Percy Bysshe Shelley

Fri. fri

Percy Bysshe Shelley, britisk lyriker. Allerede i skoleårene ved Eton studerte han naturvitenskap og 1700-tallets filosofer. I 1811 ble han utvist fra universitetet i Oxford pga. en pamflett, The Necessity of Atheism, som han sendte rundt til professorer og biskoper. Samme år giftet han seg med den 16-årige Harriet Westbrook; alt dette førte til brudd med familien. Shelley hadde fra sin tidligste ungdom «en lidenskap for å reformere verden», og var sterkt påvirket av anarkisten William Godwins ideer. Godwins grunnsetninger klinger også igjen i hans første større dikt, Queen Mab (1813). Da Shelley i 1814 traff Godwins datter Mary, forelsket han seg i henne, og de to rømte sammen til Sveits. Her traff han Byron, som han sluttet et varmt vennskap med. Etter at Harriet Shelley hadde tatt sitt eget liv, vendte Shelley tilbake til England og giftet seg med Mary.

I 1818 forlot han Storbritannia for godt, forbitret over at de britiske domstolene hadde fradømt ham farsretten til hans to barn. Han og Mary slo seg ned i Italia, og i de fire årene han tilbrakte der, skapte han sine største verker. I det lyriske dramaet Prometheus Unbound (1820) får hans ideer om menneskeåndens kamp for fullkommenhet og frigjøring fra det ondes lenker sitt mest sublime uttrykk. Smerte, synd og død er forbigående lidelser. Religion er også en forbigående fase, for gudene er bare fantasifostre skapt av mennesket selv. Derfor blir tyrannen Jupiter styrtet, og hans fall gir støtet til menneskehetens gjenfødelse, Prometheus blir «befridd». Selv om Shelley opprinnelig begynte å tenke i Godwinske baner, er Prometheus i bunn og grunn et uttrykk for platonske ideer. The Cenci, med emne fra italiensk historie, er skrevet for scenen, men er et lesedrama.

Fra 1820 bodde Shelley dels i Venezia, hvor han traff igjen Byron, dels i Pisa og ved Speziabukta. Politiske ideer fortsatte å gjennomstrømme diktene hans. Imidlertid preges et dikt som Ode to the West Wind først og fremst av den lidenskapelige intuisjon som kanskje er den sterkeste drivkraften bak romantisk poesi. Diktene The Cloud og To a Skylark oppnådde popularitet gjennom sin musikalitet og inspirerte gjengivelse av stemninger. Keats' død inspirerte ham til elegien Adonais, og grekernes frihetskamp til dramaet Hellas. Diktet Epipsychidion sprang ut av hans svermeriske vennskap med Emilia Viviani, som stod for Shelley som legemliggjørelsen av platonsk skjønnhet. Hans Defence of Poetry (1821) står i en klasse for seg; i denne avhandlingen hevder han i glødende ordelag poesiens evighetsverdi og dikterens guddommelige oppgave.

I juli 1822 druknet han sammen med en venn på en seiltur i Speziabukta. Likene drev siden i land, og ble brent på strandbredden i nærvær av Byron og et par andre venner. Shelleys urne står på den protestantiske kirkegården i Roma.

På sitt beste overbeviser Shelleys dikt gjennom sin retoriske kraft og visjonære helstøpthet, men mange av dem virker umodne, naive og nesten hysterisk selvmedlidende. Siden 1900-tallet på mange måter var et opprør mot romantikken, og det er kanskje naturlig at Shelleys ry skulle komme til å lide mest. Hans større verker, hvor han gir uttrykk for sin tro på en platonsk, statisk eksistens i fullkommen kjærlighet, ble stort sett ignorert. I senere tid har imidlertid hans opprørstrang og revolusjonære ideer vært gjenstand for fornyet interesse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.