle overfor den tyske militærmakten. Dette ga OT-arbeiderne samme rettigheter i felten som regulære soldater, og beskyttelse under Genèvekonvensjonen.

Statusen som hjelpetropper hadde de bare til felles med personellet i den tyske arbeidstjenesten, Reichsarbeitsdienst, og det paramilitære transportkorpset Nationalsozialistisches Kraftfahrkorps (NSKK), som var tilknyttet nazipartiet.

I kjølvannet av Tysklands felttog i Polen i 1939 dro OT-avdelinger dit for å bygge veier og nye broer. Dette var til erstatning for de den polske hæren hadde sprengt som ledd i sin forsvarskrig. Under de påfølgende militære operasjonene i Frankrike i juni 1940 ble OT engasjert i nye oppgaver med å bygge ut infrastruktur som veier og broer, samt bygging av felthovedkvarterene til de høyere kommandoene i den tyske invasjonshæren.

Etter krigseieren over Frankrike sommeren 1940 ble videre bygging av Vestvollen ansett som unødvendig, og OT gikk i stedet i gang med å bygge en rekke ubåtbunkere langs den franske kysten. OT arbeidet dessuten med et nettverk av festningsanlegg som fikk navnet Atlanterhavsvollen (Atlantikwall). Tysklands planlegging av en invasjon av Sovjetunionen i tiden som fulgte, og inngåelsene av allianseavtaler med landene på Balkan, banet veien for at byggevirksomheten i løpet av 1941 også forflyttet seg østover og sørøstover i Europa.

Fritz Todt var den 17. mars 1940 blitt utnevnt til Tysklands rustningsminister og hans styrkede stilling, med alle de nye pliktene den medførte, gjorde det vanskelig for ham å fortsette med å vie OT særlig mye oppmerksomhet. Han viste heller ikke samme interesse for å skaffe sin organisasjon nye byggeoppgaver. Imidlertid omkom Todt i en flyulykke ved Rastenburg den 8. februar 1942, hvorpå Hitler straks utpekte arkitekten Albert Speer til å overta alle Todts embeter.

Som ny sjef for OT lot Speer organisasjonen beholde sitt navn av respekt for grunnleggeren. Han begynte straks å omorganisere og utvide OT, som hadde en militærinspirert struktur. Det var nå at OT vokste frem som Tysklands betydeligste byggeorganisasjon. 

OT hadde hatt en sentralisert ledelsesmodell, der OT-Zentrale, det vil si hovedkvarteret i Berlin, styrte de enkelte operative byggeavdelingene. Men under Speers ledelse ble styringsmodellen desentralisert. To høyere nivåer ble opprettet for å lede byggevirksomheten i de tysk-okkuperte områdene, slik at strukturen besto av tre ledd:

  1. Einsatzgruppe (norsk: innsatsgruppe)
  2. Einsatz (norsk: innsats. I militær sammenheng tilsvarende et armékorps/divisjon)
  3. Oberbauleitung (norsk: overbyggeledelse. Tilsvarende divisjon/brigade).

Øverst i kommandokjeden, under hovedkvarteret i Berlin, var Einsatzgruppe. Ni slike innsatsgrupper ble innen et års tid opprettet forskjellige steder i Europa. Einsatz ble innført i kommandokjeden mellom Einsatgruppe og Oberbauleitung, men disse ble helst bare opprettet ved behov dersom det på et avgrenset areal opererte for mange Oberbauleitungen til at innsatsgruppen klarte å styre dem effektivt.

OT-Zentrale grep bare inn overfor innsatsgruppene i spørsmål knyttet til de størst anlagte byggeprosjektene.

Det utviklet seg til en maktkamp mellom Speer og mannen som ledet OT-Zentrale, Xaver Dorsch (1896–1986). Siden Speer etter hvert bare befattet seg med rustningsindustrielle spørsmål, ble det sistnevnte som i praksis fungerte som OTs leder. Speer forsøkte senere å gjenvinne kontrollen over OT, men dette slo feil, mye på grunn av manglende støtte fra Hitler. Det endte med at han 29. april 1944 overlot alt ansvar for bygg- og anleggsarbeid i Tyskland til Dorsch.

Samtidig fusjonerte Speer hovedkvarteret, OT-Zentrale, med Amt Bau, som var det tyske rustningsministeriets ansvarlige avdeling for byggeanliggender. Dette ga også Dorsch ledelsen over Organisation Todts nye øverste kommando: Amt Bau-OT.

Sammenslåingen ga støtet til nye ambisjoner om å effektivisere virksomheten ved å samle alle Tysklands militære byggekapasiteter i en organisasjon. Utfallet ble at marinens og flyvåpenets byggeorganisasjoner ble innlemmet i OT i løpet av sommeren 1944.

Rent administrativt og byggeteknisk var OT en forholdsvis liten organisasjon. Forretningsmodellen deres gikk ut på å engasjere firmaer til å gjennomføre de enkelte byggeprosjektene. OT selv forbeholdt seg å planlegge, samordne og overvåke hvordan firmaene arbeidet. Denne løsningen reduserte mengden med byråkrati og ga rom for fleksibilitet. Firmaene tok med seg en liten kjerne av ansatte og en maskinpark til oppdragene, men OT hadde en tilretteleggende rolle overfor firmaene, ved å skaffe dem arbeidskraften de trengte og levere alt nødvendig materiell.

OT samarbeidet hovedsakelig med tyske firmaer. Kontraktene de inngikk med dem innebar at firmaene måtte stille sine ressurser, både menneskelige og materielle, fullt og helt til OTs rådighet under byggeoppdrag. Blant firmaene som OT benyttet mest aktivt var Strabag, Sager & Woerner, Polensky & Zöllner og Hochtief.

OTs arbeidsstyrke var sammensatt av svært ulike grupper. Etter at krigen startet ble en stor del av de opprinnelige arbeiderne innkalt til tjeneste for Wehrmacht. OT beholdt selv et lite antall egne ledere og fagspesialister som ansatte, altfor få til oppgavene som skulle gjøres. De innleide firmaenes ansatte var heller ikke tilstrekkelig til å dekke arbeidskraftbehovet. Tyske menn som enten var for unge eller for gamle til å gjennomføre militær verneplikt ble derfor innkalt til å gjøre tjeneste for OT, men tyskerne utgjorde et beskjedent mindretall i arbeidsstyrken.

Fra 1940 begynte OT å rekruttere utenlandske arbeidere. Dette foregikk først på frivillig basis, men to år senere ble det vanlig å tvangsutskrive arbeidere fra tyskokkuperte områder gjennom lokale arbeidskontorer og dels gjennom gaterazziaer. Begge kategoriene hadde status som lønnsarbeidere og ble tilkjent visse arbeiderrettigheter og sosiale goder. Disse arbeiderne ble supplert med krigsfanger, konsentrasjonsleirfanger og andre sivile fanger.

Idet krigen skred frem bestod dermed hovedmassen av OTs arbeidsstyrke av ufrivillige arbeidere. Den omfattet på sitt meste anslagsvis 1 400 000 personer.

Den første OT-avdelingen i Norge, Oberbauleitung Trondheim, begynte sin virksomhet i mai 1941. Oppdraget var å bygge to ubåtbunkere ved Trondheim havn (Dora 1 og Dora 2). Alle byggeaktiviteter begrenset seg det neste året til denne byen.

Etter at Speer overtok som OTs leder ble det bestemt at virksomheten i Norge skulle trappes kraftig opp og utføres av en innsatsgruppe, Einsatzgruppe Wiking. Denne fikk sitt hovedkvarter i Oslo. Fra 1. april 1942 var innsatsgruppen operativ i Norge, under ledelse av Willi Henne (1907–1977). I tillegg foregikk mer begrenset byggevirksomhet i Danmark, gjennom Oberbauleitung Dänemark og senere Einsatz Dänemark, som var avdelinger styrt med stor grad av autonomi.

I Norge bygget OT etter hvert over hele landet. Først og fremst gikk byggeoppdragene til Einsatzgruppe Wikings ut på å bygge opp infrastruktur som veier, jernbane og bygging av forsvarsverker, da særlig kystfort som skulle inngå i Atlanterhavsvollen. Mye innsats ble lagt ned i byggingen av Riksvei 50 (det nåværende E 6) i Nord-Norge, videreføringen av Nordlandsbanen, samt byggingen av Polarjernbanen (det vil si strekningen nordover fra Fauske til Kirkenes).

Så godt som samtlige byggeprosjekter, med vesentlig unntak av jernbanelinjen, som ennå ikke hadde nådd polarsirkelen, var fullført ved krigens slutt. Tysklands kapitulasjon innebar også oppløsningen av OT.

På det meste, høsten 1944, disponerte OT oppimot 90 000 arbeidere i Norge. Arbeidsstokken besto både av frivillige, tvangsutskrevne lønnsarbeide og krigsfanger, i tillegg til OTs egne ansatte. De frivillige og tvangsutskrevne lønnsarbeidere kom fra Tyskland og 20 andre nasjoner. Nordmennene utgjorde den største gruppen av disse, med nærmere 20 000. Men flertallet av arbeiderne, godt over 50 000, bestod av krigsfanger fra Sovjetunionen, Polen og Jugoslavia, i tillegg til tyske fanger fra Strafgefangenenlager Nord og norske sivile fanger. Denne fangearbeidskraften ble gjennomgående dårlig behandlet og tilfellene av krigsforbrytelser ble mange. 

  • Hatlehol, Gunnar D.: ”Norwegeneinsatz” 1940-1945. Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang. Doktoravhandling, NTNU, 2015
  • Lemmes, Fabian: Arbeiten für das Reich. Die Organisation Todt in Frankreich und Italien, 1940-1945. Doktoravhandling, European University Institute, 2009
  • Seidler, Franz W.: Die Organisation Todt. Bauen für Staat und Wehrmacht 1938-1945, Koblenz, 1987
  • Singer, Hedwig (red.): Quellen zur Geschichte der Organisation Todt. Tre bind. Osnabrück, 1987-1998
  • Thomas, Nigel: Wehrmacht Auxiliary Forces, London, 1992

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.