Rettskrivning, eller ortografi, er riktig skrivemåte av ord, ifølge skrifttradisjon eller vedtak. I norsk omfatter rettskrivning også bøyning, og tilråding/fraråding av visse ordformer eller -typer (for eksempel helst ikke ord på -heit i nynorsk).

Behovet for rettskrivning oppstår når talt språk skal overføres til alfabetisk skrift. Rettskrivningsregler som er felles for språksamfunnet, letter formidlingen av språklige budskap fra avsender til mottager. Ved utformingen av rettskrivningen må flere hensyn avveies: ordenes opprinnelse og den språkhistoriske og litterære tradisjon; hit hører blant annet slektskapsprinsippet (god, derfor godt og ikke gott eller gått), hensynet til vanlig talemål i samtiden, hensynet til lærbarhet og undervisning og hensynet til nær beslektede språksamfunn (for eksempel nordisk samarbeid).

Et viktig prinsipp er «én språklyd – ett tegn», det vil si at samme tegn konsekvent gjengir én – og bare én – språklyd. Dette kan ikke gjennomføres fullt ut; i norsk krysses det blant annet av slektskapsprinsippet og av at en konsonantlyd etter kort vokal gjengis dobbeltskrevet (jamfør penn i motsetning til pen).

En rettskrivning som går lengst mulig i å tillempe skriftspråk til talespråk, kalles ortofon rettskrivning; legger den mest vekt på opprinnelse, tradisjon og slektskap, er den etymologisk. Finsk har en utpreget ortofon rettskrivning, i russisk spiller det etymologiske prinsippet en stor rolle. I fransk og særlig engelsk svarer rettskrivningen til et mye tidligere språktrinn, slik at det er lite samsvar mellom uttale og rettskrivning.

Utviklingen av en norsk rettskrivning kan følges tilbake til de eldste bevarte litterære minnesmerker (annen halvdel av 1100-tallet). De viser at rettskrivningen alt hadde en viss tradisjon, skjønt med mange variasjoner på grunn av skrivernes talemålsbakgrunn, deres opplæring og språkformen i det de skrev av. I mellomnorsk og tidlig nynorsk tid ble vaklingen i rettskrivningen mye større på grunn av dårligere opplæring og fremmed påvirkning. Utbredelsen av boktrykkerkunsten og av trykkerier fremmet igjen en mer enhetlig rettskrivning.

Først mot slutten av 1700-tallet grep den dansk-norske administrasjon inn med regulering av rettskrivningen. Dette hang sammen med at morsmålet fikk en fastere stilling som skolefag fra 1775. Ove Mallings bok Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere (1777) ble forordnet som rettesnor for rettskrivningen i de lærde skoler i Danmark-Norge. Prinsippet å stille opp språkformen i visse bøker som rettskrivningsnorm ble også brukt mot slutten av 1800-tallet for landsmål og til dels for dansk-norsk (Jonathan Aars' rettskrivningsregler).

Omfattende fremlegg til rettskrivningsrevisjon ble på 1800-tallet gjort av Henrik Wergeland, Ivar Aasen og Knud Knudsen. Aasens prinsipper har preget landsmåls-/nynorskrettskrivningen, særlig til og med landsmålsreformen i 1901; Knudsens prinsipper preget sterkt riksmålsreformen i 1907 og ble ført videre i de senere reformene av riksmål/bokmål (om reformene, se norsk (språkhistorie)).

Den offisielle rettskrivningsutviklingen i norsk på 1900-tallet har vært styrt av Stortinget og departementsoppnevnte rettskrivningskomiteer, dessuten av Språkrådet. De viktigste mål har vært å gjøre riksmål/bokmål til en særnorsk, ikke-dansk språkvariant, å tilnærme det til talemål, å fornorske ordforrådet og ha en viss kontroll over innpassingen av nye lånord, tilnærming mellom riksmål/bokmål og landsmål/nynorsk, og større hensyn til østnorsk innenfor nynorsk rettskrivning.

For begge målformer utgis rettskrivningsordlister underlagt offentlig godkjenning ved Kultur- og kirkedepartementet etter tilråding fra Språkrådet. Disse skal inneholde det sentrale ordtilfanget i målformen. Typisk for offisiell norsk rettskrivning er en utstrakt grad av valgfrihet.

Uenighet om rettskrivningsspørsmål og om tempo og mål i den offisielle språknormeringen har stått sentralt i norsk språkstrid (se Vogt-komiteen). Flere ikke-offisielle rettskrivningsvarianter finnes, med vekslende oppslutning (se riksmål og Landslaget for språklig samling).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

19. februar 2016 skrev Jon Gunnar Arntzen

Artikkelens henvisning til Knud Knudsen linker til feil Knudsen - fotografen istedenfor språkmannen.

22. februar 2016 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei, takk for melding - nå er lenken rettet. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

17. mars skrev Rolf Theil

Då eg trykte på norsk i fjerde siste avsnitt, viste det seg at lenkja ikkje fungerte.

21. mars svarte Kjell-Olav Hovde

Hei og takk for innspill. Lenken er fikset. Kjell-Olav i redaksjonen

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.