Nynorskseksjonen i Norsk språkråd var, liksom målrørsla generelt, nokså delt i synet på korleis nynorskrettskrivinga burde vere. Éi gruppe ønskte ein innstramma normal med lite valfridom, ei anna ønskte ein normal med ein meir romsleg valfridom som gjorde det mogleg for språkbrukarar frå ulike landsdelar å nærme skriftspråket til si eiga dialekt. Da seksjonen på rådsmøtet i 1997 diskuterte denne saka for å finne fram til eit samlande sett prinsipp, landa dei på eit kompromiss. Det gjekk ut på å stramme inn læreboknormalen, og der prioritere former med grunnlag i den nynorske skrifttradisjonen. Til gjengjeld skulle ein ha eit liberalt tilfang av tillatne sideformer, der utbreidde talemålsformer i ulike landsdelar skulle få plass.
Dei neste par åra gjekk nynorskmedlemmene i fagnemnda gjennom rettskrivinga med tanke på ei konkret utforming av ein normal basert på desse prinsippa. Den vart lagt fram for rådet på årsmøtet i 2000, og drøfta og vedtatt der. Resultatet vart sendt til Kulturdepartementet som Språkrådets framlegg til ny nynorskrettskriving, parallelt med eit tilsvarande reformframlegg for bokmålet. Ein skilnad mellom desse to framlegga var at bokmålsseksjonen hadde vedtatt å gå inn for å avskaffe skiljet mellom hovudformer (lærebokformer) og sideformer som var tillatne for elevar – mens nynorskseksjonen altså la ekstra vekt på dette skiljet innanfor si målform.
Departementet melde tilbake mot slutten av 2000, og bad begge seksjonane arbeide vidare med reformframlegga. For nynorsk spesielt ønskte departementet å få vurdert ei avskaffing av skiljet mellom hovudformer og sideformer også i den målforma. Dermed måtte nynorskseksjonen ta fatt på revisjonsarbeidet igjen, og no frå ein heilt annan kant enn i 1997.
Språkrådet sette i 2001 ned ein komité til å gjere dette arbeidet. Også denne komiteen var delt i to meiningsgrupper etter det mønsteret som er skildra ovanfor. Arbeidet resulterte i to alternative framlegg som vart lagt fram for nynorskseksjonen på eit møte våren 2002. Da vedtok seksjonen å gå bort frå skiljet mellom hovudformer og sideformer, liksom det hadde vorte gjort for bokmål. I valet mellom dei to alternative normframlegga vart det vedtatt med eit lite fleirtal å basere seg på det liberale alternativet, men stramme det noko inn. Utover året arbeidde komiteen vidare med framlegget, og om hausten 2002 vart det lagt fram til offentleg høyring med dei ulike alternativa spesifisert.
Høyringa, som mest engasjerte målorganisasjonar og norskfaglege miljø, viste at skiljet mellom hovudformer og sideformer framleis hadde stor oppslutning ute blant språkbrukarane. Blant dei som ønskte å avskaffe denne ordninga, var det fleirtal for ei innstramming i normalen slik at tradisjonelle former vart favorisert.
Framlegga frå komiteen og resultata av høyringa vart lagt fram for nynorskseksjonen framfor årsmøtet i 2003. Det viste seg da at fleirtalet i seksjonen no ønskte å lytte til stemninga blant språkbrukarane, og dermed halde fast på skiljet mellom hovudformer og sideformer. Prinsippet frå 1997, nemleg ei innstramming av læreboknormalen, men ei opning for større valfridom i sideformtilfanget, vart dermed stadfesta – om enn modifisert på ein del enkeltpunkt. Dette vedtaket frå rådsmøtet i 2003 vart deretter sendt over til Kulturdepartementet.
Departementet ønskte likevel ikkje å godkjenne dette resultatet, men la førebels saka på is. I dei følgjande par åra vart Norsk språkråd omorganisert til eit anna organ, utan ei rådsforsamling med to seksjonar, men med eit departementsoppnemnt styre og eit sekretariat, og med Språkrådet som offisielt namn (ikkje lenger Norsk språkråd). I 2008 la departementet fram ei omfattande stortingsmelding om norsk språkpolitikk med tittelen Mål og meining. Her vart det òg gitt retningsliner for den normeringspolitikken som skulle følgjast. På grunnlag av dette dokumentet fekk så Språkrådet i 2009 i oppdrag å forme ut ei ny nynorskrettskriving utan noko skilje mellom hovudformer og sideformer. Ei rettskriving etter denne modellen var alt innført for bokmål i 2005.
Språkrådet sette så ned ei ny nemnd til å forme ut ei ny rettskriving. Grete Riise vart nemndleiar, og medlemmene representerte både norskfagsmiljøa på universiteta og profesjonelle språkbrukarar elles. Denne nemnda fekk ganske frie hender i sjølve normeringsarbeidet, men det var ein føresetnad at ein skulle legge vekt på faktisk skriftspråksbruk i det nynorske språksamfunnet. Her hadde ein no betre hjelpemiddel enn tidlegare i eit omfattande tilfang av digitale tekstkorpus som kunne brukast til å kartlegge formbruken i den nynorske litteraturen – både skjønnlitteratur og sakprosa. I tillegg la nemnda regelmessig ut førebelse framlegg til offentleg ordskifte, deltok aktivt i opne ordskifte om framlegga og heile rettskrivingspolitikken, og tok omsyn til reaksjonar blant språkbrukarane på desse framlegga. Det endelege framlegget vart lagt fram våren 2011, og godkjent av departementet seinare same året. Det vart bestemt at den nye rettskrivinga skulle gjelde frå sommaren 2012.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.