Ijtihad, sentralt begrep i islamsk rettsvitenskap (fiqh). Ordet viser til den rettslærdes uavhengige og selvstendige tolkning av de hellige tekstene, først og fremst Koranen, men også hadith-litteraturen. Ved logiske resonnementer kan den rettslærde løse juridisk-religiøse problemer som ikke eksplisitt er behandlet i disse tekstene. Ijtihad ble kritisert og deretter avvist av rettslærde i de sunni-islamske lovskolene i klassisk tid (800–1200). Den personlige tolkning ble sett på som så krevende at den ikke kunne praktiseres fullt ut. Formuleringen «ijtihads port er stengt» uttrykker dette standpunktet.

I realiteten ble ijtihad praktisert av mange rettslærde, og på 1900-tallet har flere toneangivende sunni-muslimske rettslærde fremhevet ijtihad som både legitimt og nødvendig for å komme frem til tidsmessige tolkninger av loven. Modernisten og reformatoren Muhammad Abduh (1849–1905) gikk inn for dette, og både Abduhs etterfølgere og fundamentalistiske tenkere krever i dag retten til ijtihad.

Rettslærde i sjia-islam har gjennom historien akseptert ijtihad, og en sammenhengende og systematisk lære om ijtihads plass i sjia-muslimsk rettstenkning og praksis ble utarbeidet av juristen Allamah ibn al-Mutahhar Hilli (1250–1325). Det er bare de øverste sjia-muslimske rettslærde som har den nødvendige kompetansen til å utføre ijtihad; deres tittel, mujtahid, betyr en som utfører ijtihad. Mujtahidenes tolkninger av loven er forpliktende for deres tilhengere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.