Faktaboks

Jan Baalsrud
Født
13. desember 1917, Kristiania (nå Oslo)
Død
30. desember 1988, Kongsvinger
Virke
Motstandsmann
Familie

Foreldre: Instrumentmaker og bokholder Nils Julius Myhre Baalsrud (1887–1978) og Lilla Hvamstad (1887–1933).

Gift 1) 1951 med Jovelyn («Evie») Miller (1.1.1925–15.5.1963); 2) med Teres Balmaseda (5.7.1919–20.5.1991).

Brorsønn av Andreas Baalsrud (1872–1961); fetter av Terje Baalsrud (1914–2003).

Jan Baalsrud

Jan Baalsrud

Jan Baalsrud
Av /KF-arkiv ※.
Jan Baalsrud

Jan Baalsrud og kona Jovelyn («Evie») Miller. Foto 1955. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Jan Baalsrud
Av /※.

Jan Baalsrud var en norsk frihetskjemper og instrumentmaker. Han var aktiv i motstandsbevegelsen i Norge under andre verdenskrig. Baalsrud var medlem av Kompani Linge, og er mest kjent for sin flukt fra tyskerne i Troms våren 1943. Flukten ble internasjonalt kjent gjennom spillefilmen Ni liv fra 1957 som bygger på Baalsruds egen beretning.

Etter krigen var Baalsrud virksom for krigsinvalidenes sak.

Bakgrunn

Baalsrud vokste opp i Oslo, men flyttet til Kolbotn i 1935 hvor faren drev en familiebedrift. Etter å ha gått opp til artium som privatist i 1937 og gjennomført militærtjeneste med befalskurs i 1938, tok han fagbrev som geodetisk instrumentmaker, som sin far. Deretter jobbet han i familiebedriften.

9. april og deltakelse i felttoget

Baalsrud tilhørte Infanteriregiment nr. 1 i Østfold. Han deltok som sersjant i et mitraljøsekompani under kaptein Holter ved Fossum bro. Sammen med andre enheter fra regimentet skulle avdelingen hindre tyskerne i å krysse Glomma. Da de norske stillingene ble nedkjempet natt til 13. april, rømte de gjenværende norske styrkene mot Mysen og Ørje. 17. april gikk Baalsrud over grensen til Sverige og ble internert sammen med nærmere 3 000 offiserer og soldater fra 1. Divisjon.

Motstandsarbeid

I stedet for å reise hjem til Norge med mannskapene fra 1. Divisjon, dro Baalsrud til Stockholm hvor han utførte kureroppdrag for den britiske legasjon som stod i kontakt med flere norske motstandsgrupper. På vei mot grensen til Norge ble han arrestert av svensk politi og idømt en fengselsstraff på sju måneder. Han slapp ut våren 1941 etter fem måneder, men ble da erklært uønsket i Sverige.

Med hjelp fra norske stockholmslegasjonen fikk han flybillett til Moskva 6. mai 1941. Etter flyturen fulgte en lang sjøreise som startet fra havnebyen Odessa og gikk i flere etapper via India, Sør-Afrika, Sør-Amerika og USA inntil Baalsrud kunne sette føttene på britisk jord i midten av oktober samme år. 23. oktober ble han opptatt som sersjant i Kompani Linge (KPL) hvor han gjennomgikk de obligatoriske treningskursene.

Operasjon Martin

24. mars 1943 la skøyta M/K Brattholm I ut fra Scalloway-basen på Shetland med kurs mot nordøst. Sammen med mannskapet fra Shetlandsgjengen på åtte mann fulgte en gruppe på fire fra KPL under ledelse av løytnant Sigurd Eskeland. Gruppen bestod ellers av en radiotelegrafist og to våpeninstruktører, hvorav den ene var Baalsrud. Ekspedisjonen med kodenavnet «Martin Red» skulle organisere militære motstandsgrupper i Nord-Troms og forberede sabotasje mot tyske installasjoner lenger sør, hvor flyplassen i Bardufoss utpekte seg som særlig viktig. Ifølge planen skulle ekspedisjonen gå inn til Senja, men observasjoner av tyske patruljeskip i farvannet utenfor gjorde at Eskeland valgte et langt nordligere ankomststed. Fem dager etter avgangen fra Shetland gikk «Brattholm» inn i Toftefjorden nordøst på Rebbenesøya.

Første del av planen gikk ut på å etablere kontakt med motstandsfolk i Tromsø. For å kunne reise inn til byen med en mindre båt oppsøkte Eskeland en lokal handelsmann, som han regnet for å være pålitelig. Vedkommende var imidlertid død, og etterfølgeren ville ikke hjelpe. I stedet ringte han lensmannen som igjen rapporterte om de mistenkelige karene til det tyske sikkerhetspolitiet.

Om ettermiddagen 30. mars 1943 gikk det tyske krigsfartøyet «R 56» inn Toftefjorden og kom overraskende på ekspedisjonen. Karene rakk å sprenge Brattholm i luften, men av besetningen og de fire KPL-karene var det bare Baalsrud som klarte å unnslippe etter en iskald svømmetur. I trefningen som fulgte med minesveiperen ble tre drept eller dødelig såret. De øvrige åtte overga seg. Fangene ble innbrakt til Tromsø, forhørt og utsatt for grov tortur. Adolf Hitlers «Kommandobefehl» fra høsten 1942 foreskrev dødsstraff for fiendtlige soldater som opererte bak de tyske linjene, og den 2. april 1943 ble alle de åtte henrettet på Grønnåsen skytebane.

Flukten

Lyngseidet
Utsikt over Lyngseidet og Lyngen.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Da Baalsrud svømte i land fra Brattholm, skjøt han seg fri fra en tysk patrulje som forsøkte å avskjære han. For å komme unna forfølgerne svømte han over til den mindre naboøya Hersøy. I det eneste huset på øya hvor det bodd fastboende ble han hjulpet med mat, husly og fikk tørket klærne. Neste morgen ble han rodd over til den langt større Ringvassøya.

Baalsrud ville forsøke å ta seg over grensen til Sverige – en distanse på omkring 120 kilometer i luftlinje, men for å klare det trengte han videre båtskyss til fastlandet, samt gode hjelpere som kunne tilby mat, skjulesteder og opplysninger om tyske kontroller. Han var også avhengig av lokal kunnskap til å foreta riktige veivalg i det vanskelige fjellterrenget som ventet fra Lyngseidet og videre sørover på begge sider av Lyngen mot svenskegrensen.

Til fastlandet

Ullsfjorden
Ullsfjorden. Her fikk Baalsrud båtskyss over til Kjosen ved Lyngseidet, hvor han ble utstyrt med ski og staver. Foto fra mai 2009.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Etter båtskyssen til Ringvassøya fikk han noen timers hvile før han startet en strabasiøs ferd på over 40 kilometer i krevende terreng mot sørsiden av øya. Fire dager senere nådde Baalsrud omsider Bjørneskaret, hvor han fikk hvile noen timer, før telegrafbestyrer Einar Sørensen og hans far rodde han over Grøtsundet. På fastlandet ved Snarby fant Baalsrud frem til en gårdbruker Alfred Lockertsen. Her kunne han sovet over og fikk hentet seg inn. Lockertsen besørget båtskyss inn Ullsfjorden til Kjosen ved Lyngseidet, og Baalsrud ble utstyrt med ski og staver. På vei ned mot det lille tettstedet holdt han på å kjøre rett inn i en tysk kontrollpost og ble derfor tvunget opp i fjellet.

Opp i høyden på vestsiden av Lyngenfjorden kom Baalsrud ut for et kraftig uvær. I skodde og snøfokk forsvant oversikten, og Baalsrud ble tatt av et snøras som han på mirakuløst vis overlevde. Tre dager etter flukten fra Lyngseidet ramlet Baalsrud inn døra på den lille gården til Marius Grønvold i Furuflaten. Baalsrud var da snøblind, totalt utmattet og hadde pådratt seg alvorlige frostskader.

Over Lyngenfjorden til Revdalen

En halv uke senere var Baalsrud kommet seg så pass til hektene at Grønvold med hjelp fra noen venner tok sjansen på å videre transport over fjorden. Men først måtte båren med Baalsrud slepes forbi den tyske garnisonen som holdt til på den lokale skolen. Natt til 12. april ble Baalsrud rodd over til østsiden av fjorden og plassert et lite uthus på en fraflyttet gård. Her ble han liggende mange dager mens frostskadene i føttene forverret seg. Oppholdet i Revdalen varte nesten to uker.

En redningsplan

Manndalen
Manndalen i Kåfjord, Troms. I dette området lå Baalsrud begravd under snøen i over en uke.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Grønvold hadde varslet sin tidligere lærer på Lyngseidet, skolebestyrer Ingjald Leigland. Sistnevnte kontaktet motstandsmannen Sverre Larsen i Tromsø, som bidro med finansiering og forsyninger. Leigland satte seg også i forbindelse med en lærerkollega i Manndalen (Nordnes) som skulle rekruttere nye hjelpere for den videre fluktveien mot svenskegrensen. Vaktmester på skolen i Lyngseidet, Martin Jensen, påtok seg å bygge en lett skikjelke som kunne frakte Baalsrud opp i Nordnesfjellet og videre sørover. Planene gikk i korthet ut på at karene fra Furuflaten skulle trekke kjelken med Baalsrud opp til fjellplatået over Revdalen hvor en gruppe fra Manndalen hadde påtatt seg å trekke kjelken et par mil videre. Så skulle samiske hjelpere foreta den siste og lengste transportetappen med reinsdyrslede over svenskegrensen.

Alene under fokksnøen

Etter en svært krevende og til dels risikabel oppstigning klarte Grønvold sammen med tre venner (Alvin Larsen, Amandus Lillevold og Olaf Lanes) å nå det avtalte møtestedet, men noen hjelpere fra Manndalen var ikke å se. Å få sleden med Baalsrud tilbake til Revdalen nedover den stupbratte fjellsiden var helt utenkelig. Grønvold og vennene hans så ingen annen utvei enn å etterlate Baalsrud i en snøgrop under en steinhelle.

Gruppen fra Manndalen var blitt forstyrret av en mindre tysk styrke som foretok husundersøkelser i bygda. To ganger forsøkte hjelpere fra Manndalen forgjeves å finne frem til hulen som fokksnøen hadde tildekket. Da Grønvold mottok de nedslående opplysningene, hadde Baalsrud ligget en uke under snøen. Til tross for vanskelige værforhold foretok han en oppstigning sammen med kjæresten Agnethe Lanes. Det var blitt 1. mai og Grønvold regnet med å finne en død mann, men Baalsrud var fortsatt i live og kunne snakke. Med litt etterforsyninger og en etterlatt skistav måtte de to gjøre vendereis og håpe at hjelperne denne gangen ville klare å lokalisere snøhulen.

To mislykkete forsøk

Et døgn senere fant fire menn fra Manndalen frem til det nedsnødde skjulestedet. De startet på marsjen østover, men det gikk relativt smått med fremdriften, og et nytt uvær tvang gruppen til å returnere. Inntil en merkestein ved nedstigningen til Manndalen laget karene et noe bedre oppholdssted for så å etterlate den medtatte Baalsrud. De frostskadde føttene verket og var fulle av sår, og Baalsrud tok her beslutningen om å skjære av seg hele ni av tærne med sin medbrakte lommekniv. Natt til 9. mai forsøkte seks mann fra Manndalen på nytt å dra kjelken mot grensen, men på grunn av tykk tåke måtte også hjelperne denne gang gjøre vendereis.

Fra Manndalen til Kilpisjärvi

Selv om Baalsrud fikk etterforsyninger som holdt han i live, stod det nå om livet for den svært avkreftede spesialsoldaten. Hjelperne bestemte seg for å ta Baalsrud ned fra fjellet og plassere han i en hule øverst i Manndalen som var bedre skjermet for vær og vind. Da de to samiske brødrene Aslak og Per Thomas Baal påtok seg oppdraget med å ta den avkreftede flyktningen over til Sverige, ble kjelken med Baalsrud dratt opp på vidda til en ny møteplass. Ferden med pulk og reinsdyr inn mot grensetraktene ved Kilpisjärvi tok to dager. Da sleden med Baalsrud krysset den enda islagte innsjøen, var det gått 63 dager siden trefningen i Toftefjord og kalenderen viste 1. juni 1943. Mer enn 70 kvinner og menn hadde satt liv og helse på spill for å hjelpe Baalsrud i sikkerhet.

De siste krigsårene

Etter to måneder på sykehus og videre rekonvalesens i Sverige returnerte Baalsrud til Storbritannia høsten 1943. De svenske legene som behandlet frostskadene, klarte å redde bena uten å foreta nye amputasjoner. Han gjenopptok sin tjeneste ved avdelingen i Skottland og virket som våpeninstruktør frem til frigjøringen i mai 1945. Under frigjøringen i mai-dagene kom Baalsrud til Bergen som nestkommanderende for en gruppe instruktører og aspiranter i KPL. Her ble de satt under alliert kommando for å føre tilsyn med avvæpningen av de tyske styrkene.

Etter krigen

Jan Baalsrud og kong Haakon
Festmøte for Kompani Linge i Saga kino. Kong Haakon blir mottatt av Lingeklubbens formann Jan Baalsrud.
Jan Baalsrud og kong Haakon
Av .

Etter krigen gikk Baalsrud tilbake til sitt arbeid som instrumentmaker i familiefirmaet på Kolbotn. Sammen med kamerater fra KPL stiftet han veteranorganisasjonen Lingeklubben i 1946 og var dens første formann. Blant veteranene fra motstandskampen høstet Baalsrud stor anerkjennelse for sitt engasjement for krigsinvalidene. Han ledet Krigsinvalideforbundet i årene 1957–1964, hvor han også var drivkraften bak rekonvalesenthjemmet Bæreia ved Kongsvinger.

I 1951 giftet Baalsrud seg med amerikanske Jovelyn (Evi) Miller, og i 1958 fikk de datteren Liv. Baalsrud slet med helsemessige utfordringer, og for å lindre senvirkningene som de ekstreme påkjenningene hadde forårsaket flyttet familien i 1962 til Tenerife. Her kjøpte ekteparet en gård for å drive med fruktdyrking og husdyrhold. Etter at ektefellen Evie døde, giftet Baalsrud seg med sykepleieren Teresa Balmaseda. De siste leveårene tilbrakte han i Norge. Baalsrud døde på Bæreia i 1988, 71 år gammel. Urnen ble etter eget ønske satt ned på kirkegården i Manndalen i Troms.

Utmerkelser

For sin krigsinnsats ble Baalsrud tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren, Deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Han mottok også den britiske dekorasjonen Order of the British Empire (MBE).

Ettermæle

«Ni liv»
Jack Fjeldstad som Jan Baalsrud under innspillingen av filmen «Ni liv» i 1957.
«Ni liv»
Av /NTB.

Baalsruds flukt er skildret av David Howarth i boka «We Die Alone» som utkom i 1955. Den norske norsk utgaven, Ni liv, kom samme år. Historien la også grunnlaget for en av de mest kjente norske filmer noensinne, Arne Skouens spillefilm-klassiker «Ni liv» fra 1957. I 2017 lanserte filmskaperen laget Harald Zwart sin versjon, med spillefilmen «Den 12. mann». Med NRK-dokumentaren «I Jan Baalsruds fotspor» kunne et stort TV-publikum følge to tidligere spesialsoldatene Ronny Bratli og Rune Gjeldnes historiske rekonstruksjon av den dramatiske flukten. Stiftelsen Jan Baalsrud arrangerer den årlige «Jan Baalsrudmarsjen». Turmarsjen, som går over åtte dager og er på 200 kilometer, følger store deler av fluktruta. I Toftefjorden ligger fortsatt restene etter skøyta M/K Brattholm.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Tore Haug og Astrid Karlsen Scott (2001): Jan Baalsrud og de som reddet ham, Gyldendal. Oslo.
  • David Howarth (1955): Ni liv. Historien om Jan Baalsrud, Cappelen. Oslo (3. utg. 1995. Engelsk originalutgave fra 1955: We Die Alone)
  • Erling Jensen, Per Ratvik og Ragnar Ulstein: Kompani Linge, bind II (1948). Gyldendal.
  • Morten Malmø: Mannen som overlevde alt. (Aftenposten Historie 2017)
  • Berit Nøkleby: biografi i NBL2

Ikke-publisert materiale

  • Rapport av Jan Baalsrud om operasjon Martin Red og flukten, i SOE-arkivet, Norges Hjemmefrontmuseum, Oslo
  • arkivmateriale i FO IV-arkivet, SOE-arkivet og rulleblad Kompani Linge, alle i Norges Hjemmefrontmuseum

Faktaboks

Jan Baalsrud
Historisk befolkningsregister-ID
PFd00104011989M20020A

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg