Datateknologi som verktøy for musikk hadde sin start sent på 1950-tallet, først med å regne ut noterekker som så ble skrevet som partitur for musikere. Dette ga støtet til en ny utvikling av algoritmisk komposisjon, og et kjent eksempel er Lejaren Hiller og Leonard Isaacsons strykekvartett Illiac Suite fra 1957.
Nye forskningsresultater på hvordan lyder forandrer seg over tid, gjorde det snart mulig å gjenskape troverdige elektroniske kopier av naturlige lyder, der frekvenser og klangkvaliteter ble generert av datamaskinene etter mønstre nedfelt i algoritmer. Her er det spesielt ett arbeid som kan trekkes frem: Jean-Claude Rissets arbeid med trompettoner. Han arbeidet hos telefonselskapet Bell i New Jersey, i en lab som ble styrt av ingeniørene John Pierce og Max Mathews. Max Mathews’ grunnleggende forskning og utvikling av programmeringsspråk for musikk har gjort at han regnes som den viktigste pioneren i computermusikken.
Men datamaskinene regnet langsomt og var så store at de gjerne kunne fylle et helt rom. Den første praktiske anvendelsen kom i form av hybridstudioer, der datamaskinen regnet ut (digitalt) hva som måtte gjøres, og lyden ble så laget av analoge synthesizere. På midten av 1960-tallet fantes det flere slike studioer i verden, og det mest utviklede var i Stockholm, Elektronmusikstudion (EMS) ved Sveriges Radio. Studioet ble bygget opp av Knut Wiggen, som også utviklet et eget programmeringsspråk for musikk, MusicBox.
Parallelt med dette ble synthesizeren utviklet av blant andre Robert Moog som et praktisk instrument for bruk på scenen, og Donald Buchla for mer eksperimentell bruk. Synthersizere ble viktige instrumenter i mer populære musikkstiler som pop, rock og jazz og bidro sterkt til å gjøre den elektroniske teknologien til allemannseie.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.