De eldste bevarte bygninger er fra 900- til 1000-tallet: karakteristiske rundkirker i blant annet Znojmo, Praha og Budeč samt rester av den åttekantede basilika på Hradčany i Praha (før 930). Snart fulgte også mer kompliserte romanske kirketyper samt borgen på Vyšehrad i Praha (1060–70). Under kong Vladislav 1 ble det oppført store byggverker som Georg-basilikaen på Hradčany (gjenreist 1142) og Jakobskirken nær Kutná Hora (1165) med veggstatuer og tympanonrelieffer.

Gotikken satte inn med blant annet det fransiskanske Agnesklosteret i Praha (1234), cistercienserklosteret i Tišnov (grunnlagt 1233) med sin praktfulle søylehall, og den «gammel-nye» synagogen i Praha (før 1124–1316). Et høydepunkt nådde kunsten under Karl 4, som bygde Prahas «nye by» med den åttekantede kuppelkirken ved augustinerklosteret Karlov. Keiseren tilkalte franskmannen Matthias fra Arras for å lede oppførelsen av St. Vitus-katedralen på Hradčany (påbegynt 1344) og etter ham Peter Parler, som gjennom sin bygge- og skulpturstil påvirket byggekunsten flere steder i Mellom-Europa, og blant annet bygde den nye steinbroen (Karlsbroen) i Praha med dens østre tårn. Et sjeldent fint eksempel på senmiddelaldersk byplankunst er byen Český Krumlov.

Under husitterkrigene lå byggevirksomheten nede, men utfoldet seg igjen under Vladislav Jagellon, da Matyáš Rejsek bygde det rikt utsmykkede Kruttårnet i Praha (påbegynt 1475). Tyskeren Benedikt Rejt reiste to fløyer ved slottet i Praha (1486–1502), blant annet med den mektige Vladislav-salen.

Renessansen er preget av innkalte kunstnere, særlig italienske og tyske, som gjorde sitt inntog med Ferdinand 1. Med hjelp av italienske kunstnere bygde han lystslottet Belvedere, omgitt av et åpent søylegalleri (1536). Under keiser Rudolf 2 virket blant annet Giuseppe Arcimboldo og Adrien de Vries i Praha. Keiseren reiste store bygninger på Hradčany, som han fylte med kolossale kunstsamlinger. Et fint eksempel på bøhmisk renessanse er 1500-tallsbebyggelsen i byen Telč.

Den italienske innflytelsen fortsatte under barokken, innledet i 1614 med en rustikkportal på Hradčany av Vincenzo Scamozzi. Etter Trettiårskrigen ble Lobkowiczpalasset i Roudnice bygd, likeså Černínpalasset på Hradčany (1669–89). Cirka 1700 bygde italieneren Domenico Martinelli (1650–1718) Šternbergpalasset («Troja») og Lobkovicpalasset i Praha, Landskron-slottet i Böhmen og Slavkov-(Austerlitz)slottet i Morava. I motsetning til hans strenge stil praktiserte Christoph Dientzenhofer fra Bayern kurvaturplaner som er flettet i hverandre, for eksempel i Nikolauskirken i Praha (1703–11). Sønnen Kilian mestret denne stilen med enda større virtuositet i Jan Nepomuk-kirken på Klippen (1720–28) og Nikolauskirken i Staré Město i Praha (1732–37). Giovanni Santini (1677–1723) er med sine egenartede kirkebygg en representant for den såkalte gotiske barokk.

I annen halvdel av 1700-tallet gjorde nyklassisismen seg gjeldende blant annet i ombyggingen av erkebiskoppalasset i Praha og Strahov-klosterets biblioteksfasade. I første halvdel av 1800-tallet, da empiren rådde, var byggevirksomheten liten. Josef Zítek tegnet Nasjonalteatret i Praha (1868–81) i en italieniserende nyrenessanse med gode stedlige tradisjoner.

Art nouveau innvarslet oppkomsten av en moderne arkitektur på 1900-tallet. Forgrunnsfiguren var Jan Kotěra, som i 1900 fikk oppført forretningsbygget Peterka i Praha. Avantgardebevegelsen Devětsil skapte i 1920-årene en plattform for moderne kunst og arkitektur. I årene frem mot den annen verdenskrig fikk Tsjekkia funksjonalistisk arkitektur som var betydelig både i omfang og kvalitet. Aller best kommer de tsjekkiske arkitektenes dyktighet til syne i en rekke villaer, som Evzen Linharts egen bolig i Praha (1929). Blant funksjonalistene regnes også Josef Gočár, Ludvík Kysela, Bohuslav Fuchs, Josef Polásek, Jiří Kroha, Karel Honzík, Bedřich Feuerstein og teoretikeren Karel Teige.

Med den kommunistiske maktovertagelsen i 1948 fulgte et tiår dominert av en sosialrealistisk, klassisistisk preget arkitektur, spesielt innenfor boligbyggingen, etterfulgt av en periode med intetsigende massebryggeri. Utover mot 1960-årene skjedde en oppmykning i det politiske regime som åpnet for impulser utenfra, blant annet fra Le Corbusiers sene arbeider og den britiske brutalismen, og det ble reist flere bygninger som plasserer seg i hovedstrømmene i den internasjonale arkitekturen. Det gjelder František Cubr, Josef Hrubý og Zdeněc Pokornýs paviljong på verdensutstillingen i Brüssel i 1958, Karel Hubáceks high-tech TV-tårn fra 1974 og Miroslav Masák, John Eisler og Martin Rajnis' forretningsbygg (1970–75), som knytter an til den tsjekkiske førkrigsmodernismen.

Fra 1980- og 1990-årene av har man sett den samme oppmykningen av modernismens ideer som i andre land, delvis påskyndet av postmodernismen. Av arkitekter kan nevnes Alena Srámková, Jan Šrámek, Jan Linek, Vlado Milunic, Michal Sborwitz, Martin Memec og Jan Stempel.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.