Også kjent som: sefaradim eller sefardiske jøder
sefarder, i snever betydning betegnelsen på etterkommere av jøder som ble fordrevet fra Spania og Portugal i 1490-årene og som slo seg ned i Nord-Afrika, Italia, Balkanlandene og Tyrkia, noen også i Vest-Europa, særlig Nederland. Antallet fordrevne er vanskelig å anslå, tallene varierer fra 100 000 – 300 000. (Navnet Sefarad ble brukt allerede av profeten Obadja (Obad. 1,20) og kan ha betegnet den lydiske byen Sardis, nå Sart i Tyrkia; senere har jødene brukt navnet om Spania.)
Mange tvangskonverterte jøder og deres etterkommere, marranere, fortsatte å praktisere jødiske skikker i skjul, enkelte holdt sin jødiske identitet hemmelig i flere hundre år. Når forholdene igjen ble trygge for jøder, vendte mange tilbake til jødedommen. Mange av de fordrevne og deres etterkommere slapp unna inkvisisjonen ved å utvandre til de nye koloniene i vest, der det også i dag finnes mange sefardiske menigheter. De sefardiske samfunnene på Balkan ble ødelagt av nazistene under 2. verdenskrig.
I videre betydning er sefarder også en betegnelse på alle jøder som praktiserer den sefardiske formen for jødedom; dette innebærer sefardiske versjoner av bønnene, ritualene og tolkingen av den religiøse loven, halakha. Sefardene har også en egen vakker musikktradisjon, som får sitt uttrykk gjennom den liturgiske sangen og religiøse sanger brukt i hjemmet.
I dages Israel og i religiøse sammenhenger inkluderer betegnelsen sefarder også oftest de såkalte mizrahim, fordi deres religiøse tradisjon ligger nærmest opp til den sefardiske, om enn med mange lokale varianter. Grunnet de store forskjellene mellom sefarder og askenaser har Israel to sjefsrabbinere, en askenasisk og en sefardisk.
Etterkommerne etter de opprinnelige sefardene snakket tradisjonelt ladino eller sefardisk (se ladino – språk), med variantene hakitia (med mange arabiske lånord) i de jødiske bosettingene i Nord-Afrika og lusitansk (opprinnelig brukt av sefardene i Portugal og Brasil), som fortsatt er i noe bruk i sefardiske menigheter i Tyrkia og av sefarder av portugisisk/brasiliansk opphav i Israel.
Sefarder (i ordets videre betydning) anslås i dag (2011) å utgjøre rundt 25% av verdens jøder. Blant berømte sefarder i historien kan nevnes filosofen Baruch Spinoza, økonomen David Ricardo, politikeren Benjamin Disraeli og filosofen Jacques Derrida.