Erling Vidkunnsson av Bjarkøy og Giske

Utenrikspolitisk ble det tidligere spente forholdet til Danmark stabilisert i Erlings drottsetetid. Personalunionen med Sverige og den svenske ekspansjonen i Finskebukta satte Norge i et spent forhold til fyrstedømmet Novgorod og førte til et russisk innfall i Nord-Norge i 1323, der Erlings gård på Bjarkøy ble brent. Erling søkte nå økonomisk hjelp fra kirken til forsvaret av Hålogaland mot finner, russere og kareler, men møtte liten velvilje fra det norske episkopatet, og innledet i stedet forhandlinger som endte i en gunstig fredsslutning med Novgorod i 1326. Erlings henvendelse til paven om støtte resulterte i at han til forsvar mot de «vantro» russerne og karelene fikk disponere halvparten av den seksårstienden som var pålagt den norske geistligheten til korstog mot tyrkerne. Dette bidro nok til å sanere de norske finansene og spare befolkningen for ekstraskattlegging.

Også i innenrikspolitikken satte Erling spor etter seg. I kongens navn grep han regulerende inn i handelsforholdene på Island og mot slutten av sitt virke som riksforstander også i tyskernes forhold til bysamfunnet i Bergen. Gjennom et omfattende privilegium ble de tyske skomakerne i byen i 1330 belønnet med næringsmonopol og rett til intern jurisdiksjon, men samtidig trukket inn under norsk lov og kongedømmets kontroll med særlig militær tjenesteplikt. Hanseatenes vintersitting, mellom- og detajlhandel i Bergen ble i 1331 sterkt begrenset i tråd med den nasjonale handelspolitikken fra Håkon 5.s dager. Også i overvåkingen av lov og rett i landet førte Erling og riksrådet videre tradisjonen fra Håkons regjeringstid.

Mot kirkelige fremstøt for forbedrede rettigheter gjorde Erling og de verdslige rådsmedlemmene fast front. I en kongelig forordning av 1327 ble den gamle kristenretten fra før Magnus Lagabøtes og erkebiskop Jon Raudes dager innskjerpet som grunnlag for den kirkelige rettshåndhevingen. Det innebar at rettsgrunnlaget for senere kirkelige nyvinninger ble underkjent, blant annet det nye tienderegulativet kirken hadde fått godkjent i 1277. I Bergen gikk håndgangne gårdeiere og andre husbønder sammen om å nekte å betale tiende av leieinntektene av gårdene sine. Dette førte i 1328 til en kvass strid med den stridbare og retthaverske biskop Audfinn Sigurdsson, der Erling og hans nærmeste rådgivere stilte seg på husbøndenes side.

Et brev fra biskop Audfinn utmaler også en angivelig motsetning mellom drottseten og kansleren Pål Bårdsson. Siden historikeren P. A. Munchs dager har Pål Bårdsson gjerne er blitt oppfattet som en mann kirkelederne i 1327 fikk presset inn i riksstyringen som motvekt mot Erling Vidkunnsson. Denne oppfatningen er i senere år blitt bestridt til fordel for et gjennomgående godt samarbeid mellom drottsete og kansler, og det antatt generelle motsetningsforholdet til kirken er blitt dempet ned. Også den alvorlige motsetningen Munch mente gjorde seg gjeldende mellom Erling og ridderen og riksråden Ivar Ogmundsson av Hestbøætten fra Ryfylke, er tonet sterkt ned, slik at de indrepolitiske forholdene i Erlings drottsetetid tegner seg roligere enn tidligere antatt (ifølge historikeren Grethe Authén Blom). Kildematerialet er likevel for spinkelt og fragmentarisk til å bære sikre slutninger om disse forholdene.

Erlings siste kjente handling som drottsete var utstedelsen av den kongelige forordningen om handelsforholdene i Bergen i august 1331. En gang mellom dette og Magnus Erikssons første selvstendige opptreden som norsk konge i april 1332 må Erling ha gått av som riksforstander.

I 1333 forteller islandske annaler at Erling sammen med Havtoressønnene Sigurd og Jon holdt Tønsberghus mot kong Magnus Eriksson, men at de senere overgav seg, fikk grid og beholdt retten til sine eiendommer. Bakgrunnen for dette opprøret er gåtefull og omdiskutert, men det må på en eller annen måte ha vært en reaksjon mot den politikken Magnus slo inn på som myndig konge. Det ligger nær å se det i sammenheng med det forbudet kongen i desember 1332 satte mot at andre enn lendmenn og høvdinger skulle kunne holde edsvorne sveiner. Det er også tenkelig at Erling var blitt skuffet i sine forventninger om en større kongelig forlening etter Magnus’ maktovertakelse. Uansett ser det ut til at han senere unngikk å komme i motsetning til kongen, mens Havtoressønnene på ny var i konflikt med ham i årene 1337–1939.

Etter opprøret 1333 ser det ut til at Erling trakk seg tilbake til Vestlandet, der han en tid antakelig residerte på Ståreim. Fortsatt var Erling det høyest rangerende verdslige medlem av det norske riksrådet. I årene 1337–1341 gir brevene fra biskop Håkon Erlingsson i Bergen et levende bilde av et vestnorsk nettverk av riksråder og kongelige tjenestemenn som stod i løpende skriftlig kontakt med hverandre og på den måten spredte viktige politiske informasjoner. I denne kretsen var Erling en ankermann. Fra Ståreim og Giske fulgte han godt med og trakk etter beste evne i trådene gjennom brev og bud.

Private forretninger, syslemannsplikter, rådssammenkomster og kongelige oppdrag brakte ham rett som det var til Bergen. Særlige viktige saker krevde også hans nærvær i riksrådsforhandlinger øst i landet og i de svenske grenseområdene, som under det østnorske adelsopprøret i årene 1337–1339, ved hyllingen av Håkon 6. Magnusson som farens etterfølger på den norske tronen i 1343, ved utstedelsen av kong Magnus’ og dronning Blancas testament i 1347 og ved sakførselen mellom kongen og allmuen på Hedmark og Romerike om betaling av vissøre i 1348. Fra 1340-årene ser det likevel ut til at han overlot til sønnen Bjarne å spille en mer aktiv rolle i den sentrale rådskretsen.

Etter svartedauden i 1349–1350 red Erling på pilegrimsferd til Roma med to sveiner. På hjemveien ble han fengslet i England, men ble utløst av den nyutnevnte erkebiskop Olav, slik at de to vendte hjem i følge i 1351. Som takk skjenket Erling Tjøtta og Tilrem i Brønnøy til erkestolen.

Erling Vidkunnsson opptrådte siste kjente gang som riksråd da han på Båhus i 1353 var garantist og medbesegler ved kongens omskifting av dronning Blancas morgengavelen. Samme år døde trolig sønnen Bjarne, for det var etter hans bønn på dødsleiet at Erling i januar 1354 skjenket Giske til datteren Ingebjørg. I 1355 melder en islandsk annal at Erling selv gikk bort etter et liv som hadde ført ham til uvanlig rikdom og en høyere offentlig posisjon en noen annen norsk adelsmann i samtiden.