Theremin er et elektronisk musikkinstrument som ble konstruert av den russiske fysikeren Leon Theremin og første gang demonstrert i 1920. Det var et av de tidligste elektroniske musikkinstrumentene og det første som ble serieprodusert. Instrumentet har blant annet blitt brukt til å skape særegne lydeffekter i filmer.

Thereminen spilles uten direkte berøring, og er således et krevende instrument å beherske. Det er et monofont instrument, som kun kan spille én tone om gangen.

Gjennom kombinasjonen av to høyfrekvente oscillatorer skapes en hørbar svingning som er lik differansen mellom frekvensene til de to oscillatorene. Den ene oscillatoren er forbundet med en horisontal antenne. Håndens bevegelser rundt denne antennen endrer frekvensen og tonehøyden. Volum kontrolleres ved at den andre hånden beveges nært en ringformet antenne på siden av instrumentet.

Lyden minner gjerne om en fiolin eller cello. I populære omtaler ble musikken ofte referert til som «sfærenes musikk» og «etermusikk». Flere andre musikkinstrumenter ble utviklet etter lignende prinsipper som thereminen, deriblant ondes martenot, electronde og croix sonore.

I 1920-årene ble utviklingen av thereminen støttet av russiske myndigheter. Instrumentet ble demonstrert for Vladimir Lenin i 1922.

På slutten av tiåret, etter at Leon Theremin hadde flyttet til USA, inngikk han en avtale med det amerikanske firmaet RCA. Høsten 1929 ble RCAs theremin introdusert som verdens første serieproduserte elektroniske musikkinstrument. Det ble solgt i underkant av 500 slike instrumenter. Samtidig utviklet Theremin flere versjoner av instrumentet, deriblant en cellotheremin.

Fra 1930-årene var det forholdsvis vanlig at amatører bygget sine egne thereminer, basert på konstruksjonsbeskrivelser som ble trykket i radioblader og tekniske tidsskrifter. En ordinær radiomottaker kunne da tjene som forsterker.

I dag er det flere firmaer som produserer thereminer, enten som ferdige instrumenter eller som byggesett.

Komponister som Joseph Schillinger, Edgard Varèse og Percy Grainger skrev tidlig musikk for thereminen. De første tiårene var det likevel vanligere at instrumentet ble brukt til kjente stykker og lettere underholdningsmusikk.

Leon Theremins elever Clara Rockmore og Lucie Bigelow Rosen var blant de mest kjente utøverne. I Norge ble thereminen introdusert i 1929 av danske Birte Laage Hunø, som spilte på restaurant Dronningen og to kinoer i Oslo.

I begynnelsen av 1930-årene ble thereminen brukt til lydeffekter i flere sovjetrussiske filmer. Senere ble instrumentet benyttet i kjente Hollywood-filmer som Alfred Hitchcocks Spellbound (Trollbundet, 1945) og Billy Wilders  The Lost Weekend (Forspilte dager, 1945), der det fremkalte stemninger av frykt og uro. Thereminen ble særlig forbundet med science fiction-filmer, etter at instrumentet skapte de utenomjordiske lydene i Robert Wises  The Day the Earth Stood Still (1951).

I løpet av 1960-årene fikk thereminen en viss anvendelse innen pop og rock. The Beach Boys benyttet en modifisert theremin i sangen Good Vibrations (1966), og Led Zeppelins gitarist Jimmy Page brukte instrumentet i sangen Whole Lotta Love (1969).

I 1990-årene startet en renessanse for thereminen. Stadig flere musikere, fra ulike musikkgenre, har vist interesse for instrumentet.

  • Albert Glinsky. Theremin: Ether Music and Espionage. Urbana og Chicago: University of Illinois Press, 2000.
  • Andrey Smirnov. Sound in Z: Experiments in Sound and Electronic Music in Early 20th Century Russia. London: Koenig Books / Sound and Music, 2013.
  • Frode Weium. Epokegjørende instrumenter eller kunstige surrogater? Elektroniske musikkinstrumenter i Norge før 1940. Doktoravhandlinger ved NTNU, 2017:10. Trondheim: NTNU, 2017.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.