Lev Tolstojs romanepos Krig og fred (Война и мир) er et hovedverk både i 1800-tallets klassiske russiske romandiktning og i verdenslitteraturen.

Et utdrag fra romanen med tittelen Året 1805 ble publisert i tidsskriftet Russkij vestnik i 1865. I 1868 utkom romanens tre første deler. Den fjerde kom året etter sammen med en todelt epilog.

Opprinnelig hadde Tolstoj planlagt å skrive en roman om deltakerne i det mislykkede desemberopprøret i 1825. Da reiste en flokk russiske adelsmenn seg mot den nye tsaren, Nikolai 1, med krav om at han måtte innføre konstitusjonelt monarki. Men for å få skikkelig grep om stoffet måtte han arbeide seg tilbake til tiden før opprøret, først til 1812, da noen av de fremtidige opprørerne deltok i krigen mot Napoleon, deretter til årene før Napoleons katastrofale Russlandsfelttog.

Første del av romanen omfatter årene 1805 og 1806. Den kulminerer i skildringen av trekeiserslaget ved Austerlitz i desember 1805, hvor tsar Aleksander I og keiser Franz II av Østerrike går sammen mot Napoleon. Den andre delen konsentrerer seg om livet i Moskva og St. Petersburg i den forholdsvis fredlige perioden 1806–11. Tredje del handler om årene 1811–12 og forteller om slaget ved Borodino, Napoleons erobring av Moskva, russernes motoffensiv, Napoleons tilbaketrekning og de russiske partisanenes kamp mot den franske armeen.

I den ene av epilogens to deler følger Tolstoj hovedpersonenes videre skjebne frem til 1819. I den andre gir han en utførlig fremstilling av sitt historiesyn. I epilogens skildring av hovedpersonene står deres personlige lykke i skarp kontrast til deres misnøye med den politiske situasjonen. Vi får mer enn en antydning om et forestående opprør. Tolstojs romanepos slutter altså idet han er tilbake ved begynnelsen av den desembristromanen han aldri skrev.

 Krig og fred begynte som en familiekrønike, hvor Tolstoj med utgangspunkt i sin egen slekts historie ville skildre personer og begivenheter fra begynnelsen av 1800-tallet. Noen av hovedpersonene møter vi allerede i åpningskapitlets beskrivelse av et aftenselskap hos Anna Pavlovna Scherer i St. Petersburg sommeren 1805. Anna Pavlovna er hoffdame hos Aleksander Is mor, Maria Feodorovna, og hos henne samles fremstående medlemmer av den russiske høyadel. Her møter vi for første gang romanens to mannlige hovedpersoner, den uekte grevesønnen Pierre Bezukhov og hans venn fyrst Andrej Nikolajevitsj Bolkonskij. Ingen av dem føler seg vel i dette overflatiske selskapslivet. Pierres far ligger for døden, og når han dør, arver Pierre både sin søkkrike fars tittel og hans store formue. Det gjør ham økonomisk uavhengig, men samtidig blir han et bytte for tvilsomme venner. De som prøver å utnytte ham, er først og fremst hans svirebror Anatol Kuragin, Anatols blendende vakre, men usympatiske søster Hélène, og deres far, den slu og beregnende fyrst Vasilij. Heller ikke Andrej føler seg hjemme i St. Petersburgs sosietetsliv. Når Russland i allianse med Østerrike går til krig mot Napoleon, melder han seg til tjeneste, overlater sin unge, gravide kone Liza i sin søster Marias varetekt hjemme på godset hos faren, og blir adjutant hos den russiske øverstkommanderende, general Kutuzov. Andrej blir hårdt såret i slaget ved Austerlitz, men overlever og blir satt fri av Napoleon i egen person.

 Etter åpningen i St. Petersburg flyttes handlingen til Moskva, den gamle hovedstaden, hvor vi møter familien Rostov. Grev Ilja Rostov og hans kone Natalja representerer en overklasse som fortoner seg mer ekte russisk enn den affekterte petersburgsosieteten. Blant deres fire tenåringsbarn er det den trettenårige Natasja som merker seg ut. Etter hvert som handlingen utvikler seg, er det hun og Maria Bolkonskaja som blir romanens kvinnelige hovedpersoner. Etter mange gjenvordigheter blir Natasja til slutt gift med Pierre Bezukhov. Maria, som har mistet både sin far, den gamle Bolkonskij, og sin bror, fyrst Nikolaj, overtar både familiegodset og familiens formue. Hun og Nikolaj Rostov, Natasjas bror, forelsker seg i hverandre, da han under krigen i 1812 redder henne både fra en flokk rasende bønder og fra en avdeling franske soldater. De gifter seg, og takket være sin kones midler blir Nikolaj i stand til å redde sin familie fra økonomisk ruin. Samtidig viser det seg at han er en meget driftig godseier.

Hverken begivenheter eller personer i Krig og fred er historiske re-presentasjoner. Både begivenhetene og romanpersonene er presentasjoner, produkter av Tolstojs dikteriske fantasi. For eksempel er hverken hans fremstilling av Napoleon eller av hans russiske motstander, feltmarskalk Kutuzov, identiske med disse skikkelsenes historiske motstykker. [1] Tolstoj er i Krig og fred opptatt av å vise at livet ikke lar seg leve etter fornuftige resonnementer og rasjonelle kalkyler. En slik innstilling er karakteristisk for Napoleon som representant for vestlig rasjonalisme, og forklarer hvorfor hans Russlandsfelttog ble en militær katastrofe.

Napoleons rake motsetning er general Kutuzov. Han fremstår som en stor lederskikkelse nettopp fordi han ikke utvikler en abstrakt logisk plan som alle må følge, men i stedet følger sitt instinkt og endrer sin plan hver gang krigen utvikler seg helt annerledes enn det en forventet. Lignende instinktive valg kjennetegner også de andre hovedpersonenes måte å handle på. De to lykkelige ekteskapene i romanen kommer i stand når Nikolaj plutselig og helt irrasjonelt bestemmer seg for å gifte seg med Maria, mens Natasja like irrasjonelt og uforutsett velger å gifte seg med Pierre. De velger riktig ved å følge sine instinkter, som bunner i langt dypere lag i livet enn den menneskelige fornuft. Slik uforutsigbar kjærlighet kan ende i ulykke, men slik som her blir den et symbol på kjærligheten som en instinktiv, hemmelige kraft hinsides alle kalkyler og fornuftsekteskap.

Hendelsesforløpet i Krig og fred veksler med ekskursjoner hvor Tolstoj gjør rede for sitt historiesyn, som han sammenfatter i epilogens andre del. I disse avsnittene går Tolstoj imot forestillingen om at historien er et resultat av store menns handlinger. For ham er historien i stedet et resultat av et uendelig nettverk av årsaker og virkninger som ikke lar seg isolere og analysere enkeltvis, men som må ses i sammenheng med hverandre i kompliserte mønstre. I disse mønstrene inngår store menn som Napoleon og Aleksander som integrerte deler. Men slik Tolstoj oppfatter historien, er den ikke selvstendig. Bak historien ser han en guddommelig kraft som frembringer historien og som han kaller Gud. I romanen manifesterer denne kraften seg kanskje klarest i den enkle bonden Platon Karatajev, som Pierre møter under sitt fangenskap hos franskmennene. Før han blir skutt av franskmennene, hjelper Platon med sin enkle gudstro Pierre med å finne en mening med livet.

Romanen er dramatisert og filmatisert flere ganger, blant annet i 1956 i regi av King Vidor, og i det virkelig påkostede format, i 1966–67 i regi av Sergej Bondartsjuk (Oscar for beste utenlandske film). I operaversjon i 1942 ved Sergej Prokofjev.

[1] At Tolstojs framstilling av napoleonsfelttoget og russernes militære lederskap ikke holder historisk, er nylig blitt godt dokumentert av Dominic Lieven, som hevder at det først og fremst var Tsar Aleksander I selv som var ansvarlig for Napoleons nederlag. (D. Lieven, Russia Against Napoleon: The True Story of the Campaigns of ‘War and Peace’. London: Viking, 2010.)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.