Pierre Legros (den yngre)

Hans mest kjente verk er Sankt Stanislas Kostka på dødsleiet fra 1702–1703. Det befinner seg i et siderom til Sant’Andrea al Quirinale. Den unge polske jesuitternovisen, han døde 18 år gammel, ligger på dødsleiet og er nærmest sjokkerende livaktig fremstilt. Legros var tydelig inspirert av Berninis helgenfremstillinger, men han har i mye større grad enn læremesteren brukt farger som en integrert del av verket. Bare ansikt, hender og føtter er i hvit carrara marmor.

Statuen av Sankt Francis Xavier fra 1702 i kirken Sant’Apollinare i Roma, var også et arbeid for jesuitterordenen. Helgenen, iført en drakt rikt dekorert med blonder, holder sitt kjære kors mellom hendene. Ifølge legenden hadde han mistet korset i havet, men en krabbe, som ses nederst på skulpturen, brakte det tilbake.

Statuen av Sankt Filippo Neri i Capella Antamori i kirken San Girolamo della Carità, var et samarbeid med arkitekten Filippo Juvarra. Kapellet, som ble laget i 1708–1710, er en perfekt sammensmelting av arkitektur og skulptur. Med et ovalt vindu som bakgrunn står helgenen svært levende fremstilt og nærmest svever i en guddommelig ekstase med blikket rettet opp mot lyset. Kapellet er på alle nivåer fylt med ovale former. Farger og lys, gul og grønn marmor og gyllent glass, gir kapellet en stemning som passer perfekt til helgenens personlighet og viser senbarokkens patos.

Mellom 1705 og 1711 utførte Legros to av de tolv apostlene, sankt Bartolomeus og sankt Thomas, til hovedskipet i San Giovanni in Laterano (Laterankirken). Hans terrakottamodell av apostelen Thomas fra 1703–1704 er sterkt preget av den følelsesladete barokke stilen typisk for Bernini. Men den ble ikke godtatt av ledelsen for prosjektet og Legros måtte forenkle det endelige verket. Selv om den gigantiske marmorstatuen, 4,5 meter høy, av apostelen Thomas derfor er betydelig mer klassisk enn terrakottamodellen, viser de flagrende gevantene i apostelens klesdrakt at Legros har holdt fast på noe av det opprinnelige uttrykket.

En gang mellom 1711 og 1715 fikk Legros i oppdrag av den portugisiske ambassadøren i Roma å restaurere en antikk statue av Amor og Psyke. Statuen var delvis ødelagt da den i 1711 ble gravd ut i Hadrians Villa, og Legros erstattet de delene som manglet med nye hoder, hender og legger. Men han rekonstruerte ikke den opprinnelige antikke statuen der Amor og Psyke forenes i et heftig kyss. Han komponerte isteden et nytt verk, som fortalte historien om de mytologiske tvillingene Biblis og Caunus. Ifølge Ovids Metamorfoser ble Biblis forelsket i sin tvillingbror Caunus. Han prøvde å flykte, men Biblis tok han igjen og statuen viste øyeblikket da Caunus tydelig vegret seg for å unngå omfavnelsen fra søsteren. Legros omskapte dermed kjærlighetshistorien om Amor og Psyke til en fortelling om forbudt kjærlighet, som ikke ble gjengjeldt.

På et senere tidspunkt havnet statuen av Biblis og Caunus i Tyskland, og ble der tilbakeført til den opprinnelige antikke statuen av Amor og Psyke. En brann ødela verket i 1931. Legros’ nyskaping vakte stor oppmerksomhet i samtiden, og inspirerte mange kunstnere til å lage egne utgaver av Legros' arbeid. De mest kjente versjonene er to marmorkopier laget av den flamske skulptøren Laurent Delvaux. En gipsavstøpning på slottet Tiefurt, Weimar, er den gjengivelsen som er nærmest Legros’ originale statue av Biblis og Caunus.

Det er i tillegg verk av Legros i Peterskirken, Santa Maria Maggiore og San Giacomo in Augusta. Han har også laget to skulpturer til kirken Santa Cristina i Torino. De står nå i domkirken i Torino.