De Castbergske barnelover ble vedtatt i april 1915. De var radikale i europeisk sammenheng, fordi de ga barn født utenfor ekteskap rett til arv etter far.

Lovene trådte i kraft 1. januar 1916 og har sitt opphav i den radikale venstremannen Johan Castberg. Castberg hadde et nært samarbeid med sin svigerinne, kvinneforkjemperen Katti Anker Møller, som har sin del av æren for lovene.

Med de Castbergske barnelover banet Norge vei for rettslig likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap. Liknende lover kom først i 1920- og 30-årene på Island, i Finland og Danmark, og i Sverige først i 1967.

Forslaget om nye barnelover ble fremmet av Johan Castberg allerede i 1909. Bak forslaget lå en stor debatt og omfattende politisk arbeid, men siden proposisjonen inneholdt svært ømtåelige spørsmål ble den ikke behandlet i Stortinget.

I 1912 ble det fremmet en liknende proposisjon av daværende justisminister Fredrik Stang. Den hadde klare likhetstrekk med Castbergs forslag tre år tidligere, men inneholdt ingen bestemmelse om navn eller arverett etter faren. Proposisjonen ble tilbakesendt med tidsnød som begrunnelse.

I 1914 avla justiskomiteen en ny innstilling som fikk den offentlige debatten til å blusse fram til den ble vedtatt i april 1915 mot Høyres, og en del av Venstres stemmer.

De Castbergske barnelover ble stående urørte fram til midten av 1950-tallet, da de ble kraftig revidert. Loven fra 1915 ble da opphevet.

En helt sentral og viktig forskjell på 1950-tallets barnelover og loven fra 1915 var opphevelsen av fars bidragsplikt. Om man ikke var sikker på hvem som var barnets far ble han etter de nye reglene fradømt farskapet. Mellomgruppen bidragspliktig forsvant altså fra lovverket og ble erstattet med farskap eller ikke farskap.

De Castbergske barnelover bestod av seks lover, de første fem karakteriseres som såkalte vernelover, mens den sjette er en trygghetslov. Fire av lovene dreide seg om barn utenfor ekteskap.

  1. Lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre. Denne fastslår juridisk likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap.

  2. Lov om forandringer i arveloven. Denne ga samme arverett til uekte som til ektefødte barn.

  3. Lov om forandringer i formuesforhold mellom ektefeller. Denne ga anledning til særeie der en av partene hadde utenomekteskapelige barn.

  4. Lov om forandringer i skilsmisseloven.

  5. Lov om foreldre og ektebarn som slo fast det ansvar begge foreldrene hadde for å bidra til barnets forsørgelse.

  6. Lov om forsorg for barn som er den mest kjente. Denne skulle sikre de mødre og barn som ble stående uten bidrag fra faren, og ifølge denne kunne mødrene kreve bidrag i oppholdskommunen i tiden omkring fødselen og inntil seks måneder etter barnets fødsel. Denne støtten skulle ikke regnes som fattighjelp, og tanken med loven var å forhindre den høye spedbarnsdødeligheten gjennom hvile for mor og barn omkring og etter fødsel.

Sentralt i de nye lovene var barnets arverett etter faren. Dette gjaldt både rett til å arve farens navn og eventuelle formue. Farens rettslige og økonomiske plikter overfor barnet ble altså skjerpet.

En mann som hadde hatt samleie med moren kunne også ilegges bidragsplikt. Dette eksisterte allerede i gammel lovgivning, men manglende bidrag hadde vært et gjennomgående problem for ugifte mødre.

Med den nye loven ønsket man å skjerpe reglene for bidragsinndrivelse. Bidragene skulle fra nå kreves inn av lensmann eller byfogd på morens hjemsted, og faren hadde plikt til å dekke utgiftene ved morens fødsel.

Fastsettelsen av farskap var imidlertid ikke alltid enkelt, og var bare mulig om moren hadde hatt samleie med kun én mann i perioden hun var fruktbar.

En mann som betalte bidrag trengte derfor ikke nødvendigvis å være barnets rette far, og var derfor heller ikke juridisk ansvarlig overfor barnet.

Spørsmålene rundt barneomsorg hadde blitt reist av flere grunner. For det første var moderskap og barneomsorg i økende grad i fokus som offentlig problem rundt århundreskiftet.

Barnedødeligheten var høy blant barn født utenfor ekteskap, og mange døde før fylte ett år. Mange av barna ble satt bort i pleie fordi mødrene ikke kunne ha dem hos seg fordi det ble for vanskelig å kombinere omsorgen for barna og det å skaffe inntekt. Det var et uttalt ønske blant mange å gi disse barna et sterkere rettsvern.

Lovene ble vedtatt på et tidspunkt da tallet på fødsler utenfor ekteskap var lavere enn det hadde vært på hundre år. Men når det gjaldt barn født utenfor ekteskap, var både antallet dødfødsler og spedbarnsdødeligheten mye høyere enn for barn født i ekteskap.

Dette mente man hadde flere årsaker. Hovedsaklig ble veneriske sykdommer, morens dårlige levekår og utilfredsstillende fødselshjelp oppgitt som de sentrale årsakene til dødfødsler.

Spedbarnsdødeligheten ble utredet av Statistisk Sentralbyrå i forbindelse med lovforslagene. Byrået viste at dødsrisikoen for barn født utenfor ekteskap i det første leveåret var dobbelt så stor som for barn født i ekteskap, og at forskjellen mellom barn i de to gruppene stadig økte.

Byrået kom til at den høye dødeligheten hos barn født utenfor ekteskap, skyldtes at mange ble satt bort til fremmede. Her fikk de kunstig ernæring i stedet for morsmelk. Kunstig ernæring sammen med dårlig hygiene kunne føre til sykdom med dødelig utfall. Dette synspunktet fikk støtte både av medisinaldirektøren og av en spesialoppnevnt, sakkyndig legekomité.

De lovforslagene som gjaldt økonomisk støtte til mor og barn, var lite kontroversielle. Det var alminnelig enighet om at ugifte kvinner og deres barn måtte få støtte før og etter fødselen – både for å gjøre livet bedre for dem, og for å motarbeie den store barnedødeligheten.

Lovene om rett til navn og farsarv for barn født utenfor ekteskap, skapte derimot stor strid. Det gjaldt både partipolitisk og i kvinnebevegelsen. Det var derfor disse lovene debatten kom til å dreie seg om.

Arbeiderpartiet og den radikale delen av Venstre forsvarte Castbergs forslag. Resten av Venstre, Høyre og Frisinnede Venstre var mot. Kvinnebevegelsen var splittet etter omtrent samme linjer.

Tilhengerne av retten til fars navn og arv, argumenterte med rettferdighet for de utenomekteskapelige barna og mødrene deres. De mente også at retten til fars arv og navn ville føre til økt foreldreansvar, mer åpenhet innenfor ekteskapet og et bedre, mer humant samfunn.

Motstanderne var overbevist om at loven om arv og farsnavn ville sette selve ekteskapsinstitusjonen i fare, og fryktet at samfunnets fundament ville ødelegges. Det ble også hevdet at denne delen av lovene dermed truet de kristne grunnverdiene.

Debatten kunne ha et svært personlig preg. Gifte kvinner var på denne tiden økonomisk avhengige av sine menn, og en del av deres sikkerhet og sosiale status var retten til arv for dem og barna. Nå følte de sin posisjon truet.

De som forsvarte barnelovene, var på sin side sjokkert over omtalen av ugifte mødre som "drevne og forslagne" og barna som "løsunger" og "fremmede".

Det var massemøter og demonstrasjoner for og mot barnelovene utover landet. Folk skrev hissige innlegg i avisene, og små og store grupper av kvinner og menn sendte resolusjoner med avsky eller støtte til Stortinget.

På den borgerlige og konservative siden var det Hjemmenes Vel (Senere Norges Husmorforbund) som ledet an. Motstanden mot barnelovene toppet seg i et massemøte på Calmeyergatens Misjonshus i Oslo den 11. februar 1915, arrrangert av Hjemmenes Vel og med 2500 fremmøtte.

En uke senere arrangerte Arbeiderpartiets Kvinneforbund massemøte for de samme lovene i et overfylt Folkets Hus. Kvinneforbundet organiserte dessuten en underskriftsliste som gikk rundt på arbeidsplasser og i fabrikker hvor kvinner arbeidet. Rundt 20.000 skrev under.

Norsk Kvinnesaksforening hadde hele tiden støttet opp om alle barns rett til fars navn. Retten til arv gikk den inn for da det ble klart at de nye lovene ville gi anledning til særeie hvis en av partene hadde utenomekteskapelige barn.

I forbindelse med massemøtene i februar 1915, skrev Kvinnesaksforeningens leder Randi Blehr en erklæring i Socialdemokraten, hvor hun presiserte at foreningen var fullt og helt for de Castbergske barnelovene.

Gina Krog, innflytelsesrik kvinneforkjemper og redaktør av kvinnebevegelsens tidsskrift Nylænde, forsvarte alle deler av barnelovene, fra saken først ble tatt opp i 1902 til de var vedtatt i Stortinget i 1915.

  • Blom, Ida og Anna Tranberg (red.) 1985: Nordisk lovoversikt. Viktige lover for kvinner ca. 1810-1980. Nordisk ministerråd
  • Hagemann, Gro. 2007. ”Maternalism and gender Equality: Tracing a Norwegian model of Welfare” I: Hagemann, Gro ( Red.) Reciprocity and Redistribution: Work and welfare reconsidered. (s 61-87 ) Pisa: Pisa University Press
  • Haavet, Inger Elisabeth 2006. "Milk, Mothers and Marriage. Family Policy Formation in Norway and its Neighbouring Countries in the Twentieth Century." I: Christiansen, Niels Finn, Klaus Petersen, Nils Edling og Per Haave (red.): The Nordic Model of Welfare. A Historical Reappraisal, Museum Tusculanum Press, University of Copenhagen
  • Rosenberg, Lise. 1981. Hagar og Ismael i Saras telt? Holdninger til familie og ekteskap i debatten om de Castbergske barnelovene, belyst gjennom studiet av sentrale kvinnetidsskrifter, Hovedfagsoppgave i Historie, Universitetet i Bergen
  • Seip, Anne-Lise 1984. Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740-1920. Gyldendal
  • Hirst, Marion Holthe 2015. De Castbergske barnelover fra 1915 - et norsk førsteskritt i rettsutviklingen. PrivIus - Journal of Private Law, nr. 202 - 2015
  • Andersland, Geir Kjell. 2015. De Castbergske barnelover 1915-2015. Cappelen Damm.
  • Nylænde februar 1915
  • Morgenbladet 12.02.1915
  • Socialdemokraten 07.02.1915 og 18.02.1915
  • Stortingsforhandlinger 1914 3 Ot.prp. nr. 5
  • Stortingsforhandlinger 1915 8 d O. 3-115 og 8 d L. 2-110

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.