Ijtihad, sentralt begrep i islamsk rettsvitenskap (fiqh). Ordet viser til den rettslærdes uavhengige og selvstendige tolkning av de hellige tekstene, først og fremst Koranen, men også hadith-litteraturen. Ved logiske resonnementer kan den rettslærde løse juridisk-religiøse problemer som ikke eksplisitt er behandlet i disse tekstene. Ijtihad ble kritisert og deretter avvist av rettslærde i de sunni-islamske lovskolene i klassisk tid (800–1200). Den personlige tolkning ble sett på som så krevende at den ikke kunne praktiseres fullt ut. Formuleringen «ijtihads port er stengt» uttrykker dette standpunktet.

I realiteten ble ijtihad praktisert av mange rettslærde, og på 1900-tallet har flere toneangivende sunni-muslimske rettslærde fremhevet ijtihad som både legitimt og nødvendig for å komme frem til tidsmessige tolkninger av loven. Modernisten og reformatoren Muhammad Abduh (1849–1905) gikk inn for dette, og både Abduhs etterfølgere og fundamentalistiske tenkere krever i dag retten til ijtihad.

Rettslærde i sjia-islam har gjennom historien akseptert ijtihad, og en sammenhengende og systematisk lære om ijtihads plass i sjia-muslimsk rettstenkning og praksis ble utarbeidet av juristen Allamah ibn al-Mutahhar Hilli (1250–1325). Det er bare de øverste sjia-muslimske rettslærde som har den nødvendige kompetansen til å utføre ijtihad; deres tittel, mujtahid, betyr en som utfører ijtihad. Mujtahidenes tolkninger av loven er forpliktende for deres tilhengere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.