Betzy Kjelsberg

Betzy Børresen ble født i Svelvik og vokste opp i enkle kår. Moren kom fra Skottland og faren var en norsk skipskaptein. Faren døde da hun var bare seks år gammel og etterlot seg kun gjeld. Familien måtte derfor selge alt de eide på tvangsauksjon. Senere skulle hun fortelle at denne hendelsen var bakgrunnen for at hun ble sosialt engasjert.

Etter å ha mistet alt flyttet mor og datter til Drammen, hvor moren startet et pensjonat. Noen år senere giftet moren seg på nytt med kjøpmann Anton Enger. Da Betzy var tolv år gammel, flyttet familien til Kristiania, hvor stefaren ville etablere en butikk. Her fullførte hun folkeskolen. Siden tok hun handelsutdannelse.

Høsten 1883 begynte hun sammen fem andre jenter på et privat to-årig artiumskurs hos løytnant Michal Hald i hans hjem i Damstredet. Sammen med sine medelever stiftet hun diskusjonsforeningen Skuld hvor Cecilie Thoresen var leder. I 1885 bidro Skulds medlemmer til å stifte Norsk Kvinnesaksforening, hvor Kjelsberg spilte en sentral rolle.

Kjelsberg måtte imidlertid avbryte privatstudiene da hun ble gravid med overrettsakfører Oluf Fredrik Kjelsberg. Paret giftet seg i 1885 og flyttet til Drammen. Da var hun 19 år gammel. Her etablerte de seg og fikk seks barn. Kjelsberg begynte å jobbe som sakførerbetjent på ektemannens kontor, med ansvar for kredittopplysninger.

Utover 1890-tallet var Kjelsberg svært aktiv i kvinnepolitisk arbeid i Drammen. Hun var en drivkraft i etableringen av en rekke organisasjoner, som Kvinnestemmerettighetsforeningen (1885), Drammen Kvinnelig Handelsstands forening (1894), Drammen Kvinnesaksforening (1896), dens husmorskole (1899), Drammens Sanitetsforening (1899), Drammen Kvinneråd (1903) og Norske Kvinners Nasjonalråd (1904). I Norske Kvinners Nasjonalråd var hun både styremedlem og leder mellom 1922 og 1938.

I den Kvinnelige Handelsstands forening gjorde Kjelsberg en stor innsats for kortere arbeidstid – den var på 12–14 timer hver dag – og for bedre lønn for kvinner i næringen. En av hjertesakene hennes var lik lønn for likt arbeid.

Husstellære opptok henne også sterkt, og i 1899 opprettet hun kvinnesaksforeningens husmorskole, som var den første fagskolen i huslig økonomi i Norge. Da Statens lærerinneskole i husstell ble opprettet, var hun styreleder der i perioden 1925–1928.

Kampen for stemmerett var et av stridsspørsmålene i kvinnesaksforeningen. Mens noen medlemmer mente at man burde gå gradvis frem, mente Betzy Kjelsberg at man måtte kreve full stemmerett for alle kvinner med én gang. Da kvinnene ikke fikk bli med i folkeavstemningen over unionsoppløsningen i 1905, startet hun en underskriftskampanje i protest, kvinnenes underskriftskampanje. Samme år ble hun innvalgt i kommunestyret i Drammen som representant for Avholdspartiet. Norske kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn i 1913.

Etter hvert ble hun med i partiet Venstre, noe som skilte henne fra andre politisk aktive feminister, som ofte var med i den sosialistiske arbeiderbevegelsen. Som Venstrepolitiker var hun opptatt av handelsstandens kår, utdanningsmuligheter for kvinner og arbeidsmiljø generelt. Hun var med i partiets sentralstyre mellom 1926 og 1938, som første kvinnelige medlem.

Kjelsberg var interessert i arbeidsmiljøsaker, og 1908 ble hun medlem av fabrikktilsynet (forløperen til dagens Arbeidstilsynet) i Drammen. Hun var spesielt opptatt av arbeidsforholdene til kvinnelige fabrikkarbeidere, som det var mange av i Drammen. Cellulosefabrikker, spinnerier og skofabrikker sysselsatte mange kvinner, og arbeidsforholdene var ikke gode. Flertallet av dem som satt i overordnede posisjoner var menn; direktører, arbeidsformenn og inspektører.

I 1909 vedtok Stortinget at det skulle opprettes en egen stilling for en kvinnelig fabrikkinspektør. Med sin erfaring fra fabrikktilsynet, ble Kjelsberg i 1910–1911 valgt til å være Norges første kvinnelige fabrikkinspektør. I jobben reiste hun rundt og besøkte bedrifter, holdt foredrag om fabrikkhygiene og undersøkte arbeidsforholdene. Når hun fant forholdene klanderverdige, sa hun fra til ledelsen, og dersom forbedringer ikke ble gjort, anmeldte hun arbeidsgiverne til påtalemyndighetene.

Gjennom 25 år fulgte hun opp Norges nærmere 2000 bedrifter som sysselsatte til sammen tusenvis av kvinner og barn, derav flere hundre barn under 14 år.

I 1916 fikk Betty Kjelsberg Kongens fortjenstmedalje i gull .

Kjelsberg hadde en stor arbeidskapasitet, og var også et av medlemmene av den norske regjeringsdelegasjonen til den internasjonale arbeidskonferansen (ILO – Washingtonkonferansen) i 1919, og den første kvinnen som talte der. Fra 1921 til 1934 var hun den norske regjerings representant på møtene til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) i Genève.

Hun hadde et stort nettverk, også internasjonalt, og besøkte Det hvite hus flere ganger, blant annet for å diskutere arbeidervern med Eleanor Roosevelt. I tillegg påtok hun seg tunge verv i internasjonale kvinnesaksorganisasjoner, som for eksempel International Council of Women (ICW), hvor hun var nestleder i 1926–1938.

På 1920-tallet var det mange som ønsket at hun skulle bli sosialminister i regjeringen til venstrepolitiker Johan Ludwig Mowinckel, men regjeringen hans inkluderte ikke kvinner.

I 1935 ble hun utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden, «for allmennyttig virksomhet».

Hun var også engasjert i vanskeligstilte menneskers problemer, og lanserte blant annet en plan for et hjem for kvinnelige voldsofre i Drammen. Selv skulle hun aldri oppleve at ideen ble realisert, men i 1980 åpnet Betzy Krisesenter i Drammen.

Betzy Kjelsberg døde 3. oktober 1950, bare få uker før hun skulle fylt 84 år. I 1956, på 90-årsdagen for hennes fødsel, ble det avduket et minnesmerke av billedhuggeren Maja Refsum ved Akerselva.

Hun har også fått flere veier oppkalt etter seg, blant annet Betzy Kjelsbergs gate på Åssiden i Drammen. I 1993 ble hun hedret på et frimerke. Hun er oldemor til Siv Jensen og Nina Jensen.

I ettertid er Kjelsberg mest kjent som Norges første kvinnelige fabrikkinspektør. Hun tillegges en stor del av æren for at arbeidsforholdene i industrien ble bedre på begynnelsen av 1900-tallet, blant annet med innføringen av 8-timersdag, lønnet fødselspermisjon og forbud mot barnearbeid.

• Betzy Kjelsberg i Norsk biografisk leksikon
• kvinnesak
• stemmerett for kvinner i Norge
• kvinners rettigheter i Norge 1814–1913
• kvinners rettigheter i Norge 1913–1940