allegorisk fortolkning

Allegorisk fortolkning, en særlig måte å lese tekster på som ikke interesserer seg for den bokstavelige «overflatemeningen», men som ser etter tekstens skjulte «dybdemening». Må ikke forveksles med den moderne litteraturvitenskapens studium av allegorier. Vanlig i antikken, fikk en oppblomstring i hellenismens Homer-fortolkning. Etter hvert vant den innpass først i jødiske og senere i kristne kretser og fikk stor betydning for lesningen av bibeltekster.

Den mest fremtredende representant for allegorisk fortolkning innen jødedommen var Filo fra Alexandria, en gresktalende hellenistisk-jødisk filosof som brukte allegorisk bibelfortolkning til å forene jødedommen med gresk filosofi. Senere fikk metoden utbredt anvendelse hos enkelte av kirkefedrene, f.eks. Clemens fra Alexandria og særlig Origenes, som ved å fortolke allegorisk kunne lese hele Det gamle testamente som et rent kristent dokument. Også Augustin tok metoden i bruk.

Systematisk utviklet ble den allegoriske fortolkning særlig i vestlig middelalder, der det etter hvert ble identifisert fire ulike nivåer i tekstutleggelsen: 1. Bokstavelig eller sensus litteralis (den opprinnelige faktamening). 2. Allegorisk, også kalt tropologisk (tekstens dypere, mystiske mening, lærer hva leseren skal tro). 3. Moralsk (lærer hvordan en skal leve). 4. Anagogisk (ser frem mot målet som den kristnes liv fører mot).

Reformasjonen. Dels under påvirkning fra renessansehumanismen og dels i polemikk mot den romersk-katolske kirkes fortolkningstradisjon vendte reformatorene Calvin, Luther og Zwingli seg mot alle former for allegorisk fortolkning og anerkjente bare sensus litteralis, idet de mente at tekstens opprinnelige mening bevarte Guds ord rent og beskyttet mot de ulike allegoriske fortolkeres vilkårligheter.

Etter den historisk-kritiske bibelvitenskapens gjennombrudd på 1800-tallet har den allegoriske fortolkningen spilt en meget beskjeden rolle. – Se også eksegese.