Eldre steinalder er lite utforsket. De fleste arkeologiske funn fra jordbrukskulturen i yngre steinalder (ca. 6000–3000 fvt.) er fra Thessalia, og den viktigste funnplassen er Sesklo. De ubefestede boplassene består av runde eller rektangulære hus (megaron). Keramikken er håndlaget og delvis ornamentert; den skifter tydelig preg i overgangsperioden ca. 3000–2500, som oppviser befestede boplasser og sporadiske funn av kobber og gull; den viktigste funnplassen her er Dimini.

Bronsealderen omfatter perioden ca. 2500–1200 fvt. Metallurgien krevde nå større spesialisering, noe som førte til avgjørende fremskritt for for eksempel våpenteknikken. Perioden var preget av større bygningskomplekser (Lerna, Asine) og en rikere utsmykket keramikk. Velstanden var økende, men også tydeligere lagdeling trådte frem. Det er usikkert om overgangen til bronsealderen skyldes ny innvandring. I alle fall var det i denne perioden utbredt kontakt mellom fastlandet, øyene, Kreta og Anatolia. Sammenfattende snakker man om egeisk kultur. Bronsealderens egeiske kultur i Hellas kalles helladisk og inndeles arkeologisk i tidlig-, midt- og sen-helladisk tid med underperioder.

Mot slutten av tidlig-helladisk tid, ca. 2100, var det et markant brudd i kulturutviklingen. Det er sannsynligvis på denne tiden at de gresktalende indoeuropeiske stammene begynte å komme til Hellas. Tidligere antok man at to greske stammer, jonerne og aiolerne, oversvømmet Hellas i to store bølger; nå understreker arkeologene det gradvise tilsiget og lingvistene det uferdige preget det «greske» har. I midt-helladisk tid, ca. 1900–1600, stod Hellas kulturelt i skyggen av Kreta.

I sen-helladisk tid, ca. 1600–1200, begynte et veldig oppsving, uten at dette kan knyttes til noen ny innvandring. Denne perioden kalles også mykensk tid etter borgen Mykene, den mektigste ruinen og det rikeste funnstedet. De «mykenske grekere» (eller akhaierne, som de ofte kalles og kanskje har kalt seg selv) tilegnet seg Kretas kultur og presterte fremragende ting innenfor freskomaleri, keramikk, relieffkunst, elfenbensutskjæringer, gullsmedkunst og arkitektur (borganlegg og kuppelgraver).

Politisk bestod Hellas av en rekke kongedømmer. Foruten Mykene har blant annet Tiryns, Theben og Pylos imponerende palassruiner. Tradisjonen forteller om innbyrdes kriger og om et felles tog mot Troja; i tillegg hadde akhaierne på 1400-tallet lagt under seg deler av Kreta. Fra Kreta overtok de også et skriftsystem som de tilpasset sitt tidlig-greske språk. Denne såkalte linear B-skriften ble i 1952 tolket av Michael Ventris. Den ble bare benyttet i palass-administrasjonen og er bevart på tusenvis av små leirtavler som ble brent da palassene gikk under. Til sammen gir de et innblikk i hvordan samfunnet var organisert. Hovedinntrykket er at det var et gjennomregulert samfunn med palassøkonomi. Under kongen var det mange kategorier innenfor det styrende sjikte og presteskapet, lenger ned fantes forskjellige grupper av undersåtter. Det var ulike former for jord og for eiendomsrett og bruksrett til jord. Systemet hadde et temmelig orientalsk preg.

Omkring år 1200 ble de mykenske sentra ødelagt. Ifølge tradisjonen skyldtes katastrofen dorerne, den tredje greske hovedstammen som nå rykket ned i Hellas. Imidlertid var det mye uro i det indre Middelhav på denne tiden, og mange mener i dag at den mykenske kulturens undergang skyldes andre vandrende folk som siden forlot Hellas. På 1000-tallet var i alle fall dorerne etablert i Hellas, vesentlig på Peloponnes (især Lakonia med Sparta), på Kreta og andre sørlige øyer samt på den sørlige del av Anatolias vestkyst. Jonernes område var Attika med Athen samt en rekke øyer og midtpartiet på Anatolias vestkyst; aiolerne holdt til nord for jonerne. Ekspansjonen mot øst, den egeiske kolonisasjon, var skjedd i kjølvannet av den doriske vandring og er et viktig trekk i neste periode.

De mykenske statsdannelser og samfunnsordninger gikk i oppløsning, skriften gikk av bruk og den materielle kultur forfalt. De arkeologiske funn fra denne perioden er fattigslige, men det er ikke dermed sagt at livet var blitt vanskeligere for folk flest. Arkeologien har også påvist overgang til kremasjon og at jernet etter hvert utkonkurrerte bronsen. Fra ca. 1050 begynte den «proto-geometriske» stilen å gjøre seg gjeldende i keramikken, og fra ca. 900 den geometriske stil med sin rike utsmykning av linjer, sikksak, sirkler og stiliserte figurer. Athen var toneangivende i keramikken (Dipylon-vasene) og synes også ellers å ha bevart kontinuiteten fra mykensk tid best.

Videre var Kypros med sin rike gresk-orientalske blandingskultur et særsyn i de mørke århundrer. Vår kunnskap om tiden skyldes foruten arkeologien hovedsakelig Homer. Hans dikt fastholder visse trekk fra den mykenske periode, men gjenspeiler stort sett de mørke århundrers kultur og samfunnsliv. Landet var splittet i mange småkongedømmer, der de gamle adelsslektene gjorde seg sterkt gjeldende ved siden av kongen. Også folket kunne artikulere seg når det ble kalt til samling. Den sosiale grunnenhet var oikos eller storfamilien, og der større enheter var slekten, broderskapet og stammen. Jordbruk med husdyrhold var den helt dominerende næringen. Religionen var preget av lokale kulter og fruktbarhetsriter, men også av forestillingen om de store olympiske gudene, først og fremst himmelguden Zevs.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.