Pierre Legros - den yngre

Faktaboks

Pierre Legros

Le Gros var det opprinnelige familienavnet. På 1800 og 1900-tallet ble det vanlig å skrive Legros

uttale:

legr'å

født:
12. april 1666, Paris
død:
3. mai 1719, Roma

Pierre Legros: Religion beseirer kjetteri og hat. (1695–1669) Alteret til Ignatio Loyola. Kirken Il Gesù, Roma

.
Lisens: CC BY SA 3.0

Pierre Legros den yngre var en fransk skulptør som hadde sitt hovedvirke i Roma under senbarokken. Han regnes blant de fremste skulptørene i Roma på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet og utførte verkene sine i marmor.

Tidlig liv og stil

Legros kom fra en familie med mange kunstnere og han fikk sin første undervisning fra faren, skulptøren Pierre Legros den eldre. Legros studerte ved Académie royale de peinture et de sculpture i Paris og vant Le grand Prix de Rome i 1686. Han reiste til Roma i 1690 der han slo seg ned for godt.

Legros arbeidet ved Det franske akademiet i Roma i perioden 1690–1695. Han laget hovedsakelig skulpturer til kirker i Roma, særlig for jesuittene. De siste årene av sitt liv, 1714–1719, hadde Legros oppdrag for klosteret Monte Cassino. Stilen hans var en kombinasjon av italiensk barokk inspirert av Bernini og den mere klassiskpregete franske barokken.

Verkene til Legros er preget av utsøkt teknisk ferdighet og viser hans store evne til å få frem detaljer og forskjellige tekstiler slik at det ser naturlig ut. Han drev et stort verksted med mange assistenter. Legros fikk stor betydning for kunsten på 1700-tallet.

Verk i kirkene Il Gesù og Sant’Ignatio

Pierre Legros: Sølvstatuen av Ignatius Loyola, Alteret til Ignatio Loyola, (1695–1669) Kirken Il Gesù, Roma

.
Lisens: CC BY 2.5

Hans første viktige verk var til det store Alteret til Ignatius Loyola, fra 1695–1669, i jesuittenes hovedkirke Il Gesù. Dette var et enormt prosjekt ledet av Andrea Pozzo, der over hundre kunstnere deltok.

Legros laget først marmorrelieffet Religion beseirer kjetteri og hat, som står nede på høyre side av alteret. Det er en svært dramatisk fremstilling med Religionen, en kvinne med kors, som beseirer Hedenskapen i form av en gammel, liggende kvinne og en mann som er i ferd med å falle utover kanten til alteret.

I 1697 vant Legros konkurransen om en sølvstatue av Ignatius Loyola til det samme alteret. Giovanni Federico Ludovici utførte støpingen. Helgenen står midt i alteret og slår armene ut i en omfavnende gest. Under den franske okkupasjonen i 1798 ble statuen smeltet om. I 1804 kom en kopi av originalen, laget i Canovas verksted, på plass.

I 1698 utførte Legros altertavlen Sankt Aloysius Gonzaga i Herlighet for jesuitterkirken Sant’Ignazio. Et marmorrelieff med ramme av forgylt bronse viser den unge jesuitterhelgenen med et fromt uttrykk og hendene mot brystet. Han står i midten, i høyrelieff og nærmest frigjort fra bakgrunnen, omgitt av engler og skyer. Relieffet er et godt eksempel på den personlige stilen til Legros. Han har behandlet marmoroverflaten slik at alle delene smelter sammen i et skinnende lys.

I perioden 1709-1714 laget Legros i den samme kirken også Gravmonumentet til Pave Gregor 15 og Kardinal Ludovico Ludovisi.

Andre verk

Pierre Legros: Sankt Stanislas Kostka på dødsleiet (1702–1703) Sant’Andrea al Quirinale, Roma

.
Lisens: CC BY 2.0

Pierre Legros: Terrakottamodell av Sankt Thomas (1703–1704) Los Angeles County Museum of Art. Den endelige marmorstatuen står i San Giovanni in Laterano (Laterankirken), Roma.

.
Lisens: CC BY SA 3.0

Hans mest kjente verk er Sankt Stanislas Kostka på dødsleiet fra 1702–1703. Det befinner seg i et siderom til Sant’Andrea al Quirinale. Den unge polske jesuitternovisen, han døde 18 år gammel, ligger på dødsleiet og er nærmest sjokkerende livaktig fremstilt. Legros var tydelig inspirert av Berninis helgenfremstillinger, men han har i mye større grad enn læremesteren brukt farger som en integrert del av verket. Bare ansikt, hender og føtter er i hvit carrara marmor.

Statuen av Sankt Francis Xavier fra 1702 i kirken Sant’Apollinare i Roma, var også et arbeid for jesuitterordenen. Helgenen, iført en drakt rikt dekorert med blonder, holder sitt kjære kors mellom hendene. Ifølge legenden hadde han mistet korset i havet, men en krabbe, som ses nederst på skulpturen, brakte det tilbake.

Statuen av Sankt Filippo Neri i Capella Antamori i kirken San Girolamo della Carità, var et samarbeid med arkitekten Filippo Juvarra. Kapellet, som ble laget i 1708–1710, er en perfekt sammensmelting av arkitektur og skulptur. Med et ovalt vindu som bakgrunn står helgenen svært levende fremstilt og nærmest svever i en guddommelig ekstase med blikket rettet opp mot lyset. Kapellet er på alle nivåer fylt med ovale former. Farger og lys, gul og grønn marmor og gyllent glass, gir kapellet en stemning som passer perfekt til helgenens personlighet og viser senbarokkens patos.

Mellom 1705 og 1711 utførte Legros to av de tolv apostlene, Sankt Bartolomeus og Sankt Thomas, til hovedskipet i San Giovanni in Laterano (Laterankirken). Hans terrakottamodell av apostelen Thomas fra 1703–1704 er sterkt preget av den følelsesladete barokke stilen typisk for Bernini. Men den ble ikke godtatt av ledelsen for prosjektet og Legros måtte forenkle det endelige verket. Selv om den gigantiske marmorstatuen, 4,5 m høy, av apostelen Thomas derfor er betydelig mer klassisk enn terrakottamodellen, viser de flagrende gevantene i apostelens klesdrakt at Legros har holdt fast på noe av det opprinnelige uttrykket.

Det er i tillegg verk av Legros i Peterskirken, Santa Maria Maggiore og Sant’Agnese in Agone. Han har også laget to skulpturer til kirken Santa Cristina i Torino. De står nå i Domkirken i Torino.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg