sørlige Afrika

Noen av de første menneskene utviklet seg i det sørlige Afrika. For om lag 25 000 år siden dominerte san-kulturen området, men den største folkegruppen i dag er bantutalende, som kom nordfra gjennom flere migrasjoner. Da de første europeerne kom til området på 1500- og 1600-tallet hadde bantutalende folk etablert seg over det meste av det sørlige Afrika.

På begynnelsen av 1500-tallet etablerte portugiserne seg nedover kysten av dagens Angola, etterfulgt av nederlenderne. Portugiseren Bartholomeu Diaz hadde rundet Kapp det gode håp alt i 1488, og i 1498 fortsatte Vasco da Gama oppover østkysten av kontinentet, på vei til India. Portugiseren opprettet snart handelsposter på østkysten, slik de hadde på vestkysten.

I mange år lå portugiserne i strid med nederlenderne om innflytelsen langs kysten av Afrika. I 1652 grunnla Det nederlandske østindiakompani en koloni på Kapp. Den senere Kappkolonien ble et viktig ankringspunkt for europeiske skip på vei mellom Europa og India. Etter hvert fikk den også en blandet befolkning, med blant annet flere grupper religiøse flyktninger fra Europa. Kappkolonien importerte også slaver fra andre steder i Afrika og fra Asia. Utover 1700- og 1800-tallet ble også de portugisiske havnene langs vest- og østkysten av kontinentet viktigere, ikke minst som havner for utskiping av slaver til Brasil.

Ved inngangen til 1800-tallet var fortsatt det meste av kontinentets indre ukjent for europeerne ved kysten. Ved inngangen til dette århundret hadde britene tatt kontroll over Kappkolonien, en koloni som nå bestod av rundt 22 000 europeere og 30 000 slaver. Britenes økte kontroll, og deres kamp mot slaveriet førte nå til at deler av befolkningen, særlig etterkommere av de tidlige nederlandske kolonistene, boerne, trakk nordover og østover. Dette omtales i sørafrikansk historie som det store trekket.

Lenger øst ekspanderte en annen gruppe under ledelse av den unge zuluhøvdingen Shaka Zulu. Gjennom 1830-tallet befestet han riket som skulle bli Zululand, samtidig sendte han nye grupper på flukt, både vestover, og nordover. Opprettelsen av Zululand og uroen dette medførte omtales som mfecane, «knusingen». Dette påvirket befolkningssammensetningen i dagens Sør-Afrika, Botswana, Zimbabwe og Mosambik. Kongerikene Lesotho og Eswatini hadde sitt opphav i mfecane. På slutten av 1830-tallet kom det til konflikt mellom zuluhæren og boerne, som hadde trukket nordover fra Kapp.

Europeerne hadde lenge vært interessert i den mineralrikdommen de visste fantes i det sørlige Afrika. I 1869 ble det funnet diamanter i det som skulle bli byen Kimberley, omtrent halvveis mellom Kappkolonien og Natal-kolonien på østkysten som britene grunnla i 1843. Kimberley ble snart en del av Kappkolonien, og nå begynt man også å lete etter mineraler lenger nord. I 1886 ble det funnet gull ved Witwatersrand. Forretningsmannen og politikeren Cecil Rhodes kontrollerte mye av gruvedriften i Kappkolonien, og nå startet han ekspansjon nordover. Gjennom The British South Africa Company (BSAC) tok han kontroll over Matabeleland og Mashonaland.

I løpet av de første tiårene på 1900-tallet ble det meste av det sørlige Afrika underlagt europeisk kontroll. BSAC og andre private foretak hadde sikret seg rettigheter til mineralrikdommen i store områder, som senere skulle bli koloniene Rhodesia og Nyasaland. Rhodesia var oppkalt etter Cecil Rhodes. Det var ikke bare gull og diamanter som nå trakk en ny bølge europeiske migranter til Afrikas sørspiss, men også muligheten til å drive jordbruk. Ved opprettelsen av Sør-Afrika-unionen i 1910 var rundt en femdel av befolkningen i området av europeisk herkomst. Senere skulle også de portugisiske territoriene Angola og Mosambik oppleve en migrasjonsbølge fra Europa. Tyskland, som etter 1886 hadde blitt tilkjent Sørvest-Afrika og Tanganyika som kolonier i området, ble fratatt disse etter første verdenskrig. Sørvest-Afrika ble lagt under Sør-Afrika, og britene tok en mer direkte kontroll over Tanganyika.

Ved inngangen til andre verdenskrig bestod det sørlige Afrika av Sør-Afrikaunionen, flere britiske protektorat og kolonier, samt de to portugisiske territoriene Angola og Mosambik. I kjølvannet av krigen i Europa vokste tanken på afrikansk selvstyre fram, og i hele regionen dannet det seg bevegelser med det formål. På 1960-tallet ble først Nord-Rhodesia og Nyasaland selvstendige stater som Zambia og Malawi. Deretter fulgte Bechuanaland som ble til Botswana, og Tanganyika, som sammen med Zanzibar dannet føderasjonen Tanzania. Sør-Afrika og Sør-Rhodesia fortsatte under et hvitt mindretallsstyre.

De nye selvstendige statene i regionen støttet frigjøringskampen i resten av regionen. Etter at Angola og Mosambik fikk sin selvstendighet fra Portugal i 1975, fortsatte kampen mot det hvite mindretallsstyret i Sør-Afrika og Rhodesia. I 1980 falt mindretallsstyret i Rhodesia, og Zimbabwe ble opprettet. Ikke lenge etterpå ble Samarbeidslandene for utviklingsbistand i det sørlige Afrika (SADCC) opprettet.

Organisasjonen var forløperen til dagens SADC, og målet var å redusere den økonomiske avhengigheten av Sør-Afrika og å støtte motstandskampen der. Flere av landene var i direkte konfrontasjon med Sør-Afrika, og landene var også kjent som frontlinjestatene. På slutten av 1980-tallet kom det til forhandlinger, både om Sørvest-Afrika, som nå ble selvstendig som Namibia, og etter hvert også om avslutningen av mindretallsstyret i Sør-Afrika.