Anna Karenina, russisk samtidsroman av Lev Tolstoj, regnes blant de sentrale verkene i russisk litteratur fra siste halvdel av 1800-tallet, og et høydepunkt i russisk realisme. Romanen ble skrevet og publisert fortløpende som føljetong i tidsskriftet Russkij vestnik i årene 1873–77. Utkom som bok i 1878.

Tittelen henspiller på romanens kvinnelige hovedperson, fyrstinne Anna Karenina, gift med toppbyråkraten Aleksej Karenin, som hun har sønnen Serjozja med.

Romanen åpner idet Anna kommer fra St. Petersburg til Moskva med nattoget for å megle mellom sin bror, fyrst Oblonskij og hans kone, Dolly, som har oppdaget at mannen har vært utro. På togreisen har hun truffet grevinne Vronskaja. De to har funnet hverandre i sin begeistring for sønnene sine, Anna for lille Serjozja, grevinne Vronskaja for sin forlengst voksne sønn, grev Aleksej Vronskij.

Under Moskva-oppholdet forelsker Anna seg i Vronskij, som gjengjelder hennes følelser. Hun bedrar sin mann, først i det skjulte, snart åpent, og når hun skal ha barn med Vronskij, forhandler hun med sin mann om skilsmisse. Det er han villig til å gi henne, men insisterer på at hun da må gi avkall på Serjozja. Anna klarer ikke tanken om å skilles fra sønnen, men fortsetter å leve sammen med Vronskij i et forhold som er uakseptabelt både for hennes mann og for den aristokratiske verden hun lever i.

Hverken Anna eller Vronskij klarer å trosse de sosiale konvensjonene som fordømmer deres livsførsel. Samlivet deres blir mer og mer anstrengt, og til slutt, i et anfall av sinnsforvirring, kaster Anna seg inn under hjulene på et ankommende tog. Etter Annas død møter vi Vronskij for siste gang mens han venter på toget som skal bringe ham til Balkan, der han har meldt seg som frivillig i sydslavernes krig mot tyrkerne.

Historien om Anna og Vronskij er i Tolstojs roman vevd sammen med en annen: Historien om godseieren Konstantin Levins ulykkelige forelskelse i Kitty Sjtsjerbatskaja. Denne historien har et forløp motsatt Annas. I stedet for å gå fra lykke til ulykke går den fra ulykke til lykke. Først avviser Kitty Levins frieri, men etter en serie prøvelser blir de gift og innleder et samliv som bare blir mer og mer harmonisk for hvert år som går.

De to hendelsesforløpene domineres av ulike genrekonvensjoner. Levins tar form av en pastoral idyll, som når sine høydepunkt når han ligger under stjernene og føler seg ett med omgivelsene, både med sine medmennesker og med naturen. Annas derimot utvikler seg som en tragisk avsondring fra omgivelsene i en begivenhetsrekke preget av urovekkende forvarsler. De mest urovekkende er kanskje banevokteren som kjøres ned av toget den morgenen Anna først møter Vronskij, og som hun minnes rett før hun kaster seg under hjulene, og den lille bonden både hun og Vronskij drømmer om, og som også hjemsøker henne i dødsøyeblikket. I lesningen av Annas historie som en tragedie blir tapet av sønnen det avgjørende momentet, en konsekvens hun ikke har forutsett. Det blir hennes tragiske hamartia, den fatale feilvurderingen som forårsaker hennes ulykke, som til slutt ender i selvmord.

Kombinasjonen av de to historiene gir forfatteren fritt spillerom for en bredspektret fremstilling av sin russiske samtid, som tar opp i seg debatten som i 1860–70-årene foregikk i den russiske overklassen mellom de progressive, vestligsinnede og de konservative slavofile. Debatten omfattet så ulike problemer som bøndenes stilling etter opphevelsen av livegenskapet, russisk landbrukspolitikk, spørsmålet om kvinnenes stilling og ekteskapets fremtid. Alt dette lot seg integrere i historien om godseieren Levins ekteskap og fyrstinne Annas ekteskapsbrudd. Men for de som leste romanen var dette ekteskapsbruddet det virkelige problemet. Hva gjør en ektemann som oppdager at hustruen har vært utro mot ham?

Anna Karenina er en samtidsroman, et av høydepunktene i russisk realisme. Men den peker også fremover mot 1900-tallets romandiktning. Tydeligst kanskje i Tolstojs utstrakte bruk av indre monolog, det vil si en gjengivelse av personenes indre tanker og følelser direkte, slik de selv opplever dem.

For oss som leser romanen i dag, er det en berikelse å lese den sammen med to andre romaner om kvinner som bedrar sine ektemenn: Flauberts Madame Bovary fra 1857 og Fontanes Effi Briest fra 1896. Anna Karenina befinner seg midt mellom de to andre, og likhetene og forskjellene mellom dem kan fortelle oss mye om kvinnens stilling i de tre ulike samfunnene i annen halvdel av 1800-tallet. I dag er Anna Karenina en klassiker. Samtidig har den bevart sin aktualitet som skilsmisseroman, ikke minst gjennom Tolstojs analyse av forholdet mellom barn og foreldre i en slik situasjon.

Romanen er filmatisert et titalls ganger, senest i 2012 i regi av Joe Wright. Anna Karenina er oppført som ballett og opera. I 2012 oppførte både Nationaltheatret og Riksteatret stykket med utgangspunkt i Armin Petras’ dramatisering av romanen.

Anna Karenina er oversatt til norsk flere ganger.
  • 1911 Oversatt av Olaf Broch. Kristiania: Aschehoug, 1911. 2 bind.
  • 1928–29 Oversatt av Per Wigholm. Oslo: Nasjonalforlaget. 4 bind
  • 1938 Oversatt av Martha Grundt. Oslo: Gyldendal. 2 bind
  • 1950 Oversatt av Nic. Henriksen. Oslo: Mortensen. 3 bind
  • 1974 Oversatt av Erik Egeberg; med innledning av Geir Kjetsaa. Oslo: Gyldendal. 2 bind

Anna Karenina er filmatisert et titalls ganger. Først med tittelen Love i 1928 i regi av Edmund Goulding og med Greta Garbo i hovedrollen. Her er et utvalg av de øvrige filmatiseringene: 

  • Anna Karenina (1935) i regi av Clarence Brown med Greta Garbo.
  • Anna Karenina (1948) i regi av Julien Duvivier med Vivien Leigh.
  • Anna Karenina (1967) i regi av Alexander Zarkhi med Tatiana Samoilova (russisk).
  • Anna Karenina (1985) i regi av Simon Langton med Jacqueline Bisset (for TV).
  •  Anna Karenina (2012) i regi av Joe Wright med Keira Knightley.
  • Tolstojs roman har dannet grunnlaget for flere operaer, blant annet Karenina Anna av J. Hubay med libretto av S. Góth (urpremiere Budapest 10. november 1923) og Anna Karenina av I. Robbiani med libretto av E. Guiraud (uroppførelse Roma 6. mai 1924).
  • Oppført som ballett av den russiskfødte danseren og koreografen André Prokovsky til utvalgt musikk av Tsjajkovskij, med Europa-premiere i Oslo 3. mars 1990.
  • Oppført på Nationaltheatret i regi av Hanne Tømta og med Ågot Sendstad i hovedrollen i 2012.
  • Oppført av Riksteatret i regi av Morten Borgersen med Gørild Mauseth i hovedrollen i 2012.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.